Kan jeg noensinne leve et såkalt “normalt” liv?

Foto: June Alexandersen

1 januar 2002 ble jeg formelt ansatt som kjøkkensjef på  to år gamle Alfa Omega, et kult, men konkurstruet spisested midt på torget i Alta. Jeg var 23 år, nyutdannet kokk fra Royal Garden i Trondheim og smekkfull av kulinarisk talent, selvtillit og, ikke minst, en enorm arbeidskapasitet. Alle tre elementer ble utnyttet til fulle.

 

9 år senere var det ingen over, ingen ved siden av. Alfa Omega var blitt en kulinarisk institusjon i Alta. Et sosialt førstevalg. Jeg hadde gjort mitt. Stillingen som ferskevaresjef på Coop Mega Elvebakken ble plutselig ledig. Hadde drømt om den stillingen siden jeg begynte å jobbe der som sjenert 14-åring. Jeg lovde meg selv at den dagen den stillingen blir ledig, så søker jeg.

 

Etter ni år på Alfa Omega, så passet det egentlig fint at stilingen ble ledig akkurat da var “ferdig” med prosjektet mitt på Alfa Omega. Jeg søkte på stillingen og fikk jobben umiddelbart.

 

Det var helt fantastisk å være tilbake bak den ferskvaredisken jeg hadde jobbet så mange kvelder, helger og ferier i min ungdom, men det var ikke tvil om at den lå nede med brukket rygg i forhold til hvordan den hadde sett ut i sin glansdager. Bent ut sagt var det rett og slett blitt trasige greier.

 

Jeg satte i gang med prosjekt: “Tilbake til gammel storhet”, og trinn en var å begynne å lage HJEMMELAGET mat igjen. Trinn to var å fylle diskene breddfulle av de lekreste godsaker du kan tenke deg. Trinn tre var å jobbe, jobbe, jobbe.

 

Kundetallene økte, og med dem omsetningen. Jeg husker ikke eksakt hvor mange millioner vi økte omsetningen med  på disse to årene, med det var mange.

 

Ja, det ble bare to år der, for plutselig fikk jeg for meg at jeg ville starte for meg selv. Det hadde jeg aldri noensinne før drømt om, snarere tvert i mot. Bare jeg hadde en lønn jeg mente min familie fortjente, så var jeg glad og lykkelig jeg.

 

Det sto om to tusen kroner, så jeg sa opp og startet opp Hoftepluss på impuls åtte uker senere. Ville tilstander. Fulle disker og stormende jubel. Masse jobb, men overskudd allerede første året, og en lønn som familien min fortjente.

 

To år etter Hoftepluss, i 2015, åpner jeg FyFader, verdens største salat- og snackbar. Enda mer arbeid, men traff markedet med en gang, og fikk en kanonstart. Vi åpnet opp med bare EN varmedisk, men har vært i utvikling hele veien, så nå har vi hele SEKS varmedisker og FIRE kalddisker fulle av mat. Et formidabelt konsept som jeg virkelig er stolt over.

 

For meg har kun det aller beste vært godt nok. Middelmådighet har vært min største frykt. Djevelen har konstant lusket i detaljene. Ja, jeg har fått til mye, men det har ikke kommet av seg selv. Jeg har jobbet veldig mye. Til tider ekstremt mye. Det har vært livet litt i 20 år.

 

I to tiår har jeg altså ikke kjedet meg en eneste dag, og spesielt disse snart åtte årene som Kokkejævel på Hoftepluss har det vært arbeid sju dager i uken, 360 dager i året. Ikke nødvendigvis fulle dager, men alltid noe som må gjøres, besvares, repareres, forberedes eller planlegges.

 

Jeg har tjent godt siden 2003. Vi har ikke prioritert å bo herskapelig, men ungene mine har aldri manglet noe som helst. Jeg har riktignok heller ikke gitt dem alt de har villet ha, men jeg har gitt dem jobb slik at de har kunnet kjøpe seg det de har ønsket seg, samt forhåpentligvis lært seg verdien av at penger ikke kommer av seg selv.

 

Hva skjer etter 17. august når jeg ikke lenger trenger å dra ned på jobb på søndager før 12:00 for å bestille varer? Når det er ingen som ringer eller sender meg melding om et eller annet de lurer på. Når det er ingen vaktlister å skrive, ingen menyer å fornye, ingen mailer å besvare, ingen tilbud på catering å sende, ingen klager å besvare, ingen skryt å få, ingen kampanjer å planlegge, ingen flere syke å finne erstatter til, ingen lørdagsjobb.

 

Husker forresten for et par-tre år siden i høysesong vi fikk et akutt bemanningsproblem og jeg jobbet 16 lørdager på rad. Må man så må man. Gjør meg ingenting, men blir irritert når folk surker over å jobbe tre lørdager på rad i høysesong.

 

Mens vi er inne på ekstreme jobbrekorder, så er den 40 timer sammenhengende stående arbeid, etterfulgt av 14 dager med dobbeltvakter. Rekorden er fra 2002. Jeg hadde hatt to eller tre uker sommerferie, og kom tilbake en mandags morgen selv om jeg egentlig hadde sistevakt. Husker ikke alle detaljene, men den gangen var det bare en på jobb på hvert skift. Jeg var fortvilet over at det var så mye som manglet, og sa klart i fra til den som var på jobb, hvorpå hen bare tok av seg forstykket og sa opp. Kom ikke tilbake.

 

Vel, det var ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og sette i gang. Jobbet fra morgen til kveld, og siden det var så mye som måtte gjøres, så produserte jeg gjennom hele natten slik at den som kom på jobb på morgenen, altså meg, skulle få en fin dag. Og kveld. Det var jo bare meg, så hadde kveldsskiftet også. Trøtt fyr som kom hjem etter 40 timer. Hadde aldri klart det i dag. Ikke halvparten en gang. I fjor sommer hadde jeg mange 16-timers vakter, men det var tungt.

 

Hvordan i all verden skal et slikt arbeidene menneske klare å holde jobbe “normalt” i en nettbutikk? Heldigvis har jeg bloggen som jeg “må” skrive hver dag, men selv om den genererer ganske mye inntekt, så det er liksom ikke en jobb på den måten. Eller er det egentlig det? I så fall er jeg glad for det, for tror ikke jeg er HELT klar for ikke ha noe jeg “må” gjøre hver eneste dag. I alle fall ikke i en overgangsperiode, he he.

 

Jeg liker å jobbe, men det er klart at det på et eller annet tidspunkt kan bikke over og ikke lenger bare være en jobb og en inntektskilde, men nærmest hele din identitet. Det sier seg selv at når du har holdt på slik som jeg i to tiår, så jobber du bort en etter en av vennene dine. Tre unger på rappen samtidig som man har en jobb som krever enormt mye av deg, så sier det seg selv, hvis du ikke går på kokain, at omtrent hele din våkne tid går med til enten jobb eller familie.

 

Midt opp i alt dette så dør de, en etter en. Det kreves enormt med krefter å leve videre etter at ungen din dør. Det krever alt du har. Lenge. lenger enn du tror.  Når det da skjer enda en gang, så må du faktisk ta et aktivt valg om du ønsker å kjempe deg gjennom dette en gang til, eller om du rett og slett bare skal ta en stor neve bitte små piller, drikke deg kjempefull og gå og legge deg. Hver dag, i månedsvis, må du ta det valget.

 

Da jeg kom tilbake på jobb, på slaget seks uker etter at Lille Vakre døde i 2019, så kjente jeg at dette kom jeg faktisk ikke til å klare. Det var høysesong og ferieavvikling, så som eier og driver hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte på jobb. Bedriften er avhengig av sommeromsetningen for å overleve, og jeg ville ikke både miste ungen min OG bedriften.

 

Hadde jeg vært en vanlig ansatt hadde jeg aldri kommet tilbake så tidlig. Det var helt forferdelig å stå der, smile og forsøke å selge så mye villaks og reker som mulig. Det ble så trivielt. Her var ungen min knapt kommet seg ned i jorda, og her sto jeg og smurte bagetter. Meningsløst!

(Men bedriften overlevde og de ansatte fikk sine ferier. Som boss kan man ikke bare, ikke i det hel tatt faktisk, tenke på seg selv. Man MÅ sette de ansattes behov foran sine egnes. Slik er det bare.)

 

I fare for å virke egoistisk, så er en av de tingene jeg gleder jeg meg MEST til, er å kunne sette meg selv og min families behov foran de ansattes stadig større behov. Det er ikke tvil om at folks krav og forventninger til seg og sitt eget har blitt betraktelig mye større på disse tjue årene jeg har vært sjef. Det koster å prøve å gjøre alle til lags, spesielt når du selv ligger det nede og gisper etter luft.

