Mannen fra havet

Dette diktet skrev jeg sytten år gammel, voldsomt fascinert over en fantastisk statue som plutselig sto nede i fjærsteinene i Bø i Vesterålen, der min mor bodde. Et fantastisk kunstverk, statuen altså. Bildet av meg er tatt i dag i Tollevikfjæra der jeg bor. Et fantastisk vær! Ja, jeg vet at genseren er for kort. Krympet den med vilje i sommeren 2018 da vekta var noe annerledes enn i dag. Det burde jeg ikke gjort…

 

MANNEN FRA HAVET

Fisket var dårlig

Gårdsbruk lagt ned

Ungdommen flyktet

Gammelt folk led

 

Livet var sluknet

Sjelen var død

Folket var borte

Bygda het Bø

 

Dagen var kommet

Kista i jord

En innleid prest leste

De siste av ord

 

Av jord er du kommet

Til jord har du blitt

Din jord står nå øde

Gammel og slitt

 

På gravsteinen sto det

Vår kjæreste Bø

Du er elsket og savnet

Måtte du dø?

 

Tiden sto stille

Sommer ble høst

Stormene herjet

Vilt fra nordøst

 

Men stormen ble brutt

Av rop fra en mann

Han kom i fra havet

Og vasset i land

 

Han så seg utover

Hva er dette for sted?

Her er det så vakkert!

Her slår jeg meg ned

 

En dame fra havet

Fulgte med han på land

Hun så mening i dette

Derfor elsket hun han

 

De giftet seg sammen

De dyrket opp jord

Selv myra i utmark

Ble til dyrkbar jord

 

Rikdom var målet

Når planer ble lagt

Handelen vokste

Penger ble makt

 

Folk ble forandret

Fra aske til ild

Det som han skapte

Hører fortiden til

 

Mannen fra havet

Ga liv til en bygd

Ga arbeid til dem

Som før gikk på trygd

 

Nå har de glemt han

De klarer seg bra

Han er gammel og utslitt

På tide å dra

 

Tilbake til havet

En sirkel tar form

Er det stille om dagen

Kommer natten med storm

 

Du er gammel og utslitt

Et liv krever sitt

Du har gjort alt du kunne

Nå skal jeg gjøre mitt

 

Mannen fra havet. En del av skulpturlandskap Nordland. Inni ryggen var det gjemt en kvinne.

Jeg vet ikke hvem som er fotograf. Håper jeg blir tilgitt.

 

 

 

 

 

30 kommentarer

Siste innlegg