I disse dager  er det skolestart. De fleste gleder seg. Noen gjør det ikke, og har kanskje heller aldri gjort det. De er flere enn vi tror og langt flere enn vi orker å tenke på.

 

Du våkner skuffet hver morgen
Natten er alltid for kort
Du gleder deg ikke til dagen
Det har du aldri gjort

 

Hver eneste dag i hver eneste skolegård finnes der en eller flere som lengter intenst tilbake til sommerferien eller til neste gang det er skolefri. Ikke fordi de nødvendigvis vil slippe skolen, men fordi de vil slippe unna. En pust i bakken. Komme seg bort fra skammen, smerten, sorgen og fortvilelsen. Ensomheten.  De vet jo de må tilbake. De vet at ingenting trolig kommer til å bli bedre, men de håper så klart, og lengter intenst tilbake til sommerferien.

 

Frokosten spises i stillhet
Klumpen i magen gror sterk
Du vet at om under en time
Er det i gang igjen

 

Jeg vokste opp i en liten bygd i Nordland. Et trygt, godt og nesten guddommelig vakkert sted. For dem som var så heldig å passe inn. For dem som forsto og evnet å følge de regler som aldri står skrevet, men som alltid må følges hvis du skal overleve, bli lykkelig og leve lenge i bygden. Kunne sikkert vært hvor som helst egentlig, men det var nå en gang dit jeg havnet. Det ble en lang barndom.

 

Joda, du har noen venner
Men ingen som våger stå fram
Sett sammen med deg på skolen
Er farlig og forbundet med skam

 

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Det var selvfølgelig også masse bra. Som regel er det jo det også. Likevel er ett av mine sterkeste barndomsminner det å strene til toalettet i friminuttene. Sette seg ned og strekke bena opp mot døra slik at ingen kunne se deg. Selvfølgelig visste de at du var der. Det var jo en liten skole. Du hørte dem hviske, men du var borte likevel. Du hadde bare en liten pause, og snart var det sommer…

 

Skolen har blitt til et rovdyr
Et beist ingen i verden kan slå

Det jaktes og lekes og drepes

Kjæreste Gud, kom og hjelp meg!
Jeg makter ikke mere nå!

 

Jeg klarte meg etter hvert veldig bra! Jeg var heldig og fikk anledning til å bruke mange av sine særegenheter i faget mitt, det elskede kokkfaget. I dag er jeg endatil blitt så skyhøy på meg selv at jeg ikke lenger betegner meg som «rar, men som «eksentrisk». Det høres jo mye bedre ut!

 

Et bankende lite hjerte
I en fullstendig ødelagt gutt
Døren låses fra innsiden
Og smilet kommer fram til slutt

 

Hvis jeg bare skal komme med ett råd som jeg skulle ønske jeg hadde gjort mye tidligere, så må et være at du ikke vær redd for å ta igjen. Slå tilbake! Ikke la deg bli trampet på. Selv om du kanskje ikke klarer å bekjempe alle så gjør det i alle fall SYKT godt å kjenne sin egen knyttneve i magen på en av mobben. Jeg gjorde det til slutt og det hjalp.

Til dere som bare står og ser, og kanskje til og med ler: Slutt med det! Det er faktisk DERE som er de verste. At noen plager kan de fleste leve med, men at mange bare står og ser på , dag etter dag, uten å gjøre noen verdens ting; DA føler du deg liten og verdiløs da!

 

Krigen er faen ikke over!

Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet det ikke er bra, men hva kan du gjøre?

Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Men du fikk ikke til, det ble med forsøket

Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting mer å gjøre

Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det er faktisk deg det er feil med?

Du reiser deg opp
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag
Men krigen er faen ikke over!

 

Nei, krigen er på ingen måte over. Jeg har fulgt fire(tre) barn gjennom barnehage, barneskole, ungdomskole og videregående skole, og er det en ting som er helt sikkert er det at krigen mot mobbing ikke er vunnet. Ikke en gang i nærheten. Unger står alene, unger og ungdom trues og fortsatt er det mange som får julig, men i dag er det vel den digitale mobbingen og utenforskapet som er verst.

 

Jeg har vært på flere titalls, kanskje hundrevis, av foreldremøter, men bare ETT av den hadde bobbing som hovedtema. Det var første skoledag etter at et gutt på skolen nesten ble tatt livet av mobben. Barneskpolen. Vi snakker slag, spark, pissing i skolesekk osv.

Det har selvfølgelig blitt pratet om på foreldremøter både før og etterpå også, men aldri som hovedtema. Det er forresten ikke alltid de som snakker varmest imot mobbing og utestenging i plenum på foreldremøter som gjennomfører det best i praksis. “Nei, dessverre, jeg får bare lov til å ha tre på besøk”, så står den fjerde der alene. Unger som blir sendt hjem fordi familien skal spise middag, men en eller to andre venner får være der. Overnattingsnekt av noen, men ikke av andre.

 

Orker ikke ramse opp alt. Dere som har unger har garantert enten observert, opplevd eller gjennomført det selv. Mobbing starter med de vokse. De tar etter oss.

 

Vil oppfordre alle voksne til å følge med og faktisk gripe inn hvis du mistenker at det er noen som ikke har det bra. Og hvis du får en telefon der noen forteller deg at din unge faktisk har mobbet en annen, så ta det på alvor og ikke fraskriv det som spøk og humor. Ta det på alvor. Gjør noe med det. Vær voksen. Vær større. Sterkere. Klokere.

 

Og kjære, kjære lærere: Vær så snill å ta tak i dette. Se etter dette, og gjør noe med dette. Det er lamngt, langt viktigere enn både diktanalyse, tredjegradligninger og fotosyntes. Grip tak. Grip om. Og ikke slipp taket. Ikke la de minste falle. Det er ingen andre enn dere, i samarbeid med foreldrene, som kan redde dem. Hjelp dem og IKKE si at det ikke finnes mobbing på din skole, for det gjør det!

 

Ha et fantastisk år på skolen! Både dere som har første skoleår og dere som går det siste. Ta vare på hverandre!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

Del gjerne