Helt fra jeg var bitte liten har jeg hatt en gnagende lengt inni meg. Et savn etter noe. Som manglet.
Som liten unge lenget jeg etter en pappa. Selv om jeg bodde sammen med en, så trodde han at jeg var lagd i en annen manns seng, og var derfor svært reservert, kanskje til og med slem, mot meg de første årene. Det har nok preget meg langt mer enn jeg egentlig har vært klar over. Jeg hadde til og med fortrengt den manglende kjærligheten fra ham. Har bare alltid lurt på hvorfor jeg hatet ham så intenst da jeg var liten gutt. Det var nok et slags forsvar for å klare å vokse opp med åpenbar forskjellsbehandling mellom søsken.
Han var edru den siste gangen jeg så ham. Venner var vi også blitt. Hadde til og med gitt hverandre en klem. Selv om det hadde vært en helvetes adventstid, så var det egentlig med lett hjerte jeg satt i baksetet mot julen et annet sted i landet. Dessverre er det slik at mitt hjerte ikke skal være lett for lenge, så tre dager senere ringte telefonen. Det var kapteinen. Far din er død. 13 år. God jul liksom.
Etter juleferien var det tilbake til skolen og ensomheten der. Man venner seg etter hvert til utenforskap, men på skolen blir alt så synlig. Det er belastende og flaut å være han som ikke passer inn. Han som står utenfor. Det er ikke nødvendigvis noen sin “skyld”, det bare blir slik, og verken han som står utenfor eller de som er inni vet hvordan man skal løse situasjonen. Det ender med at man bare lengter etter sommerferien. Bli usynlig, for lengten etter å passe inn, være med, har man gitt seg for lengst.
Det at jeg ikke har blitt akseptert, stått utenfor, siden jeg var en nyfødt baby, tror jeg definitivt har gjort meg til det mennesket jeg er i dag. Dette ønsket om å bli likt, i alle fall sett ,av så mange som mulig har jeg ingen problemer med å innrømme har preget meg, på godt, men sikkert også på vondt, som menneske. Jeg liker oppmerksomhet, men jeg liker den på “avstand”. Jeg elsker at mange leser og liker bloggen min, men jeg vil ikke at mange skal ringe på døra mi. Jeg er sikker på at (alt for mange) av dere forstår hva jeg mener.
Livet har lært meg at alt er flyktig, blir borte. Spesielt tapet av ungene mine har gjort at jeg aldri riktig klarer å glede meg veldig lenge over en opplevelse, prestasjon, eller relasjon for den saks skyld. Jeg kan glede meg intenst i øyeblikket, kanskje til og med en liten dag, maks to, men siden jeg er så redd for, og har erfart at, alt bare kan bli revet fra deg på brøkdelen av et sekund, så jakter jeg stadig nye høyder, nye opplevelser, nye prestasjoner.
Jeg skulle ønske jeg trodde på Jesus. På et liv etter døden. Jeg har prøvd mange ganger, men får det ikke til. Det finnes mange måter å overleve på. Min har vært å glemme. Ikke bevisst tror jeg, men å alltid legge det vonde til side i en slik grad at det til slutt bare har vært lengt igjen. Lengt er til å leve med. Det kan til og med tolkes som noe godt. Til slutt.
I dag er det Kristi himmelfart. Blir alltid litt melankolsk på disse religiøse dagene. Skulle ønske jeg kunne gå i kriken å finne en slags mening der, men jeg vet jeg ikke gjør det. Har prøvd. Er dessuten fortsatt rasende på Far fordi han har tatt så mye fra meg. Ikke er han spesielt snill med andre heller. Det er rett og slett litt for mye elendighet i verden til at jeg klarer å tro.
Da blir det hver mann for seg selv da. Prøve å skape et godt liv for seg og sine. Det humper og går. Jeg gjør så godt jeg kan. Snubler og faller, igjen og igjen, men så langt har jeg alltid klart å komme meg opp på føttene. Ikke først og fremst for min egen del, men for ungene. Og for kona. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg trolig gått til grunne. Med vilje.
LENGT
Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Fikk det ikke til. Jeg gikk.Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De aøøer fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte, men det gikk. Framover. Tross alt.
Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Fantes ikke. Lenger.
Jeg ble borte. Pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Borte. Utslettet.
Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.
Kanskje jeg også behøver noen. Som trenger meg.
Alt godt!
Kokkjeævel
(Og tusen takk ChristineEmilie, for bloggen du skrev i går. Tror faktisk det er detblogginnlegget du noensinne har skrevet. Du skriver så nydelig om et hjerterått tema ,og er en av disse menneskene som verden ville blitt fattigere uten. Oppfordrer alle til å lese det vakre, litt triste, men også håpefulle innlegget)
FACEBOOK INSTAGRAM PODKAST NETTBUTIKK YOUTUBE KONEMOR
Matteus 7:7-11 NB
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.
Ønske deg alt godt!
Jeg ser deg, jeg hører deg og jeg forstår deg dessverre så altfor godt. Men, dagene og opplevelsene vi har hatt og har gjennom livet gjør oss jo til de vi er, på godt og vondt. Heldige er vi tross alt som kan se alle de fine fargene gjennom det grå og sorte.
Jeg heier på deg, konemor, baby, lykken og livet ❤️
Det er vanskelig å tro på Jesus ! Men jeg tror likevel. Mysteriene er så svimlende store. Jeg forstår mindre og mindre, men tror mer og mer ! For hvor skal jeg ellers gå om ikke til Ham ? Han som sa “Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære.” Han som tåler å ta imot all min fortvilelse, alt mitt sinne, og all min sorg. For min del er det enda vanskeligere å ikke tro . For det er da de virkelig vanskelige spørsmålene som det ikke finnes svar på kommer . Av hele mitt hjerte ønsker jeg deg og din familie dager med samhold og fred og glede 😊❤!! Alle sterke tanker og gode ønsker sender jeg deg 🌺
Jeg har riktignok hatt et godt forhold til mine foreldre gjennom oppveksten, men forøvrig kan jeg virkelig relatere til dette innlegget. Flott og treffende skildring <3
I kjøpesenterbransjen sier vi at “fjorårets suksess er gammelt nytt”. Det betyr at den som nyter øyeblikket og hviler på sine laurbær, taper året etter.
Så utrolig vakkert skrevet om sorg,håp,lengsel❤Det finns alltid noen grønne blad,innimellom alle de tørre kvistene💚Hvis vi oppdager dem og gir dem næring,vil de skyte friske skudd,og bli til vakre trær! Håpet om at vi en dag skal møte igjen de vi har mista,må vi holde fast ved❣
Ååå, du verden førr sterk lesning. Så sårt….å dærsken kor modig å skriv så åpent om alt det som var så ille. Må bære send en tankeklem🌹
Ja, blogginnlegget til Christine i går er det beste jeg noen gang har lest! Så fint, så inderlig! Og det du skriver om lengsel har også gått rett til hjerte på meg. Så fint at du kan sette ord på hva du føler! Jeg tror vi alle går med en lengsel og et savn i oss. Jeg har nok også følt lengsel og savn siden jeg var lita jente (nå stor jente på 80 år). Lengsel etter en mor som var mye syk og på sykehus i lange perioder men som jeg heldigvis fikk beholde til hun var 86 år, lengsel etter søsken som de fleste av mine venninner hadde og LENGSEL etter min far som døde da jeg var 14 år. Men, livet går videre og mange, mange lykkelige dager kommer, men lengselen etter noe, etter noen, den blir! Ønsker dere en fin dag og så sees vi på tur senere! 💕
Nydelig kommentar. Alt godt!
Så, når du har driti på draget med totalt umusikalske såkalte spøker, både på blogg og livesending så er det å samle rundt leirbålet for virkemidlet offerrolle og sympati.
Du følger din MO, det skal du ha.
Ja, eller så er det Kristi himmelfartsdag.
❤️❤️❤️
Det var engang noen som sa til meg,Ann du går vær dag med en altfor tung ryggsekk,ta å tømm den,for den trekker deg ned.Funka godt for meg.Slutta med ryggsekk etter at den ble tømt🤗Ha en fin fin helg.
Ja, det har jeg skrevet om flere ganger, at min metode har vært å la steinene ut av sekken, gå fra dem og “glemme” dem. Ikke godt å si hva som er riktig. Trolig er det også forskjellig fra person til person 🙂