-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

Spørsmålet ble stilt på et nettforum for anonyme kvinner som et slags svar til en som støttet oss i vår åpenhet om det å miste et ufødt barn. Spørsmålet er, i all sin iskalde polemikk, grunnleggende interessant. Når blir livet, med det lille hjertet som beviselig banker på tidlig ultralyd, til et barn?

For meg er svaret veldig enkelt og håper jeg ikke tråkker i et vepsebol nå, for dette er slett ikke et innlegg i en abortdebatt, men et partsinnlegg fra en far som revet fullstendig i fillebiter av bunnløs sorg, plutselig øyner et nytt håp, en ny framtid, en ny start, bare med lyden av det bitte lille hjertet.

 

Jeg var så glad! Jeg gledet meg sånn. Redd var jeg egentlig ikke. Denne gangen kom alt til å gå bra. Jeg er håpløs sånn.  For meg startet livet med to blå streker. Det er jeg ærlig på. Jeg fant på navn. Ble nedstemt av Kjærest. Nye forslag. Nedstemt igjen, men jeg visste vi kom til å bli enige.

 

Nei, sorgen over et ufødt barn er ikke like bunnløs som sorgen over et nyfødt barn, men den er høyst reell. Annerledes, men beinhard. Ikke bare sorgen over det som har skjedd, men kanskje ført og fremst sorgen over det som aldri kom. Det du klamret deg til som en framtid, et håp, en lysning. Følelsen av å ramle til bakken igjen når du endelig har stablet deg opp i knestående. Den følelsen er tøff.

 

-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

 

Et iskaldt spørsmål. Følelsesløst. Ikke ondsinnet, men uvitende kanskje og fullstendig uten empati, og, får jeg håpe, uten livserfaring nok til å kunne sette seg inn i andres livssituasjon. Jeg ønsker deg som skrev dette alt godt, og håper du aldri får oppleve det vi har vært gjennom. Det unner jeg ingen.

 

Et iskaldt spørsmål fortjener et varmt svar: Når hjertet til ungen min banker, da mister jeg et ufødt barn når dette hjertet slutter å slå. Slik er jeg lagd og det er jeg ganske glad for.

 

 

98 kommentarer
      1. Jeg er enig med deg. Et liv er et liv uansett hvordan en vrir og vender på det. Jeg har hatt 3 spontanaborter i tidlig svangerskap og født 1 gutt i uke 24 som levde noen minutter før han måtte si farvel til oss. Det var værst å miste han i uke 24. Det kan jeg ikje nekte for. Men det har vært tøft og vanskelig de andre gangene også. Når jeg har sett det lille fosteret også plutselig er det der ikke mer. Dere er tøffe som klarer å stå gjennom det. Lykke til videre. Jeg heier på dere. Er sikker på at det går til slutt.

    1. Du beskriver dette så bra. Er så enig med deg i den måten du tenker. Alle gode ønsker for deg og kjærest

    2. Godt svart på dette spørsmålet. Enig med deg når livet starter. Når man mister spiren av liv, er det noe som dør, både bokstavelig og følelsesmessig. Det er et tap på hva som kunne bli og et håp som brast. Har vært gjennom dette 11 ganger.
      Ønsker dere det beste og at det går bra neste gang.

    3. Så enig med dæ Asbjørn❤har sjøl erfaring med å miste ufødte barn og d unne æ ingen…godt skrevet❤

    4. Jeg tror vi må tenke på dette på to forskjellige måter. Når en graviditet er ønsket så begynner livet i magen når det kommer to blå streker og da blir en spontanabort, uansett antall uker, å miste et ufødt barn.
      Det blir noe helt annet hvis det ikke er ønsket og aborten er et valg.

      Dette er selvfølgelig sett utfra følelser og har ikke noe med det medisinske å gjøre, heller ikke religion.

      Så håper jeg det går bra neste gang 💞

      1. Ett liv er ett liv, uavhengig om det er ønsket eller ikke. Dette går det faktisk ikke å bortforklare, selv om noen rettferdiggjør det til noe som skal virke helt greit. Livet starter ved befruktelsen, hva ellers!

        1. Om en enten omtaler det som ett ufødt liv eller ufødt barn, er det like mye ett menneske. Er slik naturen på en så fantstisk måte lager oss. Blir så overrasket over at noen i hele tatt kan ha en slik tankegang at livet kun er komplett når det er kommet langt ut i svangerskapet.! Da bør de gå inn å bilder av hvordan ett lite menneskeliv utvikler seg fra uke til uke. Allerede dag 21, begynner hjertet å slå.
          En kan ikke definere eller omtale ett menneske som ett liv, kun når det er fullgått i mors- mave.

    5. <3 <3 Der e mange ting som e vanskeli førr andre å førstå. Som førr eksempel at sorgen over å ikkje kunne få barn ikkje går over. Du bære lære dæ å leve med det, og så slutte man etter kvært å prate om det nettopp på grunn av kalde og uførståandse spørsmål. Så at dåkker greie å være så åpen om følelsan rundt det å møste barn, det vise ekstrem styrke oppi alt det tunge. Tenke stadi på dåkker <3

    6. Så enig med deg. Har sjøl opplevd det som dokker går gjennom no…det vil jeg ikke skal skje med noen…

    7. Enig med deg, uten å kritisere/dømme de som måtte føle annet enn meg. Jeg mistet to ufødte barn ved spontanabort. Trøstet meg med legens forklaring om at dette oftest skyldes at noe var galt med barnet, og at det etter all sannsynlighet ikke ville klart å leve om det faktisk ble født. Jeg skjønte så innmari godt smerten min svigermor fremdeles kjente på enda – 25 år etter at hennes nyfødte sønn døde bare 6 dager gammel. Det gjorde at jeg ikke ble knust av sorg over barna som aldri kom. Legens ord gjorde at jeg tenkte det var mindre vondt å miste dem 10-12 uker på vei enn noen dager/uker gammel.
      Lykke til ❤

    8. Et hjerte som slår er et liv. Et hjerte som stopper er å miste et liv, om det er et liv som har vokst bare noen få uker, eller et gammelt menneske som dør av alderdom

    9. Et hjerte starter å slå 22 dager etter befrukning <3 Må si det var et Empatiløst og kaldt spørsmål fra den personen! Ønsker dere all lykke til i fremtiden <3

    10. Enig med deg.
      Har selv mistet en som følge av at han ikke kom seg ned til livmora, men tok ei pause oppi egglederen.
      Det «morsomme» var da jeg våknet opp etter narkosen og klaget min nød fordi det var vondt til en sykepleier. «Det skulle du ha tenkt på før!», fikk jeg til svar. Sykepleieren som møtte meg på avdelingen var like «morsom». «Det er bare en celleklump» presterte hun å si…
      Jeg mistet ungen min – heldigvis hadde jeg ei fra før. Ble litt lettere da.
      Mange korttenkte folk rundt omkring.

    11. Helt enig! æ har 2 friske nydelige barn ❤💙 men æ skulle hatt 3 (mista 2 gang på ett halvår i 14/15). selvfølgelig så e det “værre” å miste ett nyfødt barn som mann har fått bli kjent me.. det har æ full forståelse førr. men kem kan påstå at sjøl om det lille vesnet som e så liten at den såvidt vises å mann såvidt kan se ett lite hjerte slå, ikke skape en sorg mann må igjennom? di to va også mine barn..ka ellers va dem?

    12. For dere som ønsket dette så inderlig så er det et liv med et bankende hjerte.
      For de som ikke ønsker et barn så tenker jeg at for å ta bort dette så tenker man annerledes… kan ikke tenke på det da at det er et liv.
      Bare det jeg tenker- vet ikke.
      Men en unødvendig og nådeløs kommentar.
      Ønsker dere lykke til🍀

    13. Når hjertet slår er det liv ❤️ Har mista 5… eldste blei i magen nesten 7 mnd….
      Siste ganga viste eg at eg var gravid 2 dager på veg, eg spydde. Det barnet levde i 17 veker. Smerten er like stor kvar gong.
      Tenkjer på deko ❤️

    14. HVORFOR oppsøke forum der du vet at det sitter mennesker som KUN er ute etter å være frekk og skape diskusjon?

      Slutt med det er mitt eneste råd!

    15. Slike spørsmål vil jeg tro kommer fra mennesker med -0- empati for andre.
      Jeg har selv mistet i uke ca. 10, – noe jeg gikk mye igjennom for å få..men ble ‘tatt bort’. Barnet var høyt elsket og var brutalt å miste.
      Føler med dere ❤

    16. Jeg ønsket egentlig ikke å komme med en slik kommentar, men det Jorunn skriver oppfatter jeg som så grotesk at jeg ikke kan la være å kommentere (uten at jeg tror Jorunn fult ut forsto hva hun selv skrev).

      Det Jorunn foreslår er at subjektive ønsker skal avgjøre om noe er liv eller ikke.

      Ut fra denne logikken kan man hevde at om man skyter noen så hjertet slutter å slå, så tok man ikke noe liv dersom man ønsket personen død. Selv driver jeg fiske, og er utmerket klar over at jeg tar liv når jeg avliver fisken. Hva jeg måtte ønske, for eksempel å slippe belastningen over å ha tatt et liv, endrer ikke det faktum.

      Og hva om far ønsker barnet og mor ikke? Vil det fosteret være et liv eller ikke? Hva om far ikke ønsker det men mor gjør? Hvem sitt ønske skal være “sant”?

      Til deg Kokkejævel: Du viser at godhet kan eksistere i en verden fylt med alle slags former for ondskap. Takk for det og lykke til videre.

      Kommentaren innlegget er basert på, hører til samme ekstreme ondskap som Lena Dunham uttrykte da hun sa hun ønsket å bli gravid så hun kunne ta abort.

      Når man tar et liv, for eksempel slakter et dyr til mat, så bør dette være en ærefryktig handling. Dette ser vi i ritualer knyttet til slakting. Det bygger på den antikke erkjennelsen om at liv krever død. Hvert eneste individ av en hvilken som helst art, “fortrenger” andre individ. Dersom det blir flere mennesker som lever som i dag, så blir det mindre plass til andre arter. Dersom det blir mer sel, så blir det mindre fisk. Dersom selbestanden blir for stor, vil det være for lite mat for den og mange vil dø, noe som skaper godt livsgrunnlag for fisken igjen. Dette er naturens evige sykluser.

      Med et slikt utgangspunkt, så kan det absolutt forsvares at mennesket tar enkelte liv, for at vi skal kunne beholde vårt eksistensgrunnlag og kunne forsette å leve i det symbiotiske avhengighetsforholdet vi har tile hele kloden og dens arter, og egentlig hele universet. Samtidig gir det oss respekt for liv, og et ønske om å ikke ta liv unødvendig.

      Vi er alle så avhengige av alt rundt oss, vi lever ikke i vakuum, at vi må slutte å være så smålige med hverandre. Jesu ord om å elske sin neste, og gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot en selv, er like aktuelle i dag.

      Verden er ikke et nullsumspill hvor en persons gevinst er en annens tap. Mennesket kan samarbeide for å sammen skape en bedre fremtid for alle.

      Helt til slutt: I antikken ble barn ofret. I Norge ble barn satt ut i skogen. Som alltid når vi skal tilnærme os fremmede kulturer og folkseslag, kanskje fra veldig langt tilbake i tid, så kommer vi ingen vei dersom vi ser på deres kulture som irrasjonell. Kulturelle trekk som overlever eller overlevde tilstrekkelig lenge, må antas å hatt en funksjon for samfunnet. Vi kan spekulere i barneofring ble gjort for å hindre konsekvenser av overbefolkning. I dag kaller vi denne praksisen barbarisk, og vi er visstnok mye mer “siviliserte” enn antikkens mennesker.

      Gud signe dere alle.

      1. Da vil jeg si at du har misforstått min kommentar fullstendig, og totalt oversett nest siste setningen min:

        “Dette er selvfølgelig sett utfra følelser og har ikke noe med det medisinske å gjøre, heller ikke religion.”

        Jeg foreslår at du leser _hele_ kommentaren min på nytt før du dømmer noe som helst 🤔

        1. Jeg har slett ikke oversett den siste setningen. Jeg har tvert i mot argumentert for at subjektive følelser overhodet ikke kan ha noen tyngde i et slikt spørsmål. Om noe er liv eller ikke baserer seg ikke på følelser.

          Igjen, skal denne logikken gjelde, så kan jeg skyte et annet menneske så hjertet slutter å slå og hevde at det ikke var noe drap, for det var jo ikke noe liv i utgangspunktet, fordi jeg FØLER at det ikke var noe liv.

          Mennesket baserer gjerne sine meninger basert på følelser, og etter at meningen har oppstått, starter en rasjonaliseringsprosess for å forsvare sin mening. Da vil gjerne alt man ser/leser/hører, føre til bekreftelse av den man tror. Innen vitenskapen kalles slikt “confirmation bias”.

          En kvinne som tar abort vil gjerne, for å ikke lide under den følelsesmessige belastningen det er å ta abort, rasjonalisere at det var greit, for det var tross alt ikke snakk om liv. Men dette er en psykologisk prosesss, ikke en prosess som fører til sann kunnskap om saken.

          Menneskelige fellesskap, altså samfunn og sivilisasjon, kan ikke overleve dersom sannhet skal basere seg på subjektive følelser.

          Nettop derfor må ditt tilsynelatende uskyldige innlegg svares på. De holdningene du viser utgjør en fare for at mennesker skal kunne leve sammen i fellesskap, da de umuliggjør rasjonell diskusjon. Skal vi komme noen vei må det argumenteres saklig, og man må ha som utgangspunkt at intersubjektivitet er mulig, dvs. at mer enn ett menneske utfra argumenter være enig i at slik er det. Dette er ikke mulig dersom følelser skal trumfe argumenter. Du kan ikke avvise mitt innlegg fordi du mener at dine følelser har en slags opphøyd status som ikke kan angripes.

          “Dyreplaging er bra, og dette er sant, fordi jeg føler det, og siden jeg føler det, har du ikke lov til å si meg i mot fordi jeg ikke argumenterer biologisk eller etisk”.

    17. Jeg har tatt abort. Føler ikke jeg har fjernet et “ufødt barn”.
      Det er dem det rammer sine følelser man må skal respekt og empati for.
      For liv er det! Men hvordan man definerer dette er en etisk og religiøs diskusjon.
      Synes man bør ha respekt i begge retninger. Men ikke for respekt- og empati løse ytringer.
      Mitt hjerte blør for dere. Så lenge

    18. Med fare for og tråkke i vepsebol nå, dette er et spørsmål som er svært personlig, og dermed individuelt svar.
      Selv de lærde strides.
      Selv spontanaborterte jeg i uke 13, men jeg føler ikke jeg mistet et barn. Det er min følelse.
      Svært mange spontanaborterer uten at de selv vet det innenfor de første 10 ukene. (Strengt tatt 8, siden de to første ukene er regnet fra mensturasjon til eggløsning)

      Jeg tror mange av de som virkelig ønsker barn, og prøver hver måned, er de som oppdager tidlig at de er gravide, og dermed også opplever de tidlige spontanabortene både oftere og hardere enn dem som bare blir gravide.
      For dem er livet start ved to blå streker.
      For dem er håpet, livet, og fremtiden surret så tett innpå ønsket om de to blå strekene at livet revner når det likevel ikke går….
      Det tror jeg kan være vanskelig for svært mange og sette seg inn i… inkludert meg selv.
      Føler med dere, og ønsker dere lykke til på veien videre.

    19. Ditt barn, ditt liv, din sorg, din mening- dine følelser som er umulig for noen å sette seg inn i- unntatt din kjære som er med deg i reisen heldigvis at dere har hverandre. Du har alle rettigheter til akkurat å mene det du mener, føle det du føler- og så får andre stå for sitt.
      Æ sender varme tanker, som medmenneske og kollega. Enig med du❤

    20. Dette temaet skaper harde debatter. Lytt til hjertene deres. Det dere, hver især føler, er reellt for dere. Klem til Kokkejæveln, Kjærest og resten av familien ❤️💛❤️ Gla førr dåkker 😃

    21. Jeg er glad vi er flere som er laget sånn..at lyden av de første hjerteslagene er første skritt til å bli kjent med babyen vår! Ønsker dere alt godt videre😍

    22. For det første lurer jeg litt på hvorfor du frekventerer Kvinneguiden? Mye ondskap der, så det vil jeg nesten karakterisere som selvpining.
      Når det gjelder denne grusomme kommentaren, var det jeg som svarte en annen bruker som skrev følgende:

      “Akkurat nå støtter jeg åpenheten de har rundt det å miste et ufødt barn. Det gir et innblikk i noe som svært få deler, men som dessverre mange opplever.”

      Min kommentar, som du har brukt i dette innlegget, handler ikke om deg og din situasjon, men er en generell betraktning rundt det å spontanabortere et embryo tidlig i et svangerskap, kontra et barn som dør i mors liv.
      Dessverre ender ca 10% av alle påbegynte graviditeter i tidlig spontanabort, dvs før 12. uke. Vi har også en abortlovgivning i Norge som går ved 12 uke. For enkelte som kommer i den situasjonen, kan det igjen være svært problematisk at det blir insistert på at det er et barn det dreier seg om. Da kommer vi lett inn på trosspørsmål, så den diskusjonen lar vi ligge.
      Du kan gjerne kalle min kommentar både ondsinnet, iskald og følelsesløs, men den var som sagt ikke rettet mot deg og din partner, men et svar til en formulering jeg ikke var enig i.
      Jeg har lagt til en kommentar der jeg forteller at jeg forstår inderlig godt sorgen, og føler med dere, samt at jeg ønsker dere lykke til med framtidige forsøk.

      1. Av alt jeg kunne svart deg ut fra det du skriver nå velger jeg å poengtere at jeg nettopp IKKE karakteriserte spørsmålet ditt som ondsinnet. Les gjerne bloggen min.

    23. Er så enig med deg. Har selv mistet i spontanabort før uke 10, og ja, man blir glad i han/hun som vokser inne i magen allerede fra de 2 blå strekene vises. Man gleder seg og får forventninger til det som skal komme ❤ Dessverre er det ikke alle som skjønner dette, det var liksom “ingenting” å gå igjennom dette. Men jo, det var det! ❤ Håper virkeleig, virkelig det går godt for dere neste gang ❤❤

    24. Kjempegodt skrevet. Du er så flink på å gi så gode svar på alt. Etter at jeg fikk høre hjertet til jenta mi slå i uke 6så ble jeg så glad at det kriblet i magen og jeg smilte hele tiden 💗 Da er det et menneske for meg! Gledet meg slik til å se babyen i magen og elsket henne fra jeg så to strek for første gang. Gikk og kjente på magen og hadde kriblinger💖 Men so også sant er: Ingenting kan sammenlignes med å miste et født barn.. Uforståelig at mennesker faktisk opplever noe så grusomt! 😭😢💔

    25. Jeg mistet mitt tredje barn…. tror det var i uke 16. Husker jeg forklarte for meg selv at det var til det beste,det var sikkert no galt med fosteret osv osv.jeg var så “flink” til å huske på det at jeg ikke tillot, eller husket på å sørge… men sorgen kom snikende den, den ble værende som en klump- nesten et traume….. er gravid nå igjen, denne ganga i uke 26 og nå Skal det gå bra. Det må det bare 😻.

      Lykke til videre – håper dere prøver igjen

    26. 💜 Har selv mistet i uke 10ish… Og jeg sørger. Som du sier, når hjertet slår er det barnet mitt! Men selvfølgelig er det vanskeligere å miste et barn man har født 💔

    27. Hei, vi fikk to ønskebarn etter ti prøverør forsøk 😇 vi ga aldri opp håpet 😇 tenkte vi var meget heldig da første kom, trodde ikke våre egne øyne da nr 2 kom.. Never give up ❤️

    28. Embryo, foster, et eller flere barn?

      For meg er det et unnfanget liv, som er skapt sammen med min partner, og det starter når mirakelet kjennes som lette sommervingeslag der inne mors liv. Enten assistert eller naturlig. Så går det galt på ulike stadier, og sorgen over det barnet som ikke ble, må hver og én selv få definere hvordan det oppleves i omfang og styrke. Selv har jeg vært gravid syv ganger , med tre ulike typer aborter og ulike lengder. Jeg har dessverre også mistet to barn, ett rett før fødsel og ett to uker etter fødsel. Alle telles med inni meg. Utad sier jeg stort sett alltid at jeg har født fire barn.

      De siste to har selvsagt preget meg mest. Har både møtt og hørt det meste av ulike kommentarer, som også oppleves ulikt alt etter hvordan dagsformen er og hvor støtt jeg står i meg selv ifht de ulike sorgene. Jeg har alltid tenkt og sagt at man skal aldri sammenligne sorger eller måle disse opp mot hverandre. Det er en urettferdig og umulig oppgave. En sorg er en sorg uansett, og den er individuell og oppleves forskjellige. Det skal de få lov til å være også, uten forbehold om noe eller fra noen.

      Et ugandisk ordtak sier at når man har mistet et eller flere barn (uavhengig av hvor stort eller lite, alle graviditeter telles med) vil det barnet som kommer etter, få all klokskap fra de som gikk i forveien. ❤️

      Det ga meg menig når sorgen var råest og når sommerfuglene holdt på å ta overhånd i neste svangerskap. Jeg kan fortelle at jeg har to særdeles kloke barn som lever i beste velgående sammen med meg og pappaen i dag. ❤️❤️

      Ønsket Deg, Kjærest, Datter og Sønner all styrke og håp for å våge og prøve igjen, når tiden er inne.

      Det er utrolig flott at du som pappa formidler så godt fra deres opp og nedturer. Og skaper debatt. Vi trenger også pappastemmen. Slik at mennesker rundt kan få mer innsikt og forståelse, slik at verden blir et bedre sted, til tross for alle prøvelser en forelder (på uansett stadium) må igjennom. Husk likevel å beskytte deg selv og familien i sorgen. Dere vet best hvordan og når dere best håndterer deres sorger.❤️❤️❤️

      Jeg heier på dere, i deres prosess ❤️ – og alle kule og gode matoppskrifter. 😋 Det er også en del av dette noen ganger ekstremt utfordrende og forhåpentligvis etterhvert fantastiske, ofte omtalt som LIVET ❤️

      Takk for oppmerksomheten 😊 Gleder meg til å fortsette med å lese din blogg.

    29. Kjære deg og kjæresten. Først av alt, på den siden finner du ingen, overhodet ingen, som er positiv. De få som prøver å forsvare noen får fort spørsmål om det er bloggeren selv, for i deres øyne er det helt utenkelig å forsvare og like en blogger, langt mindre en åpen, ærlig og, til tider, hudlaus blogger. Livet til de kjærringen er på KG, der sitter de fast i sitt eget og sine medsammensvorne sitt gørr. Mens du går (delvis haltende, men dog) videre med livet ditt. La de sitte der, i sin egen mainnsjit. De kommer ikke videre. Deres dag føles bare bittelitt bedre når de får kommet med negativiteten sin.

      Dette er andre gangen jeg kommenterer på bloggen din, første gangen var da jeg skrev at jeg ikke har noen grav å gå til.

      Ja, når begynner livet? Når er det et menneske? For meg var det et sterkt etterlengtet barn, et liv, når jeg så hjertet som slo tiende uke. Det var det tidligste de kunne ta ultralyd da. Var ikke sånn at alle fikk ultralyd, kun vi som var i risikogruppa og jeg var høyrisiko så jeg var en gang i måneden.
      Og det var et liv, et hjerte som slo, et barn som levde. Ferdig snakket. Så får de som har tatt abort lulle seg inn i sin egen løgn om at det ikke er et liv de tar.. Nei, jeg er ikke i mot abort, men de får tåle å høre på at det er et liv de har valgt å avslutte.

      Jeg forstår deg og dere. Gleden. Håpet. Fremtiden. Fortvilelsen. Sorgen. Tomheten. Den grusomme, udefinerbare, skrikende tomheten for det som skulle være men ikke er. Den bunnløse sorgen.

      Det er helt sikkert fortalt deg før men kan ikke sies ofte nok, det er du, bare du og ingen andre enn du som bestemmer hvor lenge du skal sørge.

      Så var det ei som kom med et ordspråk til meg; du kan ikke hindre sorfuggeln å fly over hodet ditt, men du kan hindre den i å bygge rede

      Mange klemma fra litt lengre sør.

      PS skal komme innom butikken din neste sommer når vi kjører forbi og gi deg en ordentlig klem

    30. Å miste ett barn som man ikke har sett, men mamma og pappa allerede elsker over alt på jord, det er en ensom sorg, ingen som ikke har opplevd kan forstå trur jeg. Du bare elsker det barnet, det nye livet, uten og noen ganger ha møtt det, det er en følelse, en stille sorg, og det er kjempe tungt. Det lille håpet, og framtiden er borte 💔 Det er nesten så man ønsker man hadde gått så lenge at man i det minste hadde fått ett ansikt til den lille, ett navn, en grav. Sender dere masse klæmma, æ forstår, æ har opplevd det selv to ganger. Føler jeg har mista to barn, har sett begge sine hjerter slå jeg også. All respekt for din åpenhet, og all forståelse fra en engleforelder til den andre 💙

    31. Uavhengig a tema: Du minner meg om mora mi.
      Vokste opp med en manipulerende psykopathelvette uten sidestykke.
      Manipulerte og spekulerte og brukte sine hersketeknikker helt uten sidestykke.
      Ja, jeg kjenner hele “gata”.
      Det du sier er at dersom folk sier noe annet enn deg, og ikke knytter noen følelser til et foster,
      og tar i betrakting av en tredel faktisk RENNER UT ila de tre første månedene…
      Ja da er man grusomme om kalde.
      Dette er jo et høyst relevant etisk dilemma, og virkeligheten er at over halv norge IKKE
      hevder det er et dødsfall å spontanabortere i første trimester.
      Og at noe synes “ufødt barn” blir en overdreven overdramatisering; er vel ikke så rart.
      Da er vel ikke denne personen av den grunn et “iskaldt monster”.
      Ja, kondolerer for den nyfødte. All min medfølelse.
      Men du har ingen sympati fra meg, og mange andre, for å demonisere alle oss som ikke har samme “varme” tanker om denne celleklumpen deres.
      Nå blir jeg vel også en clickbait.
      Dette er jo fakta. Og ikke alle, pålangt nær, som har noen som helst følelser rundt en abort eller en
      spontanabort. og vi er ikke grusomme personer likevel.
      Du kaller deg JÆVEL, og håner det kristne miljøet i alta som ikke liker denne jævel tittelen hengende midt i amfisenteret.
      Men gurrimalla for et søndagskoleinnlegg du kommer med likevel.
      Å VENDE KAPPEN MED VINDEN.
      KANSKJE DERFOR DU HAR FÅTT SÅ MANGE FØLGERE:
      ET HANKJØNN UTEN ET MANNKJØNN. ERGO TUSENVIS AV KVINNELIGE LESERE:
      Såhåper dette innlegget kan hjelpe JÆVELEN å ta vekk tankene fra celleklumpen.
      Og heller fokuserer på det som plager deg reellt sett:
      Mistet et barn.
      Yngre kjæreste; må få et til barn selv om du har hundre.
      Must buy bus.
      hvordan skal du vri deg unna? 🙂

      1. Sender deg masse kjærlighet, for det er tydeligvis noe du trenger. ❤ Tenk å ha det så vondt, at du må påføre andre smerte.

