På gjengrodde stier

Du har kjørt i en evighet på smale, humpete grusveier. Du tar deg selv hvert eneste år i å glemme hvor langt det egentlig er. Du har med deg termos med lunken kaffe som du alltid glemmer å drikke. Dessuten har du jo  Statoilkopp eller hva det var det heter nå . Det er fire mil igjen, og bare femten minutter til ferga går.

 

Du presser bilen til det ytterste selv om du vet at slaget er tapt. Ved veis ende nærmest skrenser du inn på fergen som din mor på mirakuløst vis har fått til å vente på deg i nesten en halv time. På dekket står du og myser etter minnene fra i fjor. Det må du gjøre ganske kjapt, for overfarten tar bare knappe fem minutter.

 

Det første du ser når du stiger i land er en sliten hvitmalt bygning. En gang stolt handelshus og postkontor. En gang bygdas samlingsted og største arbeidsplass. Her møttes de, fiskere og bønder, sjømenn og lærere. Her fikk de kjøpt smør innpakket i matpapir. Kaffebønner i løsvekt. Ferske wienerbrød fra Hanøya. Her ble planene lagt for vinterens fiske i Lofoten eller på Finnmarken.

Butikken på Lonkan. Foto: Mamma

 

Her kjøpte jeg selv melk i trekanter da jeg var unge. Her tagg jeg sukkertøy og hørte historiene som karene fortalte rundt pokerbordet. Rundt middagsbordet hjemme fikk jeg imidlertid kjeft hvis jeg gjenfortalte de samme historiene. På dette stedet kjente jeg lukta fra kaffebønnene som oldemor ristet i steikepanna. Onkel Øystein lærte meg å spidde flyndre ute ved Kuholmen. Onkel Greger tok meg med på orrfugljakt på Bakkan. Onkel Rolf gav meg juling da jeg knakk fiskestanga hans ved Storvatnet. En herlig tid!

Tenk, slik så melka ut da jeg var liten!

 

Hjemme var det åttitall og fiskepinner. På Lonkan var det faktisk, i min tidlige barndom, fortsatt til en viss grad femtitall og sagopudding. Det var som å komme til en helt annen verden. En verden som for hvert år som gikk ble stadig mindre. Butikken. Skolen. Postkontoret. Oldemor. Morfar. Etter hvert ble alt dette borte. I dag bor det i underkant av 20 sjeler i bygda.

Hytta ved butikken. Der “bodde” vi da jeg var liten i mange år. Foto: Mamma

 

Det var her, på Lonkanbygda, at min interesse for mat og matkultur hadde sin spede begynnelse. En matkultur som sprang fram av selvforsyningprinsippet. Der Vår Herre og årstidene bestemte hva som kom på matbordet. Nøysomhet var en en grad av nødvendighet for i det hele tatt overleve. Du var fullstendig nådegitt det gården, havet og fjellet gav.

Artig å vise Datter et glimt inn i det som faktisk fortsatt var virkeligheten da jeg var liten

 

For de fleste i dag er dette helt utenkelig. Mange av de gamle matskikkene er i ferd med å dø ut. Det er kun ved de store høytidene at de fleste av oss tar oss tid til å lage den maten som oldemor en gang lagde. Det er veldig synd. For å si det veldig enkelt: Det er mulig å lage virkelig god mat uten ruccola, sitrongress og choritzo picante.

 

Misforstå meg for all del riktig! Tilførselen av råvarer fra andre land de siste tretti årene er udelt positivt. Folk flest har fått en større interesse for mat. Maten og måltidet har blitt en stadig større del av folks sosiale liv. Kokebøker av alle slag selger som varmt hvetebrød. Det som jeg imidlertid er litt redd for, i all denne gastronomien og nyervervede gourmetkulturen, er at vi mister våre egne mattradisjoner litt av syne. At vi mister gnikkalefsene og kjeleosten. Mister heilpølsene og rømmegrøten.

 

Når alt dette er sagt kan det være litt morsomt å minne om at det til alle tider har vært diskusjon om hva som er riktig mat til oss nordmenn. Rundt 1820 var det debatt om valutasituasjoenen i landet, og det var snakk om å forby innførsel av en del varer. I den forbindelse utga skolelærer Hovel Helseth anonymt ut “Den lille tarif”, der han sa sin hjertens mening om diverse importerte varer. Her kommer et lite utdrag:

Ansjoser innføres visst ikke, uttatt våre egne skulle returneres som fordervede og da neppe tallpliktige

Cacao lar vi amerikaneren beholde og erstatter savnet med innelandske frukter

Capers, der blott betar matens dens gode naturlige smak, kan visst unnværes uten å tape verken apetitt eller fordøyelse.

Coriander kan unnværes uten savn.

Dadler bør være forbuden frukt for oss nordmenn.

Mandler.. De vekster som ingenlunde trives i vårt klima, synes ikke å være skapt for oss.

Muskatblomme. Man venner seg av med denne forvente smak, og den kommende generasjon skal ikke savne dette krydder, det samme gjelder muskatnøtte.

Olivers er intet bedårende krydder og bør utgå.

Sukkade er en altfor kostbar lekkerbisken og burde vært femmed for nordmannen.

Sukker, hvis bruk er blitt så alminnelig, får vel settes blant de uunnværlige saker, for ikke å nekt vår forvente gane et så behagelig krydder.

Vanilje. Da vår plan med å gå ut på å bruke så lite som mulig av ost- og vetindiske varer, og da man er forvisset om at knapt en tidel av den norske nasjonen kjenner denne artikkel, hvilket er tilfelle med mange andre saker, hvis bruk kun er bekjent av kjøpstadsfolket,så bør man heller ved forbud nekte innførselen enn løpe fare for å se bruken forplante seg blant hele nasjonen som når den først har blitt en vane, vanskelig utryddes, for eksempel kaffe og tobakk.

