Jeg snakker ikke om smerter. Det har jeg snakket nok om. Skulle jeg være så uheldig å stikke tærne mine inn i gressklipperen, min største frykt faktisk, i alle fall én av de største, så kommer jeg ikke til å nevne hvor vondt det var. Er lei av smerter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette er noe annet. Dette er alvorlig. Mest sannsynlig har jeg bare noen måneder, maks et år, før jeg blir innlagt på en institusjon. Det er jeg helt sikker på. Leste et sted at jeg var hypokonder. Det er jeg altså ikke. Jeg har bare en endeløs rekke med plager. Eneste jeg mangler i samlingen nå er kreft og hjerteinfarkt, men heldigvis er jeg en relativt ung og har ennå mange vonde år leve.

Demens. Min aller største frykt. I alle fall nest største frykt. Min aller største frykt er å bli skalla. Jeg kler det ikke. har dor rundt hode. Ser ut som en fotball. En rød en.

Tilbake til demens. Jeg tuller ikke. I alle fall ikke helt. Medisinene jeg går på, Neurontin, kan gi hukommelsessvikt. Den gjør meg ikke ruset, klarer å fokusere, men det føles som hjernen min er litt “bløtere” på en måte. Jeg kan kjenne den. Føles som risengrynsgrøt like før den koker inn og blir tykk. Hjernen min er bløt.

Jeg glemmer navnene på mine ansatte. Må se på vaktlista eller telefonlista for å huske hva de heter. Bruker kallenavn som “han nye”, “hun på FyFader”, “han høye tynne”. Det er påfallende, men det fungerer.

I dag toppet det seg. Hadde jobbet hele dagen. Først i butikken fram til litt over elleve før jeg gikk ned på lageret og styrte med vareleveranse resten av dagen. Gikk greit. Litt sakte pga foten, (Nevnte ikke smerter i det hele tatt!), men ble ferdig rundt tre.

Vi var fri for gass på lageret. Bruker gass på kjøkkenet. Fredag og lite taktisk å gå helt fri så tenkte jeg skulle avslautte dagen med å kjøre å få fylt gassflaskene. Ordnet de klar på jekketralla og kjørte de ut i varemottaket. Så gikk jeg til butikken og fortalte min grandiose plan. Ha på telefonen, så kommer dere og henter gassen på utsiden når jeg kommer tilbake.

Tok heisen opp på parkeringstaket, satte meg inn i bilen og ringte Kjærest, verdens vakreste, deiligste og nydeligste dame, som jeg er så ufattelig heldig å være elsket av og med, for alltid. Kjørte så de rundt 8 minuttene til gass-stasjonen og parkerte. Går ut av bilen og åpner opp bak.

Der ligger bare dentasticks og et sykkelstativ. FAEN! Gassen står fortsatt på varemottaket. Hvordan i all verden er det mulig?

Ja ja, fram og tilbake er like langt. Ikke hadde jeg noe viktigere å gjøre likevel, så egentlig var det jo en vinn-vinn-situasjon. Jeg fikk jobbe litt til. Under skyfri himmel og 20 grader. Skal ikke hjem og sole seg da. Skal hente gass si. Flere ganger!

Historien er sann og skremte meg litt, men samtidig glemmer jo også normale folk uten demens både det ene og det andre. Demens eller ikke, gleder meg veldig til jeg er ferdig med medisinene, for bivirkningene begynner nå og overgå selve årsaken til bruken.

Uansett, nå er det tilbake på jobb for å hjelpe sistevaktene  å bli ferdig. Det er absurd mye å vaske og jeg registrerer at det er veldig populært de kveldene vi kommer ned, Underlig 😉

Etter jobb er det grillkveld hos broren til Kjærest. De har flyttet tilbake til Alta etter fire år i utlendighet. Kjærest er veldig glad for det. De er nære. Veldig nære. Jeg liker ham også. Gjorde tiden før og etter begravelsen .levelig og organisert. Selv om jeg både er mannevond og narsissistisk så liker jeg ham. Veldig.

Med dette lille skriv vil jeg ønske dere en vidunderlig helg! Dere er fantastiske mennesker og jeg er så glad for at dere følger meg! I neste uke skal vi gjøre historie, dere og meg, for da gir vi ut bok! Jeg sier VI for det føles helt rett. Uten dere hadde det ikke blitt noen bok. Enkelt og greit.

God helg, kulinaster!