I dag har jeg vært helt uten nikotin i en hel uke til ende. Det er intet mindre enn imponerende! Ikke siden jeg var 14 år har min kropp, mitt tempel hatt et eneste nikotinfritt døgn.

Skal innrømme at det har vært tøft. De første dagene tenkte jeg knapt på annet. Stemmen min var grøtete og skjelven. Jeg følte meg rett og slett ruset av abstinensene som rev og slet i kroppen min. Jeg lot meg imidlertid ikke bryte ned. Ikke en eneste pute med nikotinsnus har jeg tatt. Jeg bruker nikotinfri snus nå. Hadde ikke klart meg uten i denne perioden, men skal kutte den også etter hvert. Er ikke helt klar ennå, men det kommer.

Fortsatt er det fryktelig “kjedelig” å ikke kunne snuse. Det er en mektig gift og enkelte dager har føltes helt tomme og meningsløse. Framtiden har sett svart ut. Et liv uten snus er ikke et liv verdt å leve sier abstinensene. Var man ikke deprimert nok fra før, så er det bare å kutte nikotinen. Det er helt sykt.

Jaja, har holdt meg en uke. Stolt over meg selv. Kjærest er også stolt, men jeg tror det mest er noe hun sier for å holde motet mitt oppe. Selv sluttet hun, uten hypnose, for fire måneder siden da hun ble gravid. Hun har heller ikke hatt det lett, og savner fortsatt snusen etter fire måneder. Jeg håper jeg ikke gjør det når jeg har vært snusfri så lenge. På et eller annet tidspunkt så må jeg bare forholde meg til virkeligheten og virkeligheten er at jeg ikke snuser lenger og da kan jeg heller ikke vandre rundt i gatene som en annen narkoman og lengte etter snusen.

Nok snus! Om en time skal jeg operere skulderen. De ringte meg i går morges og hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg ville ha operasjonen. Jeg takket umiddelbart ja. Blir spennende å se om skulderen blir bedre. Hår forstått at det ikke er alle som blir bra, men mye kommer vel an på innsatsen man legger i opptreningen etterpå også. Den skal jeg ikke sluntre unna!

Yes, må stikke. Ha en en operativ dag!