Det er klart at å våkne til synet av en livløs baby, lett marmorert og med litt rosa spytt i munnviken, gjør noe med en far, et menneske. Desperate gjenopplivingsforsøk av en kald, livløs liten kropp, gjør noe med en mor, en mamma.

To år siden i dag, men jeg velger å fokusere på Lillebror! Han har akkurat blitt åtte måneder og er den sterkeste gutten i verden. Slipper seg fra sofaen og over til salongbordet. Går som regel bra, men ikke alltid. Da skriker han litt, trøstes og leker videre, (med diger kul i panna), som om ingenting har skjedd.

Jeg er så glad i den gutten! Dere aner ikke hvor bredt han gliser hver gang jeg kommer hjem fra jobb, og sitter han på gulvet så kryper han så for han kan bort til meg. Jeg løfter han opp og koser litt, men bare litt, for han er ingen stor koser. Han mener tre sekunder er mer enn nok. Da vil han ned. Har ikke tid til slikt.

Bildet er bare noen dager etter at Lillebror ble født. Jeg  var livredd! Nå er jeg (nesten) ikke redd mer, for jeg har valgt livet og tror fullt og fast på det. 🙂

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa