Gårsdagens innlegg om at Datter ønsker å bo mer hos sin mor enn hos meg har skapt raseri og rystelse hos enkelte. Det overrasket meg faktisk, og var i alle fall ikke kalkulert “for å få klikk”. Om lag 50% av norske barn opplever på et eller annet stadium av livet at foreldrene flytter fra hverandre. Dette skaper naturligvis en masse følelser og det er slett ikke alle av disse som er gode.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvor barna skal bo er vel kanskje det aller største stridspunktet og det kan ofte gå år før foreldrene enes. Noen enes aldri, og det er en konstant krig mellom foreldrene som neppe er særlig helsebringende i det lange løp. Det er i alle fall ikke til barnas beste, det tror jeg vi alle kan enes om, til og med de som alltid leser meg med stridsbriller på.

Vi, min tidligere samboer og jeg, ble relativt fort enig. Det var selvfølgelig ikke bare fryd og gammen, vi gikk tross alt fra hverandre, men forholdene tatt i betraktning føler jeg vi egentlig hadde Datters beste i forsetet begge to. Det endte etter hvert med en 50/50 fordeling som, etter en innkjøringsperiode, har fungert relativt greit.

Så klart er det ikke bare enkelt å bo to steder, men titusenvis av barn lever slik gjennom hele barndommen sin, og de fleste av disse blir flotte og skikkelige mennesker. Dog ikke alle blir like vakre som Datter, men de klarer seg godt likevel.

I går skrev jeg en blogg om at Datter flytter. Det var en dramatisk overskrift som umiddelbart setter følelsene i sving hos leserne og da er det lett å gjette hvilke følelser som ligger bak Overskriften er sann, hun ønsker ikke lenger å bo like mye hos meg som hos moren. Hun ønsker at det skal være hovedbasen.

Det er sårt og leit, veldig, men det er slik det er. Jeg skriver om mine følelser rundt det. Hun har sett meg gå i dusjen i et mislykket forsøk for å unngå at hun skulle se meg gråte over dette. Jeg har vist at hun betyr noe for meg. At jeg syns dette er fryktelig trist.

Det mener jeg er en bra ting. Så klart hadde det beste vært om denne situasjonen aldri hadde funnes sted. At moren hennes og jeg hadde levd lykkelig alle våre dager, men slik ble det ikke og gjett hva, hun syns til og med det er en god ting! Hun slipper å vokse opp med to foreldre som krangler hele tiden. Hun har en mor og en far hun elsker, og som elsker henne tilbake, samt en bonusmor som hun har fått et fantastisk forhold til. Tror ikke det er noen grunn til å trekke inn Barnevernet i denne saken selv om jeg forteller om det på blogg. Ro litt ned nå.

Jeg skriver om mine følelser. Datter har naturligvis følelser hun også, men de skriver jeg ikke om. Det mener jeg hadde vært utleverende. Det betyr altså ikke at jeg er et menneske som bare bryr meg om meg selv bare fordi jeg skriver om mine følelser, det betyr bare at jeg ikke ønsker å skrive om hennes følelser på blogg. Galt blir det uansett.

Ja, Datter VET at hun betyr alt for meg. Hun VET at jeg lå ned med brukket rygg da hun ble født. Hun VET at jeg har kalt henne for “Lyset” fordi hun lyste opp hele min verden da hun kom. Hun VET at jeg vil at hun skal bo så mye som mulig hos meg og hun VET at jeg er skuffet , men respekterer at hun akkurat nå vil bo mest hos moren. Og hun VET at jeg elsker henne akkurat like høyt likevel.

Ikke på noe tidspunkt, verken i går, nå eller i tidligere blogger føler jeg at jeg har utlevert privatlivet hennes. Ja, folk vet at hun finnes og hun har blitt omtalt i positive ordelag ganske mange ganger, men aldri noen sinne har dere vel egentlig følt at dere har grafset i Datters privatliv. Har jo knapt fått lov til å ta bilder av henne, for ja, det er hun som bestemmer bildebruken.

Nei, folk er forskjellig. Jeg mener det er av det gode å være åpen. Gjentatte ganger har jeg forstått at slett ikke alle mener det samme, og det er helt greit, men kom ikke til meg med den moralske pekefingeren. Hvem er du som er opphøyd til moralsk dommer over rett og galt. Jeg sier og skriver det JEG mener er rett, og selv om du mener noe helt annet så betyr det slett ikke at jeg tar feil.

Jeg anser meg selv som en rettskaffen mann som alltid gjør ting i beste mening. Det hender seg at jeg tar feil, og da er jeg mann nok til å innrømme det, men i akkurat denne saken er min samvittighet helt ren.

I kveld, etter personalmøtet, kommer Datter og det gleder jeg meg veldig til. Håper hun gjør det samme 🙂

Fortsatt fin søndag!