Selv om jeg ikke er noen superstjerne, bare en helt vanlig mann med alt du kan hoste opp av feil og mangler, (både de mer kjente og feil du knapt nok har hørt om før, he he), så må jeg etter hvert ta inn over meg at jeg, over tid, er Norges største bloggplattform, med, på “normale” dager, mellom 20 og 60 000 daglige lesere. Jeg er, men mine over 1,6 millioner delinger, Norges 4. mest delte skribent og, i konkurranse med de store mediehusene, som VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten, TV2, osv, så er jeg Norges 22. mest leste nettsted.

 

Det forplikter!

 

Alle tror jeg er lykkelig, med fantastisk Kjærest, nyfødt Lillebror, dåp, bryllup, sukkrspinn og lollipop, men sannheten er at jeg akkurat nå er inne i mitt livs kanskje aller største krise. Den er så altoppslukende, energikrevende og hjerteskjærende håpløs at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av den med et slags liv i behold.

 

Dette har kanskje, eller ikke kanskje, jeg vet at det har gjort meg ekstra følsom og hårsår for negativ omtale. Det verste er at jeg ikke bare har lest og blitt lei meg over det negative som har kommet min vei, men jeg har fader meg oppsøkt det også. Som en absurd form for selvskading har jeg hver eneste dag, flere ganger om dagen, klikket meg inn på nettsteder, langt mindre enn min egen, som jeg visste ikke ville meg godt. Den menneskelige psyken er ikke alltid like rasjonell.

 

LIKEVEL SPILLER DET FAEN MEG INGEN ROLLE!

 

Jeg burde være stor nok til å tåle det. Jeg er en godt voksen (snart gift) mann (Herregud, hva har jeg gjort???) på 124,1 kg(Ja, den gikk faen meg ikke ned denne uken heller), 43, 5 år, suksessrik bedriftseier, (Vel, ikke konkurs i alle fall)  stor blogger, (jad a, du skrev det i innledningen), bestselgende forfatter, (Nja, godt solgt forfatter er vel mer riktig?), babypappa (Fy fader, su nydelig han er!!!), så egentlig er det litt patetisk at jeg lar så mye gå inn på meg, men det er ikke det verste.

 

DET VERSTE ER AT JEG BRUKER DEN STORE PLATTFORMEN MIN TIL Å SUTRE OVER DET!

Jeg må snart ta inn over meg at når jeg liksom, og vil tippe de aller fleste vil si fullt ut forståelige grunner, har fått “nok”, det være seg av halvanonyme nettroll, andre bloggere, kommentarfelt, så blir styrkeforholdet likevel helt feil når jeg legger all min store tyngde i å liksom “slå tilbake” Styrkeforholdet mellom meg og nesten hvem som helt blir for stort. Det verken ser eller er pent. Jeg har rett og slett blitt  for stor for det!

 

(Ikke hjelper det heller, men det er en annen sak. Skal i alle fall ikke sutre over det også, he he 😉 )

 

Jeg har lært veldig mye dette drøye året jeg har blogget. At folk er spik spenna gærne visste jeg fra før etter mange år som “FB-blogger”, men først og fremt har jeg lært mye om meg selv, mine verdier, min grenser, mine styrker, og, (siden jeg har vært, og er, så jævlig langt nede), alle mine mange svakheter.

 

Jeg skriver 1-3 innlegg om dagen, 7 dager i uka, måned etter måned, så det er klart jeg har trampa i salaten noen ganger. Jeg har på ingen måte gjort det bevisst for å få høye lesertall, men det er slik jeg er. Det er litt av greia. Selv om jeg på ingen som helst slags måte skriver “uten filter”, så er nok mine grenser for hva som er greit å dele mye videre enn mange andres.

 

Jeg tror veldig på åpenhet, men den har også en svært høy pris. Helt åpenbart for den som kler seg naken, (dere aner ikke), men kanskje viktigst, også for de nærmeste som står rundt. Et av en av mine sønners aller verste barndomsminne var da jeg lagde den bikinivideoen. Jeg syns det var artig, folk flest syns den var artig, man han syns det var helt forferdelig å dra på kino med kompisene og se den feite faren sin vrikke seg over det digre kinolerretet kun iført kokkehatt og leopardbikini. Jeg forsto det ikke da, men jeg gjør det nå. Likevel ville jeg gjort akkurat det igjen, unger er flau over foreldrene uansett hva de gjør, men den videoen lærte meg masse om at alt jeg sier, skriver eller gjør, også slår tilbake på familien min.

 

Hvert eneste ord jeg skriver og hvert eneste bilde jeg deler går gjennom det jeg kaller for “Skolegårdstesten”. Dvs. kan dette leses opp i skolegården uten at Datter blir plaget?  Altså ikke flau, men plaget og mobbet. Vil det gå ut over hennes livskvalitet? Bortsett fra ett unntak, så mener jeg selv at jeg har klart å holde meg på riktig siden av grensen. Altså ikke et innlegg som gjorde at hun ble plaget, men et innlegg som jeg vet hun reagerte negativt på. Det har jeg bedt om unnskyldning for mange ganger og bildet, for det var et bilde, ble etter hvert slettet, men det skulle aldri blitt postet.

 

Det kan jeg forresten fortelle litt om, for der gikk jeg ikke bare litt over streken, men veldig. Blir faktisk flau over meg selv hver gang jeg tenker på det. Vi var på helgetur til bror min og hans familie, Datter, Kjærest og meg selv. Husker ikke om det var før eller etter Katastrofen, men de på bor på “landet” ,og på turen møtte vi en flokk med lammunger. Fantastisk idyllisk, og jeg ba Datter springe ut slik at jeg kunne ta et bilde (til bloggen). Hun gjorde det og jeg tok noe som jeg syns var et helt fantastisk fint bilde.

 

Hun var ikke enig. Ville ikke ha det på bloggen. Jeg maste i flere timer, og til slutt orket hun ikke maset mer og ga seg. Jeg postet bloggen om den lykkelige familien på helgetur, fornøyd og glad, med bildet av Datter som hun i utgangspunktet hadde sagt nei til. Det var et soleklart overtramp som jeg angrer fryktelig på. Jeg forstår veldig godt at hun ikke ville ha det bildet på bloggen.

 

Kjæreste Datter, du som en gang kom med “Lyset”, unnskyld! Det er ikke alltid vi er like enig, men akkurat der hadde du rett. Det var skikkelig råtten gjort av Pappa. Unnskyld igjen. Uendelig glad i deg! Alltid.

 

De siste dagene har flere skrevet at de savner den “gamle, artige og fandenivoldske Kokkejævel”. Jeg kan dessverre ikke spille glad hvis jeg er trist, være artig hvis jeg er alvorlig eller fandenivoldsk hvis jeg ligger nede. Jeg skriver, som jeg alltid har gjort, i den sinnsstemningen jeg er i. Jeg later ikke som. Det du får er den jeg er, og jeg verken kan eller vil prøve å passe inn i alle forventingene som mange har til meg. Da spises jeg opp og blir borte, og hvor fristende jeg enn kan synes akkurat det høres ut noen ganger, så vil jeg ikke la det skje. Jeg verken kan eller vil bli likt av alle.

 

Likevel skal jeg heretter forsøke å være

Større, sterkere, klokere.

 

 

Jeg er meg. Kokkejævel. Noe annet kan jeg dessverre ikke tilby dere. Beklager!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel