Datter ble født for 14 år siden. Et helt perfekt lite stykke menneske som med sin latter, sine krøller, sine klemmer og sitt vinnende lille vesen klarte å fylle tomrommet etter den ufattelige tragedien som skjedde året før. “Jobben” min var gjort. Hun skulle være den aller, aller, aller siste i en flott søskenflokk på fire. Tre “store” gutter og en attpåklatt.
Livet skjer. Plutselig sitter jeg her med med to “NYE” små blidfiser. En kjekkas på to og et halvt og ei lita nydelig tulle på litt over året. De fyller hvert eneste grå tomrom i meg med farger, latter og glede. Datter elsker dem over alt på jord. De betyr mye for mange.
Jeg var fast på stemt at hun ufattelig nydelige, glade, snille, artige lille tulla skulle bli min aller, aller, aller siste på en søskenflokk på seks. Jeg er ingen unghingst lenger. Det er trolig kortere til slutten min enn til starten.
Derfor er det med stor undring at jeg nå tenker tanken på å forlenge dette småbarnslivet med enda en liten tass. Det er en stor risiko å ta. Økonomisk selvsagt, men det er ubetydelig i den store sammenheng. Det jeg tenker mest på hvis vi, (for det er et Vi her. Det er jo tross alt ikke JEG som eventuelt skal bære fram og føde denne nykommeren), skulle peise på en aller siste gang.
To av mine unger har tross alt tidligere dødd, rått og brutalt, før de fylte året. Vil jeg tåle å gå gjennom en slik ufattelig bunnløs sorg en gang til? Det er mitt største motargument. Har det skjedd to gange, så kan det skje en gang til.
Alderen min har jeg sluttet å tenke på. Jeg mista faren min da jeg var 12-13 år. Han drukna. Stor sorg selvsagt, men jeg har fortsatt mitt eget liv. Slik tenker jeg. Ja, en nykommer vil ikke oppleve å ha meg i livet like lenge som mine første unger, men uten meg ville nykommeren aldri blitt født. Tipper han eller hun eller hen vil være takknemlig for at de tross alt ble født. Selv om jeg dør fra “nykommerne” nokså tidlig i livet.
Slik er det. Dette er mine tanker akkurat nå. Vi får se hva som skjer. Det er uansett ikke jeg som bestemmer. Jeg er bare glad for å kunne våkne hver dag med en stor mening med livet mitt; nemlig å ta meg av familien min. Gi dem trygghet, støtte, alvor, humør, latter. Det er derfor jeg finnes på jorden, og gir meg enormt mye glede. