Krigen er faen ikke over!

I disse dager  er det skolestart. De fleste gleder seg. Noen gjør det ikke, og har kanskje heller aldri gjort det. De er flere enn vi tror og langt flere enn vi orker å tenke på.

 

Du våkner skuffet hver morgen
Natten er alltid for kort
Du gleder deg ikke til dagen
Det har du aldri gjort

 

Hver eneste dag i hver eneste skolegård finnes der en eller flere som lengter intenst tilbake til sommerferien eller til neste gang det er skolefri. Ikke fordi de nødvendigvis vil slippe skolen, men fordi de vil slippe unna. En pust i bakken. Komme seg bort fra skammen, smerten, sorgen og fortvilelsen. Ensomheten.  De vet jo de må tilbake. De vet at ingenting trolig kommer til å bli bedre, men de håper så klart, og lengter intenst tilbake til sommerferien.

 

Frokosten spises i stillhet
Klumpen i magen gror sterk
Du vet at om under en time
Er det i gang igjen

 

Jeg vokste opp i en liten bygd i Nordland. Et trygt, godt og nesten guddommelig vakkert sted. For dem som var så heldig å passe inn. For dem som forsto og evnet å følge de regler som aldri står skrevet, men som alltid må følges hvis du skal overleve, bli lykkelig og leve lenge i bygden. Kunne sikkert vært hvor som helst egentlig, men det var nå en gang dit jeg havnet. Det ble en lang barndom.

 

Joda, du har noen venner
Men ingen som våger stå fram
Sett sammen med deg på skolen
Er farlig og forbundet med skam

 

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Det var selvfølgelig også masse bra. Som regel er det jo det også. Likevel er ett av mine sterkeste barndomsminner det å strene til toalettet i friminuttene. Sette seg ned og strekke bena opp mot døra slik at ingen kunne se deg. Selvfølgelig visste de at du var der. Det var jo en liten skole. Du hørte dem hviske, men du var borte likevel. Du hadde bare en liten pause, og snart var det sommer…

 

Skolen har blitt til et rovdyr
Et beist ingen i verden kan slå


Det jaktes og lekes og drepes


Kjæreste Gud, kom og hjelp meg!
Jeg makter ikke mere nå!

 

Jeg klarte meg etter hvert veldig bra! Jeg var heldig og fikk anledning til å bruke mange av sine særegenheter i faget mitt, det elskede kokkfaget. I dag er jeg endatil blitt så skyhøy på meg selv at jeg ikke lenger betegner meg som «rar, men som «eksentrisk». Det høres jo mye bedre ut!

 

Et bankende lite hjerte
I en fullstendig ødelagt gutt
Døren låses fra innsiden
Og smilet kommer fram til slutt

 

Hvis jeg bare skal komme med ett råd som jeg skulle ønske jeg hadde gjort mye tidligere, så må et være at du ikke vær redd for å ta igjen. Slå tilbake! Ikke la deg bli trampet på. Selv om du kanskje ikke klarer å bekjempe alle så gjør det i alle fall SYKT godt å kjenne sin egen knyttneve i magen på en av mobben. Jeg gjorde det til slutt og det hjalp.

Til dere som bare står og ser, og kanskje til og med ler: Slutt med det! Det er faktisk DERE som er de verste. At noen plager kan de fleste leve med, men at mange bare står og ser på , dag etter dag, uten å gjøre noen verdens ting; DA føler du deg liten og verdiløs da!

 

Krigen er faen ikke over!

Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet det ikke er bra, men hva kan du gjøre?

Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Men du fikk ikke til, det ble med forsøket

Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting mer å gjøre

Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det er faktisk deg det er feil med?

Du reiser deg opp
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag
Men krigen er faen ikke over!

 

Nei, krigen er på ingen måte over. Jeg har fulgt fire(tre) barn gjennom barnehage, barneskole, ungdomskole og videregående skole, og er det en ting som er helt sikkert er det at krigen mot mobbing ikke er vunnet. Ikke en gang i nærheten. Unger står alene, unger og ungdom trues og fortsatt er det mange som får julig, men i dag er det vel den digitale mobbingen og utenforskapet som er verst.

 

Jeg har vært på flere titalls, kanskje hundrevis, av foreldremøter, men bare ETT av den hadde bobbing som hovedtema. Det var første skoledag etter at et gutt på skolen nesten ble tatt livet av mobben. Barneskpolen. Vi snakker slag, spark, pissing i skolesekk osv.

Det har selvfølgelig blitt pratet om på foreldremøter både før og etterpå også, men aldri som hovedtema. Det er forresten ikke alltid de som snakker varmest imot mobbing og utestenging i plenum på foreldremøter som gjennomfører det best i praksis. “Nei, dessverre, jeg får bare lov til å ha tre på besøk”, så står den fjerde der alene. Unger som blir sendt hjem fordi familien skal spise middag, men en eller to andre venner får være der. Overnattingsnekt av noen, men ikke av andre.

 

Orker ikke ramse opp alt. Dere som har unger har garantert enten observert, opplevd eller gjennomført det selv. Mobbing starter med de vokse. De tar etter oss.

 

Vil oppfordre alle voksne til å følge med og faktisk gripe inn hvis du mistenker at det er noen som ikke har det bra. Og hvis du får en telefon der noen forteller deg at din unge faktisk har mobbet en annen, så ta det på alvor og ikke fraskriv det som spøk og humor. Ta det på alvor. Gjør noe med det. Vær voksen. Vær større. Sterkere. Klokere.

 

Og kjære, kjære lærere: Vær så snill å ta tak i dette. Se etter dette, og gjør noe med dette. Det er lamngt, langt viktigere enn både diktanalyse, tredjegradligninger og fotosyntes. Grip tak. Grip om. Og ikke slipp taket. Ikke la de minste falle. Det er ingen andre enn dere, i samarbeid med foreldrene, som kan redde dem. Hjelp dem og IKKE si at det ikke finnes mobbing på din skole, for det gjør det!

 

Ha et fantastisk år på skolen! Både dere som har første skoleår og dere som går det siste. Ta vare på hverandre!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

Del gjerne

 

 

 

 

33 kommentarer
    1. Fint skrevet og så sant så sant❤
      Har sjølv jobbet med barn i 30 år som treng litt ekstra støtte. Me vaksne må opna øynene å sjå dei som har det vanskelegt, som står aleina på ein skolgård, i barnehagen må me og vera klarsynte på kva som skjer. Me må slutte vera feiga uten ta tak i ting. Mången barn trenger oss vaksne❤
      Ha ein nydeleg dag 🌷 Vis omsorg😍

    2. Mange kloke ord her. Og vi voksne må slutte og tro at ens egne unger/barnebarn er feilfrie. Man må lytte med åpne ører om barn forteller noe.

    3. Hei og god Morgen. Et viktig tema du tar opp i dag. Vet hvordan det er å stå i detene hjørne og bare vente på at man kan komme seg hjem, for å slippe unna😞 Takk for at du tar opp dette.

    4. Min far sa at hvis jeg ble utsatt for en mobber så skulle jeg ta igjen med en gang. Første gangen var på skolen, jeg klaska til han som mobba mæ, med historie boka, rett i skoilten.Etter det blei det stilt ei stund.Neste gang han var frekk, ute i skolegården, slo jeg til han med knyttnæven sånn at han datt imot en glassvindu som knustes og etter det ble det stille.Som et voksent menneske lærte æ å bli mer sakelig. Men man må ikke være redd for å øyeblikkelig stoppe de som føler seg så små at de må rakke ned på andre for å føle at de er verd noe.

    5. Kanskje ditt viktigste blogginnlegg så langt. Vond og viktig lesning.
      Håper det rekker frem til hver elev og hver forelder i hele det langstrakte landet vårt.

    6. Kanskje ditt viktigste blogginnlegg så langt. Vond og viktig lesning.
      Håper det rekker frem til hver elev og hver forelder i hele det langstrakte landet vårt.

    7. Dette problemet er det UHYRE VIKTIG å ta på alvor😯. Må være en grusom opplevelse for alle dem som gruer seg til hver eneste skoledag,både små og store unger. Vet om flere stakkars unger som hver morgen har så vondt i magen før skoledagen begynner. Her har både lærere og foreldre et ansvar,når de får vite om mobbing. Noen skoler er bedre enn andre på det.
      Et sterkt dikt du har skrevet!!!
      Ha en fin dag😊

    8. Min sønn hadde det ikke bra på barneskolen. Han ble utestengt fra lek og fellesskap.Læreren bagatelliserte det; og i siste foreldremøte før ungdomsskolen holdt jeg et innlegg om hvorfor han gleda seg til å beg i ny klasse på ny skole. Ville at foreldrene skulle vite. Gode tilbakemeldinger fra mange. Det ble bedre på ny skole, men i mange år slet han med angst og selvskading- lang historie kort: Idag er han pappa, i full jobb og framtiden ser lys ut. Men mammahjertet blør for de tapte årene hans…