Vin. De ni tideler av vår nasjon vil ikke savne denne som ble forbudt å innføre, hvilket var meget å ønske av de ved vanilje-berørte årsaker.

 

Vi er et lite skrint land som alltid har vært nødt til å importere matvarer fra store deler av verden. Etter hvert har disse blitt en naturlig del av vårt kosthold og matkultur. Det aller beste eksempelet er vel poteten som kom hit til landet på 1700-tallet. Det er vel få i dag som ser på den som en fremmed, importert mat-trend.

 

En levende matkultur er som språket, i stadig utvikling. Nye smaker og trender treffer oss hele tiden. Noe går fort over, mens andre ting blir værende og innarbeides etter hvert som en del av oss. Slik er det, og slik har det alltid vært. Poenget mitt er at  vi skal ta vare på, og være stolte av, maten som oldemor lagde. Jeg ser på det som et faresignal hvis den  eneste maten vi lager fra bunnen er fra oppskrifter vi finner i fancy kokebøker med glansa bilder.

Takk for oppmerksomheten! Nå kan du gå og steike pizzaen din. Husker du forresten når den kom til Norge? Det er ikke så alt for lenge siden. På 1960- tallet, men den ble ikke særlig populær før på 70-80 tallet. Det er litt artig å tenke på.

 

Vi smattes!

 

 

10 kommentarer
    1. Takk for dine gode minner fra Lonkan. Selv kommer jeg fra et sted sør om Hanøy og husker selvsagt alt det spennende som fantes innafor diskene på butikkene før i tiden. Både i Tengelfjord og Hanøy. ❤

    2. Så koselig 🥰 Selv husker jeg da vi innførte fondue, gryterett og deretter pizza som lørdagsmat. Mi bestemor (som for øvrig lagde VERDENS BESTE kjøttkaker), la sin elsk på pizzaen. Det var hennes absolutte favoritt inntil hun døde i 2007, “bare” 98 år gammel; Vi trodde jo hun skulle leve evig, sprek som hun var ❤️…
      Takk for at du deler som fint livet. Jeg har blitt en bloggleser 🤗

    3. Tok videreutdanning i mat og helse for noen få år siden, og et av innleveringskravene var å modernisere en norsk tradisjonsrett. Det ble et stort spenn, alt fra kålruletter med fisk og grønnkål og krumkaker med rapsolje til finnbiff av elg med blomkålmos til. Ikke alt falt like godt i smak 😂
      I dag ble det Sexy Simle her i huset 👍 Ikke typisk tradisjonell mat det heller, men veldig godt 👏

    4. Har mange av de samme minnene, men kan ikke huske trekant-melk. Men for all del: Jeg sluttet drikke melk da jeg var cirka ni, og spydde på pappa etter at det enda en gang var tvunget i meg. Jeg syntes det smakte av ku og fjøs, og jeg synes det fortsatt. En del oster har også den “fjøs-kvaliteten”.

      Men foreldrene mine, som besteforeldrene og alle foreldrene før det, høstet av naturen. Det var røye og ørret på sommeren, og igjen på våren når isfisket var på sitt beste. Sjøfisk hele året. Bær og ryper på høsten. Og de kjøpte hele skrotter av lam og rein, og en halv okseskrott. Disse ble partert og stykket og malt på kjøkkengulvet. Innmaten (sørgelig nok!), ble kokt til hunden.

      Jeg har dessverre ikke overført dette til mine (ste)barn. Jeg har klart å overføre en kjærlighet for mat og matlaging til dem, men dette “fra naturen til bordet” har de mistet.

      Takk for et koselig tilbakeblikk 🙂

    5. Jeg husker også trekantmelka 🙂 den var ikke så lett å ha med å gjøre 😳
      Mitt første minne om moderne mat var da min mor hadde lagd spagetti og stekt kjøttdeig med ketchup. Barna var i hundre og middagen kunne ikke smakt bedre 😉 min far satt med porsjonen sin og lurte på kor potetene var 🤔Neste gang samme rett ble servert hadde mor kokt poteter til far. Til bare han 😎

    6. Hyggelig å lese 😍 Husker fonduen veldig godt- alt lukta frityr inne i huset. Her måtte man skjære seg igjennom lufta og det som forundrer meg nå er at det gikk så bra som det gikk. For det hendte jo at djevelskapen tok fyr midt inni stua🤣😫🙈🆘 Det var før det ble påbud med brannslukningsutstyr 😂 Der satt vi da 3 søstre og 1 mor . Far jobbet på havet. Full fyr inne i gryta , røyken sto 😂, men det gikk bra. Gang på gang. Vi lærte etterhvert å ha en stor gryte med lokk ved siden av slik at vi fikk slukket brannen litt og kasta den ut døra 😂 ha en forrykende kveld 👍🏼

    7. Så koselig å mimre om “gamledager” , husker gammel butikken godt, hvor vi handlet over disken og alt var i løsvekt. Og den fantastiske handelsmannens vår skaffet omtrent alt fra knappenåler til elefanter. Kosten var mye fisk og til tider fårekjøtt, nesten alle hadde noen sauer sjøl. Og det var ikke bacon til fisken, men talgefett fra sauen, har jo skjønt i ettertid at det fette ikke var spesielt sundt . Verden går videre på godt og vondt.

    8. Koselig, har vært mange ganga på butikken hos Bent Krey, er selv fra Kongselv å det var bestandig stor stas å få være med på butikken enten til Tengelfjord eller Hanøy, masse lukter😊

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg