Reklame | The Kokebok

Jeg følte meg skikkelig uggen i går. Kvalm og nervøs. Vondt i magen. Brekninger. Jeg trodde alt dette var symptomer på nervøsiteten min i forkant av bokutgivelsen, for den er høyst reell. I stedet for å juble sammen med forlaget over helt sinnsykt forhåndssalg, så går jeg rundt i kjent stil å grubler over framtiden. Jeg har jo lyst til å kunne leve, delvis i alle fall, av å gi ut bøker, men det er jo ikke noe hver enkelt forfatter bare kan bestemme. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Likevel var det noe helt annet enn grubling og nervøsitet som traff meg 00:07 i natt. Jeg var helt gåen og gikk faktisk og la meg rundt klokka ni. Slukna umiddelbart. Rundt midnatt våkna jeg like umiddelbart. Kaldsvetten bare fosset ut og rant i strie strømmer nedover den kraftige kjøpmannsryggen. Jeg kjente noe annet var i ferd med å fosse ut, så fikk stablet de nattstive leddene min på beina og vaklet ustøtt, men bestemt mot toalettet. Der ble jeg i over en time.

03:24 våknet jeg av at jeg kjente en iskald liten fot ved siden av meg. Panikken grep meg igjen, men fikk, etter et helt forferdelig lite minutt, konstatert at foten bare var i dyp, dyp søvn.

04:54 var det alvor. Inn på do igjen. Heldigvis er det veldig kort avstand mellom do og håndvask, så det var bare å bøye fram kroppen slik at man fikk unna begge delene. Gikk opp og la meg på sofaen etterpå. Kaldsvettet så enormt at jeg ikke orket tanken på folk nært meg. Jeg ville dø i fred.

Var fred helt fram til 07:34. Da var det påan igjen. Etterpå dusja jeg og gikk tilbake til senga om lag 08:14. Lillebror sov fortsatt, men Konemor våknet da jeg kom inn. Var jo tross alt morgen, og Lillebror våknet like etter. Vi hadde et kort men koselig kvarter til å våkne sammen før de sto opp. Jeg ble liggende.

11:04 våkner jeg av at de lister seg inn på rommet for å hente baby callen. De skulle til oldemor med noe fiskekaker. et eller annet. Hun fortalte hun hadde ordnet en skål med chilinøtter, potetskruer og peanøtter på kjøkkenbenken til meg. Jeg prøvde å sovne igjen, men ble bare liggende å tenke på den skåla. Trengte jo i grunn både salt og energi. Var helt fullstendig tom.

Det ble skåla også. På bare et par-tre minutter var det ikke en levende peanøtt igjen. En vegetabilsk massakre. Tabletter fikk jeg også tygget i meg. Og kaffe. Kjenner som smått at jeg tør tenke på en slags overlevelse.

Man kan si mangt og meget om den pandemien, men den har i alle fall holdt slike netter som jeg har hatt unna i nesten to år. Nå er det tilbake. Ikke fordi vi ikke holder avstand til hverandre, men fordi vi har blitt mye sløvere på å vaske og spriten hendene våre. Så enkelt er det! På Datters skole er det ikke en eneste spritdispenser og spore som hun har sett. Ikke en gang på do. Ikke har de blitt oppfordret til ekstra håndvask heller. Alt er rett og slitt blitt slik som “før”.

Det mener jeg er for dårlig! Greit nok at det er grønt nivå på skolene, men det minste de kunne gjort var å sette opp en spritdispenser. I alle fall snakke om personlig hygiene. Det er i tillegg et helt gratis tiltak!

Jeg håper aldri butikkene slutter med de spritdispenserne sine ved inngangene, men jeg frykter at etter hvert som hverdagen sakte veder tilbake og spritdunkene tømmes, så vil også butikkene fjerne denne fantastiske oppfinnelsen. Og mageinfluensaen vil igjen herje på norske baderom.

***

Tilbake til boka! (Om noen fortsatt skulle være i tvil om at jeg er en kynisk har opprettet bloggen for å selge bøker og andre produkter, så må denne annonsen nå leser være den siste spikeren i den kyniske kista, for tror ikke dette blir regnet for spesielt god og målrettet reklame…)

På søndag, i morgen altså, er det i følge folka på Ark.no siste sjanse for bestilling av signert eksemplar. Jeg bare lydig videreformidler den infoen jeg har fått.  Derfor, hvis du plutselig fikk lyst på kokeboka du egentlig alltid har ønsket deg etter at du har lest om natta mi, så trykk HER

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Herjet, men i live