    9. Bra skrevet som vanlig, mobbing er noe herk.ha en strålende dag.og ta vare på hverandre.🤗🤗🤩

    10. Så bra du tar opp dette temaet no,ved skolestart, e så viktig. Å til skolene og rektorene rundt om,ta dette på alvor å ikke snakk drt bort med at dette skjer ikke på min skole, viktigere med en god statistikk, å lukke øynene enn å ta grep😥. Vi foreldre/voksne får ha øynene åpne lære ungan forskjell på rett og galt ,å at våre barn ikke bestandig er de beste.
      Ha en fin dag uten mobbing men med godt samhold og framsnakk👍

    11. Sterk lesing for en mamma som ser at sønnen strever på skolen og få innpass hos de andre ungene. Klassen har tydeligvis mottoet “at vi sladrer ikke” – og sønnen er lojal. Litt har jeg fått lirket ut av han, litt har jeg snappet opp hos andre foreldre – noe har jeg observert selv. Tungt og vondt i mamma hjertet når sønnen ikke gleder seg til skolestart 😪

    12. Viktig tema. Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Det verste er alle de som ser på og ikke gjør noe. Takk for at du tar opp og deler dette!

    13. Min sønn har blitt mobbet gjennom barneskolen. Lærerne ser og gjør det de kan, men det er dessverre ikke så mye. En gang kom en mor og så at de holdt ham og slo, da dro hun dem i øra og skjelte dem ut på det mest fantastiske. Noe av problemet vårt, var at vi var litt skamfulle (kan du begripe hvorfor?) og snakket ikke åpent om dette. Det var dumt, en mamma og sønnen ringte på hos oss, og hun bare sa “vi skulle ha visst”. Selvsagt. Men skolen var og er fine. Etter en høstferie, hadde SFO funnet skiftetøyet hans i do, da var det en voksen som bare tok det med hjem og vasket det. Sånt rører meg.

    14. Veldig bra innlegg, og et veldig viktig tema.
      Mobbing er så mye fra slag og spark, til utestenging, latterliggjøring og usynliggjøring.
      Min familie flyttet da jeg begynte på ungdomsskolen. Fra et tettsted til ei lita bygd i indre Troms. Jeg ble latterliggjort, flirt av og fikk ekle kommentarer fra guttene i klassen. Ble totalt oversett av de fleste av jentene. Gruet meg til hver eneste skoledag i tre år. Trodde videregående skulle bli bedre, men ble sittende usynlig i et hjørne i tre år. Den dag i dag når jeg hører den karakteristisk dialekten fra bygda, dialekten som så mange synes er så vakker, ja, da vrenger magen seg og jeg vil spy.

      Tror vi er utallige som kjenner oss igjen. Og det blir aldri nok fokus på mobbing, både den som er synlig og den usynlige 👍

    15. Takk for at du skriver om mobbing. – Særlig nå ved skolestart. Er alt for mange skoler som smykker seg med “nulltoleranse for mobbing” men som bagatelliserer og skyver unna mobbesaker – fordi de ikke vil synliggjøre problemet ved sin skole. Mobbing ødelegger mange liv og koster samfunnet alt for mange gode mennesker. (Vil ikke snakke om penger når det gjelder menneskeliv). Er så mye om si om temaet, men hovedsaken er at jeg er så enig, så enig med deg. – Og takk igjen for at du tar opp temaet. Kokkejævel for President! 🙂

    16. Hallo! Jeg sitter på jobb! Kan ikke sippe som en unge da! Eller kanskje jeg ikke skulle lest blogg på jobb, selv om jeg har lunsj…..
      jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Lærerne løste det med at de tok meg i hånda, gikk bort til klassekameratene mine og ba de leke med meg også. Jupp! Super taktikk! Not!
      Jeg tror foreldrene ofte ikke vet hva som foregår. Eller de vil ikke vite. Og jeg tror det er viktig som foreldre til barn som blir mobbet å fortelle hva som skjer til mobbernes foreldre. Igjen, igjen, igjen og igjen om nødvendig.
      Jeg trøster meg med at jeg jaggu har kommet lenger i livet enn mange av mobberne…

    17. Dette er et viktig tema som du tar opp👍
      Glad for at min sønn har sluppet unna mobbing😉
      Jeg ble selv mobbet av jentegjengen på barneskolen men sa aldri ifra til foreldrene om det😉 Lærerne «så og hørte ingen ting», de drakk kaffe på lærerværelset i friminuttene …
      Det aller verste er foreldre som benekter at deres barn er en mobber 😱

    18. «Vi blir det vi spiser» Aldri er det barnas skyld. Det er vi foreldre fra dag en som har ansvaret. Det er vi som må være tilstede, hele tiden i oppveksten. Gi dem kjærleik og omsorg for andre. Som de tar med seg videre i livet. Det er vi som valgte å få barn. Barna velger ikke sine foreldre. 😊

    19. Så bra du tar opp dette, for ett viktig tema. Jeg ble selv mobbet i 9 lange år. Nå går mine barn på samme skole der, gikk mange runder med meg selv før jeg sendte de på akkurat den skolen. Men de trives og de gleder seg til hver dag. Mine barn har hatt så mange samtaler med meg om mobbing og hva det kan gjøre med et barn. Så jeg håper jeg slipper en telefon om at mine barn mobber, isåfall vill det bli konsekvens.

    20. Råbra skrevet og e kunne godt delt det selv på min blogg. Vet så alt for godt hvordan det er æ sitte på doen mens de andre er utenfor. Og så mye mye mye mer. Barn er grusomme mot hverandre, men som du sier de lærer faktisk fra foreldrene sine.
      Og alt for mange ler det bort med at ungene er er unger og bare tuller litt.
      En skam!

      Så denne krigen er langt i fra over, det er så mye jobb som må taes tak i ennå og flere må bli flinkere til å si nok er nok. 🥰

      Takk for at du deler ett så viktig tema, kan hende e må følge etter å skrive noe e også. ❤

    21. Hater, ja virkelig hater de lærerne og rektoren med skyggelapper å for alt i live stå fram som perfekt skole!!
      Tåle ikke at man tar opp noe å sier i fra!
      Grue mæ som foreldre og opplevet selv mobbing…

    22. Vårt eldste barnebarn er av de som har fått gjennomgå gjennom hele barneskolen og til dels ungdomsskolen. Men da var han kommet dit at han ikke brydde seg lenger. Han har skilt seg litt ut med at fotball ikke var noe for han. Elsket å danse og synge. Og du skal jo ikke skille deg ut. Men idag er han blitt en kjekk ung mann som idag har startet på drama linja på videregående. Så drømmen er gått i oppfyllelse.

    23. Ungdomsskolen er for meg et tre årig svart hull med få, og mest negative minner om å finne en plass å være usynlig og få være i fred. Det var vondt å være usynlig, men hakket bedre enn å bli hakket på. Jeg levde for de få gangene noen “så meg” og snakket vanlig til meg, spurte hvordan det gikk. Det håper jeg å få videreført til mine barn. Det å “se” de som sliter, er alene, er utenfor, annerledes. De trenger ikke å bli bestevenner hvis det ikke passer, bare det å bli sett, sagt hei til, få et smil, øyekontakt, en klapp på skulderen, bli valgt midt i rekka, ikke bare være “rasket til slitt”, er verdifulle øyeblikk. Bli anerkjent som menneske rett og slett. Og så håper jeg mine barn får seg en venn hvor de sammen, eller alene, er tøffe nok til å si ifra når de opplever eller ser mobbing, både til mobber og voksne.

    24. Kjenner meg igjen , selv om jeg nå blir 60, så forsvinner det aldri
      Takk for at du tar tak i dette vanskelige temaet

    25. Takk for at du tar dette opp. Jeg håper mange leser dette innlegget, særlig de med barn som trives på skolen, da i håp om at de får tenkt seg om og kan se at ikke alle er så heldige å ha det greit på skolen. for så å snakke med sine barn om det. Hvis de heldige voksne med barn som trives, ikke bryr seg om at noen er utenfor, så tror jeg ikke barna heller vil bry seg om det. Det kan hjelpe om en forelder som vet at noen er alene og utenfor, kan hjelpe ved å foreslå sitt barn om å invitere hen med neste gang noe gøy skal skje. Mitt barn gruer seg hver eneste dag, og det sliter veldig på, og mammahjertet knuses. Vi ser frem til neste ferie allerede. Takk igjen, for dine ord 🙂

      1. Nei, i utgangspunktet gjør jeg ikke det, men menneskesinnet er ikke bare av det gode, heller ikke mitt. Likevel klarer jeg ikke å erindre at jeg noen sinne verken har mobbet, trakassert eller utestengt noen, verken som voksen eller som barn. Det er ikke det samme som at jeg utelukker det. Er det noe spesielt du tenker på. “Lucifer”?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg