Den siste halvannen måneden har jeg hver dag etter at ungene har lagt seg gått opp og ned det voldsomme fjellmassivet Komsalaia nærmest midt i Alta sentrum. Fjellets mektige tinde strekker seg hele 212 m.o.h., og hvert år dør det titalls middelaldrende tjukkaser i ullgenser mens de forsøker å nå toppen. De vanskelige forholdene gjør at de veldige kroppene ikke kan hentes ned før snøen har lagt seg igjen i slutten av august, og kroppene bindes fast til en slede som dyttes nedover fjellskrenten og havner i Tollevikfjæra.

Det er denne turen jeg, med risiko for eget liv, har tatt nå hver dag i 45 dager. Jeg har kanskje ikke gått ned 45 kg, men det har heller ikke vært mitt ønske. Jeg vil bare komme i bedre form, så får vektnedgangen heller komme snikende. Bildet er tatt sommeren 2019. Da hadde jeg gått ned fra 126 til 100 kg på 2 år. Fire år senere veide jeg plutselig 147 kg.

45 toppturer senere merker jeg at jeg har gått ned, men tror ikke det er snakk om så voldsomt mange kilo. Det har blitt enklere å ta på sokkene og knyte skoene, men fortsatt er det tungt. Målet er at magen i løpet av sommeren krymper såpass at jeg kan synge noe annet enn hvalsang mens jeg knyter skolissene.

Hver eneste dag leser jeg i nettavisene om folk som har rast ned masse kilo på kort tid. Vel, bin there, done that! Mange ganger. Denne gangen skal jeg gå sakte ned. Ikke sikkert jeg skal så langt ned heller. 140 kg i første omgang. Så får vi se etter hvert.

Les mer om min egen vektproblematikk HER