Pappa <3

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom plutselig til å tenke på pappa. Han har jeg ikke sett siden lille julaften året jeg fylte 11. Natt til andre juledag gikk han ned med bruket og ble aldri funnet igjen. Jeg har etter hvert skrevet mange dikt om ham. Dette er vel kanskje et av de mest nakne. Vi hadde et spesielt forhold, pappa og jeg. Har blitt mer og mer glad i ham etter hvert som jeg har blitt eldre. Savner han veldig.

 

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

 

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

 

Du dro til slutt. Ble helt borte.

Fullstendig.

Jeg savner deg veldig. Fortsatt.

Det vet du.

For vi er venner nå.

Egentlig har vi alltid vært det.

Vi visste det bare ikke.

Nå vet vi bedre.

 

Du er fortsatt borte, men du finnes.

Et sted.

Du ser. Det vet jeg.

Du bryr deg. Det føler jeg.

Takk. Og det mener jeg.

For at jeg finnes.

Og for at du var.

Pappaen min.

34 kommentarer

Siste innlegg