Kalenderen sier at det er 15. januar i dag, men jeg har ikke peiling. Ikke bryr jeg meg heller. Det blir dag og det blir natt. Og det blir dag igjen. Over halve døgnet tilbringer jeg i sengen. Vi legger oss alle tre mellom 22 og 23, og på det som nå har blitt en “normal” dag, så er jeg ikke oppe igjen før mellom 11 og 12.

 

Frokost/lunsj er viktig. Normalt går det i tre-fire knekkebrød med lettost, roastbiff, tomat og agurk, men av og til står det en tallerken og venter på meg ved spisebordet. Hverdagsromatikk. Til tross for at jeg ligger så mye er vi inne i en god periode med hverandre nå. Dlaks, siden det faktisk ringes inn til bryllup 27. mars…

 

Så tusler jeg en halv times tid opp til kontoret og sitter der og stirrer inn i min nyervervede peis noen timer, for jeg atter beveger nesen hjemover, som regel mellom fire og seks en gang. Den siste uken gående.

 

Etter middag hender det seg at jeg sovner på sofaen før vi legger oss. Har vel aldri vært noe utpreget fyrverkeri av en drømmemann, men de siste par månedene har jeg rett og slett bare vært veldig, veldig trøtt.

 

Jeg er veldig glad for at at vi begge er inne i en periode som gjør denne, midlertidige, livstilen mulig. Kjærest har god og nok melk, så Lillebror får i seg det han skal og babyer sover jo også veldig mye. Det er liksom ikke slik at jeg ikke kan være med ham ut og spille fotball fordi jeg skal sove. Eller at vi ikke kommer oss i barnehagen fordi faren er en latmakk. Babytilværelsen med en så flink mamma gjør smellen min gjennomførbar.

 

En annen som gjør dette mulig er nybossen på Hoftepluss. En kar som plutselig, og ut av intet, dukket opp i november i fjor og som har tatt over de fleste av mine arbeidsoppgaver, og det endatil på en så god måte, (naturligvis sammen med resten av staben), at jeg mer eller mindre kan holde meg helt unna. Jeg hadde nok klart å vært der hvis jeg hadde måttet, men vet ikke hvor god jobb jeg hadde gjort. Kjenner jeg blir svett og føler ubehag hver gang jeg nærmer meg.

 

Det er imidlertid DERE, kjære lesere, som jeg har aller størst grunn til å takke for denne pausen min. Dere som hver eneste dag, eller ofte i alle fall, følger mine små og store opplevelser på livets humpete landevei, og som har vært så mange at jeg i over et år nå har vært Norges mest leste blogger. Og ikke nok med det, men også et av landets aller mest delte og leste nettsted uavhengig av sjanger. Da snakker vi VG, Dagbladet, Nrk, Tv”, alle avisene osv. Og så meg da. Tror jeg var på omtrent 20. plass totalt i 2020.

 

Det er jo egentlig helt absurd, men poenget mitt var at dette blir det litt kroner av. Ikke millioner, men nok til å leve en stund for. Tusen takk, alle!

(Det betyr veldig mye for meg hvis du har tid til å klikke inn på annonsene når du først er inne på bloggen 😉 😉 😉 )

 

En annen ting jeg kan takke dere for er nettbutikken, Kokkejævel.no. Dere kjøpte så mye der i november og desember at jeg faktisk har råd til gjøre ingenting et par måneder, samtid som jeg vet at det vil komme nye høytider, og med min teft for skikkelig gode, ekte og lokale produkter i verdensklasse, så er jeg heller ikke redd for at dere ikke kommer til å handle der igjen når vi kommer litt ut på nyåret. Det kommer MASSE spennende nyheter!

 

Jeg har hatt mitt siste møte på Familievernkontoret, tre år etter bruddet, og som mann må jeg til slutt rett og slett velge å utelukkende fokusere på framtiden, og alt det positive som vi har skapt nede i Tollevika. På et eller annet tidspunkt må en mann gi seg. Det har jeg nå gjort.

 

Det er rett og slett ikke LOV å ikke smelte helt og bli i godt humør når du ser inn i disse øynene her og vite at under pleddet så gjemmer det seg det søteste smilet du kan tenke deg. Jeg skal gjøre alt som står i min makt, og det er ganske mye, for at han skal få en fin, trygg og god oppvekst. Nei, det betyr ikke at han kommer til å få så mye sukker som han vil, eller at jeg kommer til å stirre han i aua til en hver tid, men jeg vil alltid være der for han når han trenger meg. Også når han ikke vet det. Kanskje spesielt da.

 

Nei, snart er det kveld igjen. Jeg vet jeg ikke kan holde på på denne måten så lenge, men akkurat nå kan jeg gjøre det uten at det går ut over noen. En slik mulighet kan jeg ikke la gå fra meg. Det blir kanskje ikke så spennende blogginnhold av det, men det er slik livet er akkurat nå.

 

God natt og takk for meg!