BRUDGOMMENS TALE

KJÆRE CHRISTINE!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

23. mars 2018 machet vi på Tinder. Tror til og med jeg «superliket» deg. Du var så søt. Likevel gikk jeg ikke videre med deg, for du var litt for, eller egentlig, ALT for ung for meg, men viktigst, du hadde ikke unger, og en oppegående, vis og særdeles klok mann som meg visste jo hva det etter hvert kom til å bety…

Derfor innledet jeg i stedet et forhold til en annen berte. En som hadde alle de riktige kvalifikasjonene: Altså FERDIG MED UNGER!!!

Heldigvis så skar det seg nokså fort av ulike årsaker, og jeg satte meg ned på Tinder igjen. Der satt du, slike søt og nydelig, fortsatt på jakt etter drømmeprinsen. Jeg tok kontakt igjen og vi pratet konstant noen uker før vi møttes i småbåthavna. Kleint og iskaldt, men et sted skal man jo møtes.

Etter mye fram og tilbake ble du min Kjærest 13. mai 2018 på Sandfallet. Siden har det vært oss, selv om det vært slutt mange ganger. Senest torsdag i forrige uke, og jeg regner med at vi kommer til å gjøre det slutt fra tid til annen for resten av våre liv, men det er helt greit, for jeg vet at om en time eller to så er vi sammen igjen.

Jeg er en impulsiv type, men akkurat dette med flere unger var helt uaktuelt for meg. Datter var så definitivt min siste unge. Hadde stampet i unger siden jeg var 19 år, og hadde i grunnen ikke noen drøm om å stampe videre til jeg ble 60.

Du tok et valg, og sa til meg at du ville satse å meg, selv om det betydde at du måtte forbli barnløs. Om det var kynisk kvinnelist eller ikke vet jeg ikke, og vil heller ikke vite, men da forsto jeg at du mente alvor med meg og var villig, sa i alle fall, at du var villig til å ofre drømmen om egne unger til fordel for en stutt gammel gubbe, meg.

Jeg sa derfor til deg, ok, jeg kan skjenke deg et barn, kanskje to, men da må vi hive oss rundt med en eneste gang, for jeg akter ikke å bruke rullator i mitt barns konfirmasjon.

Som sagt så gjort, og siste pinsedag 2019 sendte Vår Herre det alle vakreste han hadde ned til oss. Ni dager før termin og jeg var selvfølgelig bortreist! Datter og jeg tok sjansen på å reise ned til den veiløse øya Harøy, for å feire 70-års dagen til Modermannen. Det sies jo at førstegangsfødende ikke føder før tiden. Vel, Christine er ikke den som utsetter ting hun vil ha gjort, og Vebjørn, Lille Vakre, som vi kaller ham, så dagens lys, med bestemor som fødehjelper, på Hammerfest sykehus dato.

Jeg skal ikke snakke så mye om han, men på mange måter var han min andre førstefødte, og ble et slags symbol på at mitt nye liv. Vi knyttet oss umiddelbart til hverandre og det verste som kunne skje var ikke i mine tanker i det hele tatt de fjorten dagene vi fikk ha ham hos oss.

Ikke et eneste sekund var jeg redd. Det var rett og slett fullkommen lykke de to ukene og den aller siste kvelden var helt perfekt. Nesten slik du ser på film. Da vi våknet neste morgen var imidlertid filmen over. Vår Herre hadde ombestemt seg, og tatt han tilbake.

Det var et langt og mannevondt år. Vi vekslet på å trekke hverandre opp når vi hadde krefter til det, men skuta knaket kraftig i sammenføyningen. Det er ikke en død unge et helt ferskt par trenger som starthjelp, men vi kom oss på en eller annen måte, riktignok både skadeskutte, skitne og trøtte, gjennom det. Jeg vil ikke si styrket, for slike voldsomme tragedier er utelukkende negative, men man blir litt mer klok og litt mer klar for alt annet av livets jævelskap som man jo vet dukker opp fra tid til annen.

Christine, du er en helt fantastisk mamma! Det er ikke bare noe jeg sier for å gjøre deg glad, men det virker nesten som om du aldri har gjort noe annet enn å ha små babyer i hus. Tror du er en av disse som bare instinktivt vet hva de skal gjøre fra det øyeblikket ungen sklir ut i friluft. Jeg er sikker på at hvis du hadde fått noen rifter under fødselen, så hadde du sydd deg selv med den ene hånden mens du ammet Lillebor med den andre.

For Lillebror kom, og Lillebror har ikke dratt noen steder. I april blir han faktisk et halvt år, og maken til blid unge har jeg ikke sett på 20 år da R var baby. Han er så blid! De eneste gangene han ikke smiler og flirer er når han skriker. Ja, vet det høres teit ut, men det jeg mener er at han aldri er alvorlig.

Kjære Christine, eller «Kjærest» som du heter på bloggen. Fra og med i dag må jeg begynne å kalle deg for «Konemor». Jeg har gledet meg til det. Jeg har lyst til å være gift med deg. Dele hverdag og fest, Lillebrors oppvekst og, til slutt, egen alderdom. Forplikte meg formelt med deg. Jeg trenger deg. Klarer meg ikke alene eller med noen andre. Du er den rette. Det er jeg helt sikker på.

Elsker deg.

EWWG