Det er hjerteskjærende å høre på; hes, raspende babygråt. “Pappa, jeg har så vondt overalt. I stedet for bare stå der, kan du ikke gjøre noe for å hjelpe meg, vær så snill?”

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Man jeg kan jo ikke det. Totalt maktesløs er det eneste jeg egentlig kan gjøre er å trøste så godt jeg kan, og bare vente til kroppen har bekjempet det selv. Hvis den lille kroppen klarer det da. Hva hvis dette ikke er bare en vanlig forkjølelse, eller enda verre, hva hvis kroppen hans ikke tåler den første forkjølelsen?

Jeg vet jeg høres ut som en førstegangsfødende nå, men på mange måter er jeg jo nesten det også. Det er veldig mange år siden jeg hadde en unge som faktisk overlevde, og selv om jeg kjemper mitt livs kamp mot panikken, så kjenner jeg det godt i magen hver eneste gang han nyser.  Når han da i tillegg får slik influensagråt, så merkes det ekstra godt i pappahjertet. Ha ingen problem med å innrømme akkurat det.

Skal ringe helsesykepleier i dag. Avventer litt med lege. Selv jeg hører jo at han ikke er dødssyk, men på den annen side, hvordan høres det ut da? Som regel kommer den ikke med lydeffekter. Kanskje jeg bare ringer legen likevel, sånn for sikkerhets skyld? Ikke for det, jeg vet jo hva de spør om: “Har han feber? Tar han til seg næring? Virker allmenntilstanden god? Tisser og bæsjer han? Ok, da må vi nesten avvente og se. Gi han en skje Paracet og ta kontakt hvis tilstanden blir verre”.

Tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i maktesløsheten, og den bitende redselen, når ungene deres blir syke. Jeg vet jo at dette, (forhåpentligvis!), kommer til å skje mange ganger, men at det egentlig ikke blir noe lettere for hver gang. Klart, etter hvert så sitter man jo ikke å planlegger begravelses-salmer hver gang ungen hoster, men å se dem ligge der, tapper, svett og forsiktig smilende, med krøllete, fuktig hår, det venner du deg aldri til. I alle fall ikke jeg.

Nervøs, men ved et slags godt mot!

Kokkejævel