Sola har snudd her oppe i kulden og mørkets rike, og om bare en to-tre uker ser vi henne igjen. Jeg gleder meg! Selv om hun de første ukene bare tar med seg en voldsom kulde, vet ikke hvorfor, og og gjør det nesten plent umulig å kjøre bil siden hun sitter så lavt på himmelen at de iskalde strålene skjærer seg rett inn i øynene dine og blender deg fullstendig. Ser du, man finner noe å klage på uansett. Mennesket er helt utrolig!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg liker dette bildet. Det er tatt i min morfars, fred lyses over hans minne, motorbåt i Vesterålen. Det er sommer og grått. Akkurat passe kaldt slik at jeg slipper å gå naken. Liker meg best med klær. I alle fall når jeg sitter. Magen ser bedre ut i en ullgenser. Ja, jeg burde hatt redningsvest på, men jeg hadde det ikke. Alle burde bruke redningsvest. Min far brukte det ikke den dagen for mange år siden da han trengte det som mest, men det er en annen historie.

Maud Angelicas ekstremt sterke tale sitter fortsatt i kroppen. Klarer ikke å slutte å tenke på den. For en styrke! Hun sa alle de rette ordene uten å pakke dem inn i noe som helst. Bare 16 år gammel. En uke etter at hun mistet sin egen far på aller verst tenkelige måte. Der ved pappas båre talte hun seg rett i hjertene til en hel nasjon. I går ble en stjerne født, men prisen hun betalte er umenneskelig. Jeg ønsker henne, og de to søstrene hennes, absolutt alt godt.

Dag to med bokskriving. Kom veldig godt i gang i går. Det gjør at jeg er veldig mye lysere til sinns i dag enn da jeg startet dagen i går. Jeg har mye bra stoff, så nå er selvtilliten på plass. Skal du skrive med troverdighet må du nesten tro på deg selv. Det gjør jeg nå og det gjør både meg og boken jeg skriver bedre.

Liten tur på jobb før jeg setter i gang for alvor. Skal ta dagsoppgjøret og sjekke om alt står bra til. Fylle snus. Slike ting. Blir borte maks en time. Hjemme igjen før ni. Dette blir en bra dag!

Ønsker dere alle en, om ikke lykkelig, så i alle fall en rikt god dag!

Epilog:

Akkurat i det jeg skulle til å poste dette innlegget ringer telefonen. Klokka er litt over halv åtte. Jeg ser hvem det er. Det er han som har åpningsvakt. Jeg stålsetter meg. Nå har det skjedd noe. De ringer aldri så tidlig hvis det ikke er noe som er galt. Ja, hallo, sier jeg livredd.

Stemmen i andre enden er spak. Høres syk ut. Å nei, tenker jeg, ikke i dag! Ikke si jeg må avlyse skrivedagen på grunn av sykdom! Ikke nå som jeg var i så god flyt og hadde satt av helgen til dette prosjektet. Helvete heller!

“Æ har forsovet mæ. E på tur nedover nu”

Aldri noen sinne har jeg blitt så glad for de ordene! Dagen er reddet. Min dag altså, ikke hans. Han kommer til å jobbe som et pisket skinn for å ta igjen en og en halv time med arbeid. Han skulle egentlig startet klokken seks. Vi åpner klokken ti og på lørdager er de bare to, ikke tre som vanlig. Kjenner jeg synes litt synd på ham, faktisk ganske mye, men er mest glad på egne vegne. Innrømmer det. Heldigvis er han en av mine aller beste menn, så det kommer til å gå bra.

Alt godt!