Det er nesten ikke til å tro, men for akkurat 22 år siden i dag kjørte vi kolonne over fjellet til sykehuset. Tror turen tok nærmere fire timer. Heldigvis kom han ikke ut midt på fjellet og den mannlige jordmoren, ikke at det er relevant, men syns det var litt spesielt den gangen, slapp å ta i mot han uten legehjelp hvis noe skulle gå galt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ingenting gikk galt, bortsett fra at han kom aldri ut. Føltes i alle fall ikke slik. Time etter time gikk med pusting og pesing.  Jeg var sprekksjuk av influensa og timene var grusomme. Først fikk vi en ung, vennlig jordmor som strøk masse på denne arme førstegangsfødende moren og syntes voldsomt synd på henne. Ingenting skjedde. Ved vaktskifte kom der inn en voldsom finsk jordmor. Full av erfaring, selv om hun kanskje var litt streng og brautende. Det første hun gjorde var å gi meg Ibux og Paracet. Syntes sikkert synd på denne unge gutten på 19 år som sto midt oppe i en fødsel full av influensa. Ja, det var synd på meg

Da det viktigste var gjort snudde hun seg mot den fødende og kastet seg opp på magen hennes og presset og dro. Var da voldsomt tenkte jeg, men sikkert slik de gjør det i Finland. Det virket i alle fall og den vakreste skapningen jeg noen sinne hadde sett kom ut. Det vil si, spesielt vakre er det ingen som er når de presser hodet ut av det bitte lille hullet, men etter at de hadde vasket ham, for det gjorde de den gangen, så var han det aller fineste jeg noen sinne hadde sett. Helt fullstendig fullkomment perfekt!

Satt og stirra på han i flere dager. Jeg så at de ansatte smilte litt av meg, men jeg brydde meg ikke. Ville bare se på ham. Han var så fin. Nå ser jeg han ikke mer. Han bor på New Zealand og har ikke vært hjemme på over et år. Slik er verden blitt. Dessverre.

Gratulerer med dagen min førstefødte og kos deg masse på dagen din!

Glad i deg <3

Rettelse! Min mor har gjort meg oppmerksom på at han faktisk blir hele 23 år i dag. Herregud så flaut, men slik er det. Tiden flyr