 

Jeg innså med en gang at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg kom aldri i verden til å kunne fullføre den nesten nysignerte  kontrakten med Amfi. Jeg måtte komme meg ut av dette på en eller annen måte. Jeg jobbet, men klarte ikke lenger være innovativ.  Klarte ikke ta tak i rutiner som skled ut eller fornye menyer på en tilfredsstillende måte. Med meg bak roret ville dette aldri holde løpet ut.

 

Så kom det en epidemi…

 

Fantastisk! tenkte jeg, nå kan jeg legge ned med hevet hode. Likevel var det et eller annet i meg som ikke klarte å gjennomføre selvmordet.

Jeg kunne slått meg konkurs etter nedstengingen, men klarte ikke. I stedet begynte jeg å selge masse reker for å få litt penger inn i kassa. Alle ansatte var permittert, så var bare meg selv, Konemor og Datter som jobba. Vi solgte hundrevis av kilo. Folk strømmet til i lange køer. De ville støtte.

 

Uten de helgene med absurd stort rekesalg hadde ikke Hoftepluss overlevd pandemien.

 

Nå er Hoftepluss solgt og jeg har bare uker igjen til et helt nytt liv. I stedet for konkurs og mange hundre tusen i personlig bankgjeld, så får jeg nå inn litt penger slik at jeg kan senke skuldrene et par år. Det trenger jeg, og er faktisk så freidig å si at jeg virkelig fortjener det.

 

20 år med blod, svette og tårer er snart over. Det kommer til å bli rart. Veldig rart. Kommer sikkert til å bli litt tomt også. Har jo vært såkalt “viktig” i så mange år, og plutselig er det bare meg og småskala-delikatesser.

 

Om jeg kommer til å klare å leve et “normalt” liv? Jeg vet egentlig ikke, vet ikke en gang om det finnes en definisjon på et normalt liv, men jeg kommer i alle fall til kunne prioritere Lillebror på en helt annen måte enn jeg har kunnet prioritere de andre småtrollene. Være til stede å mange flere øyeblikk uten at man er stresset i hodet fordi det er så ufattelige mengder med arbeid som venter.

 

I morgen skal jeg prioritere å skrive det som mangler til boka. Hoftepluss har søndagstengt, og jeg har satt av absolutt hele dagen til skriving. Siden foten er skadet kaster jeg heller ikke bort tiden på Komsalaia, he he. Jeg har vært sløv i sommervarmen, og har kunnet være ferdig med boka for lenge siden hvis jeg hadde villet/prioritert den, men her sitter jeg og har det fortsatt hengene over meg. Jeg er en dust!

 

Nå tar jeg i alle fall helg. Skal bare en tur innom Hoftepluss først og se hvordan det står til, så kjører jeg hjem og setter meg på verandaen, knipser med tærne, tar meg en øl og svir mageflasket og man boobsene mine, ha ha 😉

 

God helg!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Endringsvilling

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

18 kommentarer
    1. En utrolig yrkesreise du har hatt! Masse jobbing med det du tydeligvis har likt veldig godt!
      Det er enormt hvor mye arbeidskapasitet en kan hente frem.

      Selv kjenner jeg meg godt igjen. Bare at jeg “valgte” feil. Hadde offentlig arbeidsgiver, fast lønn men ikke fast arbeidstid (men måtte helst være min. 48 t/uke), ikke overtidsbetalt (“hører med til lederjobben” 😲)
      Ble selvsagt utladet de luxe til slutt. Må nevne: totalt alenemor til to vakre.

      Men det er noe med driven!

      Hva sorg angår har jeg også opplevd mye, men ikke nær dine opplevelser. Vil si at det er enhver foreldres store skrekk!! ❤️

      Nyt din “frihet”. Er nok ikke lenge til du er i sirkusmanesjen igjen. Men forhåpentligvis litt roligere døgn enn de siste 20 årene.
      Det tok meg flere år å kunne nyte det å bestemme helt over egen hverdag/helg/ferie.
      Med lillebror og din vakre kone tenker jeg det skal bli deilig med litt annen type inntektsbringende arbeide.

