Man kan si hva man vil, og det blir sannelig også gjort, om både meg selv og andre på denne plattformen, men det er ikke tvil om at vi som blir lest av så mange hver eneste dag har en formidlingsmakt som er få andre forunt. Det å kunne sette dagsorden for flere titalls tusen mennesker om temaer som opptar deg er absolutt en velsignelse, men det hviler også et stort ansvar over våre ytringer. Det er lett å tråkke feil. I alle fall når det er fem millioner forskjellige grenser. Om akkurat det samme temaet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg er heldigvis blitt en voksen mann. Livet har lært meg at sannheten sjelden finnes på ytterpunktene. Den finnes ikke i midten heller. Sannheten oppleves rett og slett forskjellig for oss alle. Det som er riktig for meg kan være riv ruskende galt for deg, men begge hevder vi rett. Uten at noen av oss nødvendigvis tar feil.

Jeg har vært et forbilde siden 1981. Da ble Lillesøster født. Jeg var ikke rollen bevisst, ikke i det hele tatt, men et forbilde, en hun så opp til, var jeg like fullt. I 1997 ble min første av seks sønner født. Da ble jeg et forbilde på heltid. Ikke alltid et like godt forbilde, sett i ettertid langt der i fra, men jeg var rollen min bevisst og gjorde så godt jeg kunne med de forutsetninger jeg hadde. Det gjør jeg fortsatt.

Et dårlig forbilde, hva nå enn det måtte være, er også et forbilde. Det å se andre feile kan være den beste måten å lære på. Jeg har feilet mye, gjør det fortsatt, og kommer nok til å fortsette med det til jeg dør. Jeg prøver imidlertid å lære av mine feil. Rette dem opp. Ikke alltid jeg får det til, men jeg prøver. Noen ganger ser jeg ikke en gang at jeg har tråkket feil. Da er det vanskelig å rette opp noe som helst. Andre ganger gjør jeg noe som jeg mener er riktig, men andre mener jeg feiler. Da må jeg reflektere over situasjonen. Det finnes alltid noen som mener du har feilet. Ikke alltid det nødvendigvis stemmer, men det kan være greit å se seg i speilet for å sjekke likevel. Skader i alle fall ikke.

Det er en veldig tung dag for meg i dag. Har mange slike dager av ulike årsaker. Noe skyldes meg selv, noe skyldes andre mennesker. Slik det ofte gjør. For meg har det vært viktig å skrive så åpent som jeg kan om disse dagene, for på den måten fortelle verden at også vi som i utgangspunktet framstår vellykkede, glade og suksessfulle har akkurat de samme problemene som alle andre. Vi er alle støpt i samme form, men har blitt tildelt, eller tatt, ulike roller her på jorden. Jeg fikk denne rollen. Og jeg bruker den aktivt.

Jeg håper og tror at jeg med min åpenhet om livets skyggesider, men også alle de vakre soldagene, bidrar til at andre kan kjenne seg igjen og kanskje åpne seg opp slik at, om ikke verden, så i alle fall deres egen verden, blir en litt lysere sted å leve i. Det å tørre være seg selv fullt ut, samtidig som man naturligvis må ta hensyn til omgivelsene rundt seg.

Vi kan ikke bare nyte og realisere oss selv. I alle fall ikke på andres bekostning. Vi skal bry oss. Vi skal ta vare på. Uten at vi nødvendigvis duller oss inn i et teppe av medynk og medlidenhet for alle som faller utenfor. Hvor dette utenfor enn måtte være. Det er heller ikke av det gode. Vi står alle utenfor. For noen. Og slik må det være.

Jeg er ingen klok mann. Har alltid drømt om å være det, men er det altså ikke. Jeg er ikke det grann bedre enn deg. Det eneste som skiller meg fra de fleste av dere er at jeg har evnen til å formulere setninger der andre bare tenker tanken. Jeg er veldig gald for den gaven. Er den svært bevisst, men det gjør ikke meg til noe bedre enn deg av den grunn. Det gjør meg ikke til noe verre heller, og det er viktig for meg å presisere. Det er dette jeg kan og jeg tør si det høyt. Jeg er også veldig flink til å lage mat. Det tør jeg også si høyt. Ellers er jeg egentlig ikke flink i noe som helst. Det tør jeg også si høyt. Er forresten også ganske god på systemer og organisering. Ser helheten der andre kanskje bare ser et kaos, men bortsett fra det har jeg ikke fryktelig mye å slå i bordet med. Og det er egentlig helt greit.

Jeg ser fram til et nytt år. Dere har blitt litt kjent med meg i året som har gått. Vet litt hvordan jeg tenker. Vet litt hva jeg har opplevd. Ikke alt, men nok til at det bildet dere har dannet dere av meg stemmer sånn noen lunde. Både dere som liker meg og dere som ikke kan fordra meg. Begge har grunner til deres valg og jeg kjenner, og forstår, dem alle. Jeg er i alle fall meg selv. På godt og på vondt. Jeg later ikke som. Holder ingen bak lyset. Lyver ikke. Har jeg aldri gjort. Prøver ikke å framstå som verken en bedre eller verre utgave av meg selv. Jeg er meg og har ingenting annet å tilby. Til noen.

Alt godt!