For to dager siden tikket det plutselig inn en melding på telefonen. Det var fra et menneske som jeg husker med glede, men som jeg ikke har sett på snart 25 år. Mennesket tilhører barndommen og den hadde jeg egentlig lagt bak meg. Visket ut det jeg kunne. Kanskje jeg har visket ut for mye?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

«Det er rart å lese om sårheten din, for jeg beundret deg alltid for din styrke, og misunnet deg din selvstendighet og fandenivoldskhet. Du sto alltid opp for dem som trengte en beskytter. Jeg har mange sår selv, men visste ikke om dine. Så lite vi vet om menneskene rundt oss. Takk for at du fikk meg til å le i så mange situasjoner i skoletida. Det er fantastisk at du har suksess og blir sett, du fortjener det:). Var bare det jeg ville si.»

Jeg måtte lese disse ordene flere ganger. Jeg visste ikke dette. Visste at vi hadde en god tone, men ikke at jeg betydde noe. I alle fall ikke så mye. Så det ikke. Eller turte ikke tro på det. At en som meg bidro til å gjøre andres barndom bedre, lettere. At jeg aldri, noensinne, ble fristet til å tråkke over andre for å gjøre meg selv større. Kjenner jeg ble skikkelig, skikkelig glad.

Jeg svarer ganske kort. Vet ikke riktig hva jeg skal si. Skriver at :” Jeg minnes deg med glede 😊 Sårhet og styrke trenger ikke være motpoler».

Et skikkelig dårlig svar. Ser det nå. Skulle startet med et takk, for jeg ble jo skikkelig glad. På ordentlig. Hvorfor klarer selv ikke jeg, som takker flere titalls mennesker hver eneste dag for fine kommentarer, takke når det ramler inn en så fin melding i fra selve Barndommen? En melding som setter alt i perspektiv. En melding som kaster nytt lys over det mørket jeg har beskrevet så lenge. Jeg skjemmes!

Fortsatt uten å takke fortsetter jeg, glad i min egen stemme som jeg åpenbart er:
«Barndommen tynger meg ikke, den beriker meg og har gitt meg, tror jeg, visdom. En annen klok mann sa at det nytter ikke sitte femti år gammel å skylde på en ødelagt barndom. På et eller annet tidspunkt må man ta tak i seg selv og ta ansvar. Jeg føler jeg tar ansvar 🙂 ”

Barndommen skriver videre:

“Enkelte mennesker har så stor betydning i livene våre. Noen av dem fordi de er nære venner over lang tid. Andre fordi de var der og sa noe enkelt, men viktig og riktig til rett tid.”

Kloke ord. Gode ord. Varme ord. Jeg lot dem stå ubesvart inntil i dag. Da leste jeg ordene på nytt, tok dem inn over meg, og takket. På en skikkelig måte. Skulle egentlig bare mangle, men ordene var for store til at jeg turte tro på at det faktisk var meg Barndommen snakket om. At jeg hadde betydd så mye, for noen. Det er ganske mektig. Jeg så ikke alt jeg heller. Og det er jeg lei meg for.

Tusen takk!

Les også LYSGLIMT