      Bare ikke slutt å gå til Komsalaia. Ikke sikkert det gir deg muligheten til å bli godt over 100 år, men det gjør godt for den mentale helse.
      God reise videre! 💪💪🏃💞

      1. Takk for en utrolig fin melding! Å jobbe i det offentlige er trygt og godt, men havner du i “feil” stilling kan du jobbe deg i hjel, også der. Min mor har jobbet i barnevernet. Både som leder og som “vanlig”. En endeløs rekke med barn som har det vanskelig. Ingen overtid, bare avspasering. Problemet med avspasering i en slik type jobb, og som i min egen egentlig, er at det er ingen som gjør jobben for deg når du er borte. Ungene må bare vente ekstra lenge. Helt forferdelig egentlig.

    2. Æ jobba som kokk på Smuttn på starten av 2000 tallet, dokker på Alfa var våre store konkurrenter husker æ 😅😅 Det var en fantastisk tid, beste tia av livet mitt, og mange gode minner som ung kokk. Alta blir aldri det samme igjen 😄
      Æ la opp kokkeyrket for flere år siden, ta vare på helsa før det e for seint 😊

    3. Jeg har vært trofast leser av bloggen din lenge nå og fulgt deg og den lille fine familien din🙂All sorg du har vært gjennom som jeg ikke klarer å forestille meg hvordan er.
      Veldig godt,ærlig og fint skrevet dette syns jeg og jeg syns absolutt du FORTJENER å få et lott roligere liv nå med god tid til deg selv og lillebror og din fine konemor ,dere er så fine sammen😊💞

      Ønsker deg absolutt alt godt og håper du klarer å roe ned og nyte livet etter 17.august,d er deg så vel undt!

      Ønsker dere alle en riktig fin sommer😊

      Klem til dere alle tre fra Eli

    4. NEI! Du vil aldri få /ha ett “normalt” liv❤ Du har smakt på saftene til selvstendighet, det å se hvordan ett prosjekt utvikler seg. DU HAR VÆRT EGEN SJEF 🥰
      Om du ikke finner en arbeidsgiver som gir deg 100% frihet, kreativt- tidsmessig- økonomisk, vil du visne hen eller gå i protest.
      Min spådom- nettbutikken vil vokse OG utvikle seg i en rettning du ikke ser i dag.
      TA FRI- NY “PAUSEN ” ta med deg erfaringene, og vips er “du på’an ” igjen 🥰👑

      Hilsen ei som Binderdåndat.

    5. Åh kjære vene – dette var «tungt» å lese 😔 Men samtidig vil jeg rose deg for en sånn åpenhet og ærlig beskrivelse av en forferdelig hektisk tid. Håper så inderlig at du finner en ny og adskillig roligere hylle i framtiden slik at du kan nyte familielivet og dets gleder som jeg er helt sikker på vil komme – Masse lykke til Kokkejævel 🤗🤗🤗

        1. Du skryter jo så mye at ingen kjenner igjen din hyllest av deg selv. “Full av kulinarisk talent”, milliardoverskudd på coopern. Jasså? Kan ikke huske at alfa omega var et sosialt høydepunkt, eller engang en særlig bra restaurant. Det eneste bemerkelsesverdige var en morsom stillingsannonse som fikk mye oppmerksomhet. Gikk ikke sjappa konk tilslutt?

          1. En slik oppramsing av hva man har gjort de siste tjue kan vel virke litt skrytete, ser den. At jeg hadde masse kulinarisk talent har jeg ingen problemer med å skrive. Milliardoverskudd derimot, hvor har du det fra? Jeg skrev at omsetningen økte med mange millioner. Selv JEG har ikke så høye tanker om meg selv. Hva Alfa Omega angår er det vel egentlig ikke så mye å diskutere, uansett hva du kusker eller ikke. Jo, Alfa gikk konkurs, men det var etter at jeg hadde slutta, så tar ikke æren for det også, he he 😉

          2. Der kom janteloven! Jeg vil ikke si at det er skryt i det hele tatt å fortelle/oppsummere hva man har gjort og fått til i livet! Han har jo gjort alt dette og bloggen handler om livet hans,så hvorfor skulle han ikke få fortelle om det??

    6. Det ble veldig mye i ett og samme blogg innlegg. Men det jeg setter igjen med, som jeg ønsker å formidle er; uansett det blir aldri feil å prioritere de nærmeste!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg