Alle har vært hos fastlegen sin. Da setter man seg på venterommet, ser på telefonen, leser et blad og, tja, venter til man blir ropt opp. Asbjørn pleier de å si når det er min tur. (Jeg heter jo ikke Kokkejævel på ordentlig). Statistisk sett roper de noe ganske annet når det er din tur. Uansett. Ingen er flaue. Ingen vet hva som feiler deg. Kanskje skal du bare ta en vaksine. Hente resept på hostesaft som funker. Ingen vet, ingen bryr seg.

Hos psykologen er det annerledes. Veldig annerledes. Vi er i Tabuland nå. Der inne er det stille. Ja, det finnes et venterom, men det er lite. Ingen ser på hverandre. Ingen spør hvordan det går. Vi stirrer rett fram og later som om ingen skjønner hva du skal. Selv om alle der inne skal det samme. Vi vet, men vi sier ingenting. Vi later som ingenting og håper vi blir ropt opp snart.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det blir vi altså ikke! Psykologen kommer inn, ser seg rundt i det stille venterommet og bare nikker til deg. Her skal visst ingen navn nevnes. Ingen skal vite noenting. Selv om det står psykologispesialist på døra. Underlige greier!

Samtalen gikk fint. Kartlegging. Har jo ingen diagnose. Er ikke suicedal eller noen som helst i nærheten en gang. Ser egentlig lyst på livet. Selv om jeg er sliten. Og sint. Og irritert. Og lei meg. Fryktelig lei meg. Og trist. Jeg vil bare prate. Med noen. Som ikke kjenner meg. og som ikke sier det videre.

45 minutter går fort. Alt for fort. Det sa jeg til henne. Første samtalen burde i alle fall vart halvannen time. Da blir det dyrere, sa hun. Ja vel, svarte jeg, men jeg går jo ikke til psykolog for å spare penger. Jeg er her fordi jeg tror jeg har behov for å prate med en psykolog, ikke en finansrådgiver.

Jeg likte henne. Får en time til om ca en måned. Håpløse ventetider. Glad jeg egentlig klarer meg fint selv. Jeg ville jo bare prate. Andre har det nok langt verre.

Er hjemme rundt halv fire. En og en halv time igjen til han ringer. Patologen. Den endelige gjennomgangen. Vi snakker litt om det, Kjærest og jeg. Gruer oss, men klarer å fokusere tankene bort. Øver litt på det foredraget jeg skal holde i morgen. Spiser middag. Kjærest hadde laget noe kyllingwok-greier til jeg kom hjem. Var veldig godt, men vi spiste ikke mye. Noen av oss.

17:00.
Telefonen ringer. Det skal de ha, patologene, de er presise. Og det er jo en god ting. Går ikke inn på samtalen, men den var fin. Beroligende. Selv om ingenting får han tilbake er det en enorm lettelse å få høre at det var absolutt ingenting vi kunne gjort annerledes. Ingenting vi har gjort feil. Ingenting var vår feil. Håper kommentarfeltet på enkelte anonyme nettfora leser dette, for det har vært tungt for meg, siden dette er andre gang, at det har blitt insinuert både det ene og det andre. Folk kan være stygge. Og onde.

Det er over nå. Klokka er sju. Kjærest er på besøk. Hos han. Jeg er hjemme. Alene. Er ikke så ofte med lenger. Det er en tid for alt. Nå blir jeg bare med hvis jeg føler for det og når Datter er hos oss. Hun liker å være på besøk. Hos han. Jeg er pappa. Til dem begge. Og blir med. For hennes skyld,

Resten av kvelden skal vi se på film. Eller “Første date” Fantastisk artig! Sikkert spise litt. Har ikke planlagt noe spesielt, men er velsignet å drive en butikk med gode, ekte og lokale råvarer, så blir sikkert noe godt i kveld også. Det pleier det.

Alt i alt en fin dag, faktisk. Kommer til å legge meg med godt hjerte. Håper du også har det relativt greit. Selv om jeg vet at ingen har det bra, hele tiden, så finnes det lysglimt. For oss alle. Alltid.

God natt!

EDIT

Tre dager senere  frir jeg faktisk!

Og her er  SVARET