Klokka 12:00 satte vi oss i bilen og var klar som hellige ånder for en langhelg hos min bror og hans familie i Rotsund. Måtte bare fylle diesel først. Og stikke innom apoteket for å kjøpe kvalmestillende. Og butikken for å kjøpe vann og potetskruer. Og hjem igjen for å sjekke om ovnen var skrudd av. (Det var den). SÅ var vi klare!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Ca 2,5-3 timer på veien. Koselig tur, og det er ikke noe jeg skriver for å framstå perfekt og vellykket på sosiale medier. Datter satt i baksetet med øreplugger og hørte på musikk. Kjærest strikket. Jeg kjørte og hørte på P2. Hvorfor er det forresten slik NRK, at dere tror at bare fordi man er interessert i nyheter og litt dypere stoff at man samtidig er kjempefan av jazz, klassisk, og folkemusik? Jeg har ikke empirisk forskning som understøtter min antagelse, men jeg vil tro at vi stort sett liker helt vanlig musikk. Sånn, da var det sagt. Har irritert meg i mange år!

Møtte noen bitte små lam på veien. Datter var livredd og trodde de kunne angripe henne. Jeg har åpenbart feilet et eller annet sted i oppdragelsen. Jeg jagde henne ut for å ta bilder og og oppleve disse villdyrene på nært hold. Hun ble jaget tilbake av flekkende, sylskarpe tenner. Kom seg heldigvis tilbake i bilen med skinnet i behold. Preget naturligvis, men levende.

Endelig framme! Litt kaldt, men koselig.

En rykende varm solbærfocaccia ventet på oss da vi kom. Frisk, passe søt og god. Gjorde godt i en mager, hengslete kropp.

Herregud, en hund!

Litt spesielt å kunne kjøre scooter i hagen 30. mai. Heldigvis hadde de en blå strikkahjelm liggende i garasjen…

Nå får jeg beskjed fra alle hold at jeg må legge vekk pcen. Ungene lager mat og bordet fylles med den ene retten etter den andre, så da er det bare en ting som er riktig å gjøre i slike situasjoner, nemlig å spise.

Kos dere, for det gjør nemlig jeg!