      2. Høres mer ut som en fantastisk beskrivelse av deg selv enn din egen mor. Å lire ut av seg noe som du just presterte, er jo verre enn en manipulativ psykopatjævel. Enten var det en flott beskrivelse av deg sjøl, eller så falt kanskje ikke eplet så langt fra stammen!!
        Kanskje du burde lese bloggen flere ganger, så kanskje du sjøl greier å lese at Kokkejævelen skriver ting fra hans eget ståsted, og ikke andres?

        Følte du deg bedre av å lire fra deg all den driten du gjorde? Føler du deg som et supert menneske? Kanskje du burde vurdere å ikke få barn, da du tydeligvis er prikk lik din egen mor, og vil påføre dine egne barn samme smerte som du sjøl opplevde, etc etc?
        VERDT EN TANKE!

        Slike som deg burde holdt seg LANGT unna sosiale medier, for du sprer bare gift og lager kvalme for folk!

    32. Nå har jeg lest dette blogginnlegget flere ganger, men verken «iskaldt monster» eller at personer som ikke knytter følelser til et foster er grusomme og kalde finnes i innlegget. Det er spørsmålet han kaller iskaldt, og det vil mange av oss som har mistet et lite liv kunne kjenne oss igjen i – det være seg om det var innenfor de tolv usikre ukene, eller etter. At du tolker det dithen at han mener at alle som ikke føler som han er iskalde, må vel heller stå på din regning.
      Mange vil nok gjøre sitt beste for ikke å knytte seg følelsesmessig til babyen ved å kalle den et foster, for å beskytte seg selv dersom det skulle gå galt. Og det er helt greit! Mens andre igjen går all in når de finner ut at de «venter barn» (har aldri hørt noen si – i den grad frasen blir brukt – at de «venter foster»…)

      At folk har slikt et behov for å gå til personlig angrep på andre som du her gjør, er meg totalt uforståelig. Jeg anbefaler deg å lese gjennom blogginnlegget en gang til, og etterpå se gjennom egen kommentar.

    33. Jeg har tre barn, men hatt to spontanaborter rundt uke 10, før nr 1, og mellom 1 og 2.
      Har aldri følt det som jeg mistet et barn. Nedtur, selvfølgelig, men på ingen måte livsinngripende. Naturens gang, og slikt som skjer ift svært mange svangerskap.

      Å sammenligne så tidlige spontanaborter med å miste sent i svangerskapet eller etter at barnet er født, er for meg helt idiotisk. Det er som å sammenligne forkjølelse og terminal kreft.

    34. Hva i all verden har det å si hva folk mener om det? Ingen kan fortelle at det er galt å sørge over det som er tapt. Om den ene eller andre mener at det ikke er liv er irrelevant. Viser bare deres uvitenhet og ufølsomhet. Har selv gått gjennom det samme som du gjør. Mange ganger. Sorgen over det som ikke blir. Savnet etter ett barn som skulle komme. Tomheten man sitter med kan ikke forklares på en god måte slik at de som ikke har opplevd det, forstår. Etter flere år med forsøk og mange nedturer, fikk vi endelig en velskapt gutt. Så stå på. Ikke gi opp. Føler med dere.

    35. Synes det er fint at det snakkes om- fordi ca 70 %av fertile kvinner opplever å abortere( spontanabort, misset abortion- eller i senaborter ) . Dette er noe det ikke snakkes så mye om- tross for hvor vanlig det faktisk er. Sorgen er oftest stor- det er jo en grunn til at man blir gravide. Så skuffelsen av det som ikke ble- det man ikke får oppleve kjennes for de fleste som et stort tap. Takk for innlegget- stor jordmorklem Tanja Bårdsen

    36. Så enig med deg ❤️
      Mistet en liten spire i uke 11 tilbake i 2015, det var altså et skikkelig slag i trynet og jeg gikk ned i ett hull jeg ikke trodde jeg skulle komme meg opp av.. følte samtidig nesten en form for skam for at jeg var så nede, så knust, for denne lille spira var jo ikke blitt et barn ennå engang og det var jo bare “å prøve igjen”.
      Kommentarene var mange:
      “Du var jo bare 11 uker på vei”
      “Kroppen order opp i ting selv”
      “Barnet var ikke levedyktig”
      “Bedre at du mistet nå enn senere”
      – dette er jeg jo helt enig i, og dette vet jeg! MEN sorgen over akkurat denne spira var jo fremdeles like forbanna stor.. Jeg tenker at mennesker som ikke har vært der selv må SLUTTE å komme med velmente råd til noen som er nede. Om det gjelder spontanaborter, dødfødsler, barneoppdragelse etc etc, tenkt deg om to ganger før du kommer med den velmente kommentaren. Det er ikke alltid at alt man tenker må bli sagt høyt, spesielt ikke til en person som allerede ligger nede.

      Masse lykke til videre på reisen ❤️
      Plutselig sitter det, og det blir nok helt fantastisk!
      Jeg er nå blitt mamma til to herlige barn, men tanken på hvem den første lille spiren ville vært vil jeg alltid undres over ☺️

    37. Jeg er enig med deg. Og synes det er så flott at du er så ærlig. Det gjør at sånne som meg og min mann ikke føler oss helt alene. For desverre er det mange som sliter med å få barn, enten det er på den ene eller andre måten.
      For vår del, har vi vært gjennom flere prøverørsforsøk. Og selv om jeg aldri fikk se de 2 blå strekene så var det en reell sorg for meg. Uansett hvor langt en har kommet i graviditeten eller akkurat har fått satt i det en tror er gullegget, så er sorgen der over å miste noe du har så inderlig lyst på. Jeg syns det er utrolig kynisk å dysse det ned med en slik kommentar, og faktisk helt unødvendig.

      Ønsker dere hell og lykke på veien❤️

    38. Kjære deg og kjærest! ❤️
      Har mistet tre barn på samme måte som dere, to var bare 8-10 uker inn i livet, og en nesten 4 mnd! ❤️ For meg var dette barn, og kalle det for spontanabort, og null verd, er så feil som det kan bli, jeg glemmer aldri noen av dem, selv om jeg har bært frem 4 friske og flotte barn, som no er voksen!
      Det er alt for lettvint i dag, mange ganger lurer jeg på om foster i det hele tatt er verd noe for noen?
      Ønsker dere masse lykke til med nye forsøk, ikke hør på dumme kommentarer, det dere føler, er viktigst! ❤️

    39. Må bare få kommentere at ja, man mister jo sitt barn når hjerte har begynt å slå, men statistisk sett kommer de aller fleste som forsøker å få barn til å gjøre nettopp det. Jeg har isåfall mistet «mange» barn og å miste et barn i uke 9 er på ingen måte det samme som å miste i uke 20 feks. Det er ikke samme sorgen, ikke den samme fysiske smerten.
      Så selv om jeg har masse empati og er heller ikke uviten så mener jeg at vi må ha beina litt plantet på jorden, man kan ikke snakke om å miste barn i uke 9, da tråkker man på de som gjennomgå en dødfødsel eller de som må oppleve at deres 2 åring dør. I mitt hodet er man faktisk uten empati og viten om man side stiller dette.

    40. Takk for at du deler! Vi mistet både i uke 12 og i uke 8, begge deler var like vondt, begge var så høyt ønsket! Nå har vi fått ei nydelig jente, men tenker stadig på de to andre ❤ Sender dere masse gode tanker og krysser fingrene for dere 🤞❤

    41. Takk for at du deler! Man kan ikke vurdere en sorg opp mot andres sorg. Du føler det du føler, og det må være lov. Mistet selv et lite barn i uke 8 for endel år tilbake. Det var for meg en stor sorg. Lykke til videre!

    42. Livet starter ved hjerte som slår, for meg.
      Sorg er ingen konkurranse.
      Sorg kan ikke måles.
      Du har dine følelser, jeg har mine.
      Jeg gjentar meg selv: sorg er ingen konkurranse.
      Livet er urettferdig: noen er ønsket, noen vil fjerne.
      Men livet, det hadde de alle. Til det av ulike grunner ble tatt vekk.

      Så urettferdig: noen savnet, hyllet, elsket fra positiv test, andre forlater jorden og de som sitter igjen er glad det er vekk.
      ————-

      Min dypeste medfølelse for alt du og dere har gått gjennom i årenes løp. Mitt største mareritt.

    43. Har også mistet et barn i spontanabort, mistet da æ nesten hva 4 mnd på vei. Den sitt enda, kjenne sorgen og lure mange gang hvordan den babyen hadde vært i dag. Æ mene uansett når man miste er det en sorg, nå har æ 4 vellskapte barn fra 6 pr og ned 🙂

    44. Gode tanker til deg og dere ❤️ Folk må få si hva de vil, men sorgen deres er ekte uansett.
      Mistet selv i uke 6 ca, gikk til uke 15 før vi fant det ut. For oss var det liv ved 2 streker, og en bunnløs sorg da vi fikk beskjed om at vår lille ikke var der lenger i uke 15. Prøvd videre i 6 måneder nå, som føles som 6 år. Hver gang de røde dagene kommer blir det lille håpet vi har knust i 1000 biter. Håper på et mirakel denne måneden og ønsker dere masse lykke til ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg