Nå har jeg en hel uke til ende gnålt og gnaget om denne absurde signeringsferden min. Denne egentlig spontant arrangerte ferden der jeg har væt innom både Storslett, Tromsø, Finnsnes, Narvik, Harstad, Sortland, Fauske, til slutt Bodø. Jeg må bare få lov til å si tusen, tusen, tusen takk til alle dere som har møtt opp rundt forbi for å treffe meg og for å kjøpe boken min. Det har vært helt surrealistsk egentlig for en enkel kokk fra Nord.

Denne bloggen skal ikke handle om mitt stadig større ego og ditto magemål. Nei, denne bloggen skal handle, først og fremt i alle fall, om to kvinner jeg var så heldig å få møte igjen på min vei oppover mot reisens slutt, nemlig både min “Mor”, altså farmor, og min mormor.

Jeg skal ikke skrive så mye om dem, det er ikke min historie å fortelle, men begge to er rundt 95 år og bor på sykehjem. I mitt “gamle liv” kunne jeg jo ikke bare sette meg i bilen og kjøre 10-15 timer sørover og stikke innom på besøk og kjøre 10-15 timer tilbake igjen. Det har gått årevis mellom hver gang. En av min aller største dårlige samvittigheter.

Det var to veldig, veldig forskjellige besøk, men utrolig hyggelige på hver sin måt. På Sortland besøkte jeg Mor alene, mens på Fauske var min mamma med, for hun hadde kjørt opp fra Molde for å besøke sin mor (og treffe meg antar jeg???). MÅ også nevne at betjeningen på Fauske holdt på å bake de aller, aller, aller, aller , aller beste kanelsnurrene jeg noensinne har smakt! (Jupp, fikk oppskriften og GJETT hvem som (etter hvert) skal få glede av den. Det er deg det…)

Må også nevne at jeg også traff mine to vakre onkelbarn på Sortland, og GJETT hvem som plutselig hadde dukket opp på signeringen i Bodø! Jo, ingen ringere enn min kjære STORESØSTER med onkeldatter, min altså og hennes nydelige døtre. Vi hadde veldig, veldig liten tid før jeg skulle videre til City Nord (ELENDIG navn på et nord-norsk kjøpesenter!!!), men vi fikk da tid til en kaffe og en sukkerfri brus på en kafé.

Og hvem ellers tror du dukket opp der?

Joda, min kjære sønn! Hva gir dere meg likosm? Han bor i kommunen her og vi skal finne på mye gøy de neste par dagene. Har blant annet hørt rykter om at vi skal ut og blakke meg i både kles- og kjøkkenbutikker. Og Claes Olsson…

Uansett boksalg, plassering på lister og annet som egentlig bare er staffasje, så har denne turen vært mer enn vellykket. Det eneste er at jeg har reist uten Konemor og Lillebror, men mennesket, (og toppkokkblogger til tross, så regner jeg meg som et av dem), trenger også å føle på savn. Det gjør jeg hver enste morgen når jeg egentlig skulle sett Lillebror gluspsk svelge i seg den ene skiven etter den andre, og klokka halv sju når jeg synger godnatta-sangene for han på Messenger. Den er fin, men litt kjip. Eller er jeg jo på jobb og det er jeg jo hjemme også.

Klokka er snart ti. Jeg er trøtt. Tusen takk for meg!