Disse ord skrives på dag tre, av sju, på Crown Serenity Hotel i Side, Tyrkia. Et hotell Las Vegas verdig, og jeg må faktisk motvillig innrømme at jeg nesten koser meg glugg i hjel.

Temperaturen er konstant over tretti, men aldri nær førti, så man kan puste ubesværet og fritt. Stranden er helt rein, nær hotellet og med slike bølger man bare drømte om å oppleve som barn. Maten er upåklagelig og holder smaksmessig til tider svært høy klasse. Ølet er iskaldt, ikke utvannet og flommer friskt og fritt gjennom dagen. «All inclusive» viser seg rett og slett fra sin beste Side denne gangen.

Jeg står opp tidlig, også på ferie i Tyrkia. Resten av familien purker og sover. Frokostbuffeen er klar kl. 07:00. Det er jeg også. Er glad i egg i alle former og fasonger. Her finnes de fleste. Ned i gapet. Utsøkt bakverk, ligner luftig mørdeig. Ned i gapet. Espresso med sukker, to eller tre. Ned i gapet. Oi, egen melonbuffé! Ned i gapet. Vagger tilbake til rommet. De sover fortsatt, enda klokken har passert åtte! Leser et par timer. Snuser litt. Kanskje en jus.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De våkner etter hvert. De fleste gjør jo det. Ny frokostrunde. Nye bakverk. Noe som ligner sveler. Honning som fortsatt er fanget i voksplaten. Artig, men ikke særlig godt. Pølser og kalvegryte. Kyllingklubber i artig krydder. Salater i alle mulige farger og nesten ingen fluer. Viktig med god føde for før badingen starter. Lenge til lunsj. Nesten tre timer.

Bassengområdet her er faktisk det beste jeg har opplevd. Skliene er plassert i et eget område man må svømme til, og resten av bassenget er sammenhengende, men delt i ulike soner. Folk overalt, men det virker ikke slik. Stemningen er rolig. Stemningen er god. Sola steiker rett i skallen og skuldrene blir brente, selv om jeg smører meg med tretti. Flere ganger. Ørene også. De er røde. Legger meg på rygg i bassenget for å kjøle ned. Jeg er et grillelement og vanntemperaturen stiger såpass at kjøkkensjefen kommer ut og posjerer eggene i armhulene mine.

Magen holder meg flytende og noen av de russiske barna finner ut at den fungerer utmerket også som trampoline. Flere barn oppdager dette elastiske isfjellet midt i bassenget, og snart er jeg, bokstavelig talt, blitt høydepunktet blant vannlekene. Etter hvert tar jeg to euro for ti minutter og får finansiert litt av forbruket vårt av dyre, ekte merkeklær vi har handlet hos de trivelige og ærlige selgerne på markedet.

Selv populære badeleker må ha lunsj. Nok en gang den beste jeg har sett. Kanskje dessverre. Variert og helt ulik dagen før og sikkert også i morgen. Går for sjømat i dag. Krabber. Sjøtunger. Skatevinger. Og seifilet faktisk. Ingen pommes frites. Herregud så deilig med en buffé uten pommes frites! Sitron over fisken. Slurpe. En diger skål med pommes frites. Var visst der likevel, og da tar man jo, i fremmed land. Mye. Fire timer til middag.

Drar ned på stranden. Blir møtt av en strandbar. En kvinne i hvitt sitter og steiker en form for tynnlefser, med og uten fyll. Er kø så det er sikkert godt. Stiller meg i køen bak en tysker som ser like sulten ut som meg. Hadde noen stukket en nål i magen på han så hadde han garantert svirret fra side til side, og i luften med. Ingen gjorde det og han bestilte en diger med fyll. Pustet tungt, som om han motet seg opp, gapte og tygde. Det var jo «all inclusive». Jeg gjorde også det.

De nevnte bølgene var fantastiske. Temperaturen i vannet perfekt. Spiste litt pizza og kyllingsalat i strandbaren. Tross alt to timer til middag. Øl, to tre. Kanskje fire. Bok nummer to er også god. Ungene koser seg. Min bedre halvdels bakdel farges gylden. Lover godt for kvelden. Ferie. Er. Godt.

Middag kl. 19:00. Vi stiller presis. Selv om vi er mette. Utslitte. Vi har kanskje ferie, men magene jobber på høygir. Konstant. Vi er atomkraftverk i fremmed land. Vi promper mens vi spiser. Vi skjemmes ikke lenger. Alle gjør det. Bare de mest pripne rødmer. Vi kjemper alle for overlevelse i den samme overfloden. Lengter kanskje tilbake til en fjern fortid som rommet både sult og tørst, men vi rister det fort av oss da vi oppdager kakebuffeen.

På kvelden er det show ved bassengkanten. Artig for ungene og sikkert også noen voksne. Fri bar her også. Lurer litt på hva de tynne servitørene tenker om alle de røde ballongene som sitter urolig på stolene og løfter skinkene diskret fra side til side. Digre skåler med ristede nøtter og ERTER kommer på bordene. Som om det var akkurat det vi trengte nå! Dette begynner å ligne mer og mer på et folkemord. Servitørene smiler, som om de finner glede i å gradvis drukne oss i vår egen rikdom.

Jeg har vært ute på samme slagmark før. Flere ganger. Aldri mer «all inclusive» sier jeg alltid. Likevel havner jeg tilbake på disse hotellene. Denne gangen står det imidlertid om liv og død. Tror faktisk ikke jeg overlever flere slike ferier. Jeg har rett og slett ikke mage til det lenger.

Vi smattes!