Mitt største mareritt er at jeg igjen skal måtte holde en bitte liten livløs kropp i armene mine. Panikken. De mislykkede gjenopplivingsforsøkene. Ventetiden fra du har ringt 113 og til de kommer i strie strømmer inn døren. Den lille gnisten av håp som tennes. Disse folka kan det og får det til. Skuffelsen når også de gir opp. Og den svarte røyken som fra det øyeblikket kastes inn i livet ditt som en tåregasspatron. Røyken og mørket fyller hver eneste celle i kroppen din, hvert rom i huset, hvert minutt av døgnet. Du puster, men hvert eneste åndedrag er svart, giftig røyk. Du drikker. Så får du i alle fall sove. Bevisstløsheten er din nærmeste venn og støttespiller. Likevel svikter han deg og blir borte hver jævla morgen. Du slår opp øynene. Og alt starter på nytt igjen.

 

I dag er Lillebror 7 måneder. Han er sterk og frisk på absolutt alle måter. Reiser seg opp overalt og klarer å gå hvis vi støtter ham. Enormt aktiv, men er også veldig flink til å sitte og leke for seg selv. Veldig glad, men du skal ha flaks hvis du får en gode(klem) som varer mer enn tre sekunder, men de tre sekundene fra han selv velger å legge hodet sitt i halsgropen min er helt ubetalelige. Så blir han lei og skal heller klore meg i øret. Eller stikke pekefingeren sin inn under øyelokket mitt og pirke ut øyeeplet. Herre Gud, så glad jeg er i den gutten!

 

Vi fikk utlevert pustealarm på sykehuset da han ble født. Det er en sensor som hver kveld tapes fast i magen og registrerer om han puster eller ikke. En voldsom trygghet. Skulle han dø, så våkner vi i alle fall før det er for sent og kan starte gjenopplivning før kroppen er kald, ansiktet marmorert og det kommer ut rosa spytt fra munnvikene.

 

Pustealarmen er imidlertid  ikke trådløs. Sensoren er koblet til selve alarmen med slags tynn plastkabel. Perfekt til å snurre rundt halsen når man begynner å bli så aktiv som han har blitt. Det er ikke lenger slik at vi kan legge han på rygg og han blir liggende slik. Nei, han ligger på rygg, mage, side, hode, skulder, kne og tå.

 

Dessuten tar plasteret som sensoren er festet med veldig på magen. Vi prøver naturligvis å variere plasseringene, men selv om han begynner å bli stor gutt så er jo ikke magen veldig stor og belastingen på den tynne huden har nådd en grense.

 

Derfor sov han sin første natt uten pustrealarm i natt. Det gikk helt fint og han overlevde. Var overhodet ingenting i veien med lungekapasiteten grytidlig på morgenkvisten da han våknet og var melkesulten. Han kastet seg over de arme puppene som han var en illsint løve, og puppene var to skadde og utslitte antiloper som hadde gått ned på kne,  gitt opp kampen og var klare til å bli spist.

 

Jeg er ikke nevrotisk. Sov i grunnen godt i natt. Våknet selvfølgelig noen ganger og bare lå helt stille og hørte om han pustet. Det gjorde han. Fin liten pust. Litt rask slik så små unger har. Han er så fin. Klarer ikke å forestille meg et liv uten ham nå. Alt jeg måtte ha av reservasjoner for å beskytte meg selv i begynnelsen er borte.

 

Lillebror overlevde natten. Selvfølgelig gjorde han det. Han er stor, sterk, frisk og rask. Det er absolutt ingenting som tyder på at han ikke skulle overleve.  Styggen på ryggen sier selvfølgelig at det har det ikke vært de andre gangene heller, og det har han for så vidt rett i. Lille Vakre ble kanskje bare 14 dager, men det var overhodet ingen tegn på at han bare skulle dø. Bortsett fra at han var usedvanlig vakker, så var han en helt normal baby med absolutt ingen tegn til sykdom eller svakhet. Han spiste, sov og var glad. Ingen kolikk. Lite skriking. Absolutt ingen advarsler før vi plutselig våknet opp til ruiner.

 

Samme med Han som gikk i forveien for 14 år siden. Han var veldig sterk og stor. Rakk å bli nesten fire måneder før han bare ble borte. Ingen advarsler der heller. Sterk, frisk og glad. Så død.

 

Lillebror skal ikke dø! Unger på 7 måneder dør ikke bare plutselig. Det skjer omtrent aldri. Styggen på ryggen gjentar ordet “omtrent” og lar det henge i luften som en slags trussel.

 

Jeg kommer nok alltid til å være redd, men den lammende frykten har sluppet taket for lenge siden. Nå ligger den mer og ulmer under overflaten, klar til å styrte opp og fram hvis man trenger den. Det gikk jo bra med Datter. Hun brukte også pustealarm, faktisk hun var godt over året, og lever som bare det.

 

Ikke si at jeg dyrker det negative, for det gjør jeg ikke. Til tross for alt, så syns jeg egentlig at jeg er veldig positiv og glad, dette er nå en gang en del av livet mitt. Jeg vet hvor galt det kan gå. Det betyr ikke at jeg konstant er redd og nevrotisk, men ja, et sted inne i meg vil jeg alltid være forbedret på det aller verste.

 

Gi ungen din, eller noen andre du er gald i, et ekstra kyss på kinnet, (eller en tekstmelding) i kveld. Det skal jeg gjøre.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

 

  FACEBOOK          INSTAGRAM          NETTBUTIKK            PODKAST          YOUTUBE        KONEMOR