Denne gangen er jeg faktisk ikke helt sikker. Det begynner å nærme seg en grense for hvor mye tap selv jeg kan tåle før jeg fyller femti. Og det er enda lenge til. Nesten ti år. Mye kan skje på ti år. Mange rekker å både komme og forsvinne igjen på den tiden. Tanken er nesten ikke til å holde ut.
I fjor startet jeg på mange måter livet på nytt. Etter over tjue års samboerskap, fem unger, fire på jorda og en i Himmelen, bestemte vi oss for å fortsette livet. Hver for oss. 22 år, over halve livet mitt. Omtrent alt jeg hadde av minner var med familien. Det var tungt å flytte, men det var nødvendig. Skjer med halve befolkningen, og kanskje vel så det.
9. juni kom starten av resten av mitt liv til verden. I slutten av pinsehelgen valgte Vår herre å sende det alle vakreste han hadde ned til oss, Kjærest og meg. 14 dager senere ombestemte han seg, og tok han tilbake. Helt uten forvarsel.
Hele det nye livet var, med en gang vi slo øynene opp og fant han, helt sønderknust og ødelagt. Det var ikke en gang ruiner igjen. Han, som var selve symbolet på resten av mitt liv. Han som var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket.
Han, som var alt jeg skulle gjøre bedre. Han som skulle få alt jeg hadde lært. Han som var min siste sjanse. På brøkdelen av et sekund var han borte og kom aldri mer tilbake igjen.
Så satt jeg der plutselig. Med seks unger. Fire på jorda og to i Himmelen. Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke.
Nå, nesten tre måneder senere har verden liksom gått videre. Hjertene kommer ikke lenger like ofte og blomstene er visne eller råtne. Får fortsatt en og annen klem, et «går det bra?» Alt etter humør svarer jeg ærlig, at nei det gjør jo ikke det, men jeg ser at folk heller vil ha et «ja». Det er jo grenser for hvor mye av andres sorg folk klarer å ta inn over seg. Det ser man ikke minst i kommentarfelt. «Er det nødvendig å sutre om dette, igjen og igjen og igjen?»
Ja, dette er alt for meg akkurat nå. Ikke alle dager er like lette. Ingen faktisk. Det er en jævlig og helt håpløs situasjon å være i. Jeg må kjempe med alt jeg har av krefter, hver eneste dag, for å holde meg flytende.
Når sorgen slipper taket kommer tungsinnet sigende. Sinnet. Og irritasjonen. Det er vanskelig å holde fokus. Smile er faktisk nesten umulig, men jeg prøver. Hele tiden. Flirer. Jeg vil ikke legge meg inne i tåka og la elendigheten omfavne meg fullstendig. Sluke meg. Det orker jeg ikke.
Så kommer Datter. Hun som kom med Lyset for 11 år siden. Året etter at Storebror gikk i forveien. Den gang reddet hun en hel familie fra å bli slukt av mørket. Denne gangen står hun midt i mørket selv.
Hun bor hos oss halve tiden. Da må jeg ta meg sammen. For hennes skyld. Kjærest også. Være der for henne. Sterk og stor, som en pappa skal og bør være. Det er ikke lett for henne. Det svarte sløret av sorg ligger konstant inne i øynene. Storesøster. For aller første gang. I fjorten dager.
Vi kommer til å klare det! Vi må jo det, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvordan. Det er vanskeligere denne gangen, men jeg vet framtiden finnes. Der framme et sted. Også for oss. Og jeg gleder meg. Til jeg ser den.
Tusen takk! Tusen takk for at du deler de tanker som vi andre tenker men ikke klarer å dele. Mistet vår sønn bare noen timer. Føler selv at jeg har kommet videre, men teksten din fikk meg til å innse korsen min samboer har det. Hvert år, på den gitte datoen, blir hun like nedenfor pga vårt tap og jeg har kanskje ikke sett hvordan det kan komme tilbake så mange år etter.
Du er en kriger av en mann…herregud for et mot du har som lever videre. Da jeg fikk mitt andre av tilsammen tre jenter for 4 år siden var jeg livredd, fordi etter den førstefødte tenkte jeg at skjer det noe med deg…da kommer jeg etter. Da klarer jeg ikke, og skylder ingen, å leve videre. Og for deg som har barn både i himmelen og på jorden…det er en tid på jorden som er nå, og en evighet i himmelen som kommer litt senere. Du må være tålmodig, men jeg tror av hele mitt hjerte at dere vil være sammen igjen, dere og de to som bare gikk foran. Så enkelt, og så hjerterått jævlig vanskelig. Klemmer sendes dere
Stor hjerte til dæ , og kjærest og Datter 💞 Det blir aldri slutt, og bare de som ikke har opplevd en sånn knusende sorg, kommenterer negativt. Kun de… men de stakkars vet ikke…enda 💖💖💖💖💖
Det er en ubeskrivelig sorg at miste ❤️Vi mistede vores søn 💙efter syv dage.
Tiden læger alle sår siger de, nej det gør den ikke der er gået 24 år og tænker på ham næsten hver dag😢men kan nu leve med savnet 👼🏻
Klem til jer ❤️
Det er bra at du deler alt det vonde og triste, og også noen små lysglimt innimellom. Det er nok flere som burde være ærlig og si at man ikke alltid har det fantastisk. Det er alt for mye rosenrødt på sosiale medier, og jeg vet i hvert fall at livet består av både medgang og motgang. Håper det kanskje hjelper å skrive, å få det ut på en måte. Du er god å skrive. Sender store klemmer til dere alle.
❤️Det finnes jo ikke ord som kan trøste, ellers har man over røst dere med de. Livet er ikke rettferdig, ei heller døden❤️ kanskje han var på besøk for å vise hva dere har i vente? Et liten smak av noe nydelig som kommer. Imens ta en dag om gangen og øv på å ha det bra igjen. Som et poselens fat som har vært knust og reparert. Den er hel og brukbar, men med et helt eget mønster som gjør den unik. Unik slik at du blir mest glad i den, eller i koppen uten hank, favorittkoppen. Fortsett å lim bitene sammen, og vit at når du deler sorgen er du til hjelp og støtte for andre i samme situasjon. Del gleder og gi andre håp om lys i tunnelen ❤️ gode ønsker🥩🥦🍽️
Varme go’e klemmer sendes ❤️❤️❤️
❤
Leser dine sterke og triste ord med tårer her – du/dere er sterke som klarer å dele følelsene så utrolig godt. En ting skal du/dere vite – det blir lettere selv om sorgen alltid vil være til stede. En stor klem fra meg
❤️
Sorg e ikke nokka du kommer over, den blekne ikke, den blir ikke mindre, men med tia så lære man seg å leve med den, kjenne på den og «gjemme» den i det daglige, i den normale hverdagen.
Enkelte gang kan den komme over deg, ta deg med storm, bryte deg ned. Likevell finn man en måte å leve med den.
Det hjelpe å snakke, få sakt kossen man har det, ka man tenke.
En sorg over det umistelige e enorm, altoppslukanes, utmattanes, grusom. Men live må gå videre.
Har mista det umistelige sjøl.
Vi skal ikke dyrke sorgen, men vi må bruke den tia vi treng for å komme oss gjennom den som et helt menneske.
Vi må også av å til kunne stoppe opp og fortelle verden kossen vi har det akkurat NO.
Tenke på dokker å føle med dokker. Ta tia til hjelp, å fortsett å være åpen
Klæm❤️
Er det rart vi har ett kaldt samfunn der unge sliter med angst og antall selvmord øker?!
Å se/høre at om man sier det høyt at man sliter og har det vondt, da sutrer man eller søker oppmerksomhet.. Det gjør at man stenger det inne og sliter i stillhet til man ikke klarer mer..
Selv har jeg begynt å si “er du sikker på det?” når folk sier at det går bra..
Hei
Vi har også et barn for lite … og kjenner veldig godt igjen din historie, som du beskriver på en så flott og hjertelig måte. Gode tanker og klemmer fra oss.
❤️❤️ styrke klemmer til dere ❣️
❤️❤️
Jeg kjenner igjen ordene, tankene og følelsene. Det har gått over 4 år siden min datter døde, brått og uventet av hjerteinfarkt. Bare 30 år, og 2 gutter ble uten mammaen sin. Jeg ble uten datteren min. Det er fortsatt vondt, og for hver dag blir savnet større fordi det blir lengre og lengre tid siden jeg så henne, pratet med henne og klemte henne. Det blir ikke bra men jeg håper det blir bedre.
Jeg tenker på deg, å oppleve denne sorgen 2 ganger er jo ikke til å klare, men jeg håper og ønsker for deg og dine at dere kan finne en vei. Klem
❤️❤️❤️
Gode tanker og varme klemmer til deg og dine kjære❤❤❤
❤️
I stunder som dette, blir ord så fattige! Takk for at du er så flink til å sette ord på følelser <3
Du skriv rått og ærlig, fortsett sånn❤️ Føle du for å ause ut sorg og fortvilelse fremover så gjør for all del det🌸om noen ikke tåler, så kan de la være, det bør ikke du! Du e et forbilde og en trøst for mange.
Du/dere vandrer ofte i mine tanker. Har nylig mistet et tantebarn, og både kjenner på og ser hva det gjør med hjertene til familien. Så jeg tenker ofte på deg som har fått en sånn grusom opplevelse å miste et barn, to ganger. At du står oppreist og virker, er nesten er helt ufattelig-har jeg tenkt. Sender ofte mange gode tanker deres vei❤️
Min største frykt har du som pappa opplevd to gang.. søvnløse netter, redd for at de skal sovne inn fra 0-6 måna, deretter få vite at krybbedød kan inntreffe til de e 2 år.. , panikkangst når barnan har logge urørlig i vogna.. men de sov bare veldig tungt, men æ trudde det motsatte. Panikk.
Kan aldri forstå eller sætte Mæ inn i ka du og dåkker har opplevd, men kjenne allikevel på den umenneskelige smerten dåkker må føle, tomheten, sinnet.. det uforklarlige. Urettferdigheten.. man skal ikke overleve sine barn, man skal ikke følge dæm til grava.. du har desverre gjort det to gang. To gang for mye.
Du formidle godt, det e sårt og ekte. Det e den usminka sannhet, den e di. Du eie historia, og du bestemme ka du vil dele.. vi som får ta del i din verden, tar del i den helt frivillig, vi tar del i det positive og også det som skjær i hjertet,.. takk for din åpenhet.
Din kjærest, som desverre måtte oppleve å miste det mest dyrebare, en liten nydelig gutt. Vi tenke på ho, vi tenke på dæ. Og hjertan sende vi når vi mangle ord, men vil vise at vi bryr oss ♥️
Ønske dåkker det beste, ønske dåkker gode stunde🌹
Syns du og dokke e beintøffe.❤ Som står i sorga og kjempa kvær dag for å mestre den og komme dokke et steg videre i livet.
Og at du e en tryllekunstner med ord og kan beskrive alt slik at folk kan skjønne og forstå og prøve å sette seg inn i en brøkdel av ka dokke går gjenna . Håpa skrivinga kan hjelpe å få ut noke steam.
Måtte alle som syt og klage ta seg sammen og heller prøve å være et medmenneske.
Skriv me du makte, peis på. Det e din styrke og ditt våpen. Det kan INGEN ta fra deg.
Tru eg har mange av dine følgera med meg på at vi stille oss rund dokke og slår ring rundt dokke, og forsøke å sende all styrke, lys, varme og medmennesklighet vi kan overføre til dokke sånn dokke kan klare veien en må gå og at vi sammen me dokke kan hjelpe den til å bli litt lettere og forsere.❤
Ønske dokke alt godt.
Hadde Alta vært nærmere skulle eg møtt opp med alle varme klemmer dokke ville hatt.
❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤
Jeg har sorg. Min mann døde for 7 mnd siden. Sorgen er fortsatt tung å bære, men livet der ute går som normalt og jeg prater ikke lenger om min sorg. Folk er liksom ferdig med det….. men har du ikke kjent sorg så vet du heller ikke hvordan det er. Jeg vet heldigvis ikke hvordan det er å miste sitt elskede barn, men jeg kan føle på sorgen til deg og kjæresten. Sender masse styrkeklemmer og varme tanker. Jeg liker å lese det du skriver❤️ Det er ærlig og nakent. Lykke til med familien, butikken og bloggen 💪💪❤️
<3
❤ Spør noen om hvordan det går, får de tåle ærlige svar. Greit at man lyver for seg selv, men man skal aldri lyve for andre. Så får de bli sjokkert, sorg går ikke over, aldri, det endrer bare form..💔💔 Du klarer det, en dag er sorgen en annen, for dere alle, jeg vet det.❤
Du og dine er med i aftenbønna mi. ❤️❤️
Da du skrev at dere hadde mistet babyen deres, så tenkte jeg “Å nei, ikke nå igjen!” Å tårene trillet, som de gjorde da du mistet det første barnet.
Kan heldigvis ikke sette meg inn i din situasjon, men du og dere er ofte i tankene mine, livet kan være hardt og brutalt, å du har fått så altfor mye av det siste!
Du å din familie må nok bygge veien mens dere går, å kanskje finne mange store steiner der, som dere kommer rundt for å se veien framover.
Stor klem!
Fulgt dine oppturer og nedturer lenge på fb, gråt og latter hånd i hånd. Viruelle klemmer sendes til deg og dine kjære ❤
Husk at det finnes et ansikt du tar på dæ når du går ut døra. Og et annet du tar på dæ når du kommer hjem.
Og begge e DÆ!
DET e helt normalt i mange år etter et slikt tap..
Sorgen er dessverre deres å bære, deres å dele, deres å eie. Håper dere sammen finner en måte å bære den på som gjør at dere klarer puste.
Ønsker dere begge alle gode øyeblikk. Det er umulig for oss som ikke har opplevd å forstå, men vi kan lytte og anerkjenne. Jeg håper dere omgir dere med mange som gjør nettop det.
Varme tanker og klemmer til dere 🌹🌹❤❤❤🌹
❤🌹
😍❤️💞 Varm klem til deg, kjærest og datter 😍
Det e ingen trøst, men æ sei det alikavel. Æ har felt mange tåra førr dåkker den her tida <3 ønska dåkker alt godt. Klem fra mæ
❤️
Sorg har ingen tidsfrist. Men de som ikke har opplevd den på nært hold vet ikke det. De er lykkelig uvitende om hvordan det er å kjempe seg opp og ut hver eneste morgen, fordi sorgen er så intens at man ikke vet hvordan man skal puste en eneste dag til med den. Det gjelder uansett hvilken sorg. Uansett hva som knuste hjertet og endte med at du nå står med hjertet i hånden. Ikke bry deg om dem som ikke vet. De vet ikke bedre. Vi er mange som vet, og det er de ordene du bør lytte til. 💕
Hold ut. Hold fast-i din flokk -i det som er viktig for deg. Ett skritt av gangen. En dag om gangen-enten den er god eller dårlig eller en blanding. Beundrer min tidligere nabo -som mistet kona si 40-50 år for tidlig. Og som levde videre -dag for dag. Tok vare på dattera. Ikke som andre tenkte han burde/«etter boka». Men som han tenkte var rett. Det betydde å holde henne i hånda til hun sovnet og ikke slippe før HUN var klar. Tok vare på seg selv ved å ikke luke seg inn i stua , bak hekken- men komme ut i gata og svare ærlig-«det er dritt»- kanskje gråte en skvett – men komme ut -og møte oss naboer , og hverdagen. Og også tørre å gå videre. Han er en helt -større enn brannmenn og politi. Ett ekte menneske. Som tør. I dag er han gift på nytt – med en flott dame – fordi de som blir igjen må leve videre. Så godt som de kan. 🖤
<3
❤❤❤❤
<3 klæm
❤️
Om nån syns det blir for mye prat om sorga dåkkers syns æ de ska slutte å lese for det er mangel på empati å si sånt. Sorga er ikke nåkka man bestemmer sæ før å slutte å føle på, den er der og blir der. Det e klart at etter en tid svinner den vonde og altomfattende nakne sorga, men når dåkker mistet det vakreste av det vakre, lille Vegard, så er sorga, savnet og spørsmålene om koffør ennå det som fyller dåkkers daga og liv. Det er ikke sånn at nu må man ta sæ sammen og gå videre, for kor går veien? Sorgen følger dåkker og det må dåkker føle på….ingen andre skal bestemme det! Ta vare på hverandre og se framover og ha gutten dåkkers i minnene i fortsettelsen av dåkker liv og framtiden 🕯❤🙏
❤ klæm
❤️
Syns det e stort og dele så mye. Du vise at man kan dele ting som e vanskelig og det syns æ e bra.
Stå på ☺️🙌🙏
Så fint skrevet. Sterke ord som rørte meg helt i hjerterota. Fikk så lyst å gi dæ en varm klem
Det er god terapi å skrive. Det å få det ut på papiret, hjelper. Føler med dere i sorgen, selv om det hjelper lite…
Sender deg en styrkeklem 🤗❤
Akkurat nå så er alt så vondt og så mørkt at det er vanskelig å se for seg en normal hverdag. En hverdag uten at sorgen river i hjertet, uten at tårene presser seg på, uten å måtte juge seg igjenom hverdagen.
Det blir bedre, ikke så perfekt som de 14 dagene i juni, men ikke så langt unna heller. ❤
Sorg er individuelt, og ikke la en faen fortelle deg hvordan du skal sørge.
Tusen takk for alt du gir av deg selv❤ Sender dere en god varm klem i alt det mørke❤
<3
Kjenner på din sorg❤️ 26.04.19 mistet min datter sitt ufødte barn, en gutt, mitt barnebarn noen uker før termin. Sorgen er tung og bære og like tungt er det å se og føle min datters og hennes families sorg og savn😪😪😪
<3
Håper dere blir teppebombet av ❤️❤️❤️
Du kan være så trist du bare trenger og ønsker, med god grunn❤️ Og ingen burde kommentere eller komme med kritikk. De har nok ikke opplevd sorg selv… jeg beklager på dems vegne, de vet ikke bedre…
♥️
Æ ser dokker ❤️
Å æ håpe ho som kom med lyset får nån etter sæ som kan lyse lamme ho!
Æ trur både ho å dokker treng det, vesst det lar sæ gjøre, å at dokker vil det! ❤️
Selvfølgelig går det ikke bra, ihvertfall ikke sånn ordentlig bra, men kanskje etter forholdene bra – litt sånn «Jeg har det jævlig, men i natt sov jeg ganske godt»-bra. Av og til kan «Går det bra?» også «oversettes» med «Jeg vet du har det vondt, men jeg tenker på deg» og slikt.
Hvis noen mener du surver så sier det en god del om hva slags mennesker de er, og hva de har å tenke med 😡
Ikke vet jeg om dere tør å prøve igjen, men jeg håper at dere får oppleve å se lyset igjen.
Trøsteklem 💐❤️
Du har en formidlingsevne som e helt unik, det e nesten som man føle sorgen dokkers når æ les. Håpe du fortsette å skrive, æ love æ skal lese.
❤️
Varm klæm til dokker begge to 💖
Kjenner på din sorg❤️ 26.04.19 mistet min datter sitt ufødte barn, en gutt, mitt barnebarn noen uker før termin. Sorgen er tung og bære og like tungt er det å se og føle min datters og hennes families sorg og savn😪😪😪
<3
Du skriver så vakkert,vemodig morsomt og levende det er godt å lese og ingen kan bestemme hvordan andre skal sørge❤. Er heller ingen som har rett til å klage på at andre sutrer,de vet ikke noe om hvordan andre tenker og føler. Kan vel bare Skrolle forbi og eller bare bruke hue å ikke kommentere om de ikke har noe pent eller hyggelig å si.❤ Håper dere alle får lettere og mange flere gode enn dårlige dager.😘👍
Ingenting andre sier vil hjelpe nå særlig. Men vit at vi alle ønsker deg å dine alt godt i fremtiden. Hold ut, vi træng deg ❤
Du vet… Dere kommer forbi dette også. Ikke fordi man vil, eller kan, men fordi man må. Jeg tenker på dere. Jeg vet mange andre også gjør det. Det er kanskje ikke noen trøst, men når det kollektive sender sin kjærlighet, så merkes det kanskje?
Og du! Idioter i kommentarfelt… det er dem det er aller mest synd på!
<3 sterke dere.
Sorgen blekner nok, men de mørke og vonde tankene stikker seg fram når du minst venter det. Et øyeblikk om gangen, det er nok.💔
🌹❤️
Sorgen blir aldrig helt borte, som du sikkert vet. Men pussig nok så finner man tilbake til hverdagen. Men man er jo for alltid forandret og man mangler bestandig noen. Men man står jo tilbake uten mulighet til å forandre dette. Stå på⚘❤
❤️
❤❤
Så sterkt….!!! Og du e så utrulig flink å skrive….må lese din blogg skjønner e!!💙😊
Du skriver så vakkert. Tenker på dere ofte. Hvordan klarer man å komme igjennom noe slikt, og ikke bare en gang men to ganger. 😢 Det sies at vi ikke får mer enn vi tåler, men noen ganger lurer jeg fælt på hvorfor noen får mer enn andre.
Har bare lyst å si, ta vare på hverandre alle sammen. ❤️
🌹❤️
💗
Takk for at du deler ❤️
♥️
❤❤
Blir nok aldri lettere men
man lærer sæ å leve med det
❤❤
En klem sendes, uten ett eneste spørsmål 💙
Sorg bi man ikke ferdig med❤️ Den bare kommer og går; som bølgene på havet, noen ganger stille og klukkende, noen ganger sterkere og innimellom med kraftige bølger som vil slå en over ende. La det gå sin gang og vær ærlig, i alle fall med noen; noen som forstår og som tåler å høre og være tilstede i sorga.
Dere kommer til å klare det. Sorgen kommer til å blekne etter hvert, men Vebjørn kommer til og leve videre i minnene deres.
Stor klem 💞
Tenke så ufattelig mye på dokker, det e så hjerteskjærende, så urettferdig og unødvendig at sånt skal kunne skje. Finnes ingen tidsgrense på sorg, og folk som sier nåkka annet har aldri prøvd det på kroppen sjøl. ❤️❤️
De fleste svare vel “d går bra/fint” bare for å unnga resten av spm.
Å vi mainnfolk skal jo være litt extra tøff, så da e d vel d som e standard svar.
Hold ut, så går det litt bedre etter kvært. Sakte men sikkert.
Etter tapet av vår datter så var det folk som slettet meg på facebook for det ble for mye sorg, minner og slikt der. Fikk høre at det måtte nå være grenser for hvor lenge vi skulle masse om dette her… Nå etter 7 år er sorgen like tung. Tungsinnet kommer sigende nå på høsten når det nærmer seg dødsdagen og alle de vonde minnene og påtrengende tanker kommer. Velger likevel ofte å svare at det går “bra” når folk spør hvordan jeg har det. For jeg tenker at har du ikke opplevd dette så klarer du på ingen måte å forstå hvordan det er å stå i det hver dag, hver time og av og til hele tiden. Føler med dere <3
<3
😥❤️
Vakkert skrevet. Har fulgt deg på Facebook en stund, og synes du er så flink til å ordlegge deg. Styrkeklemmer herfra.
❤️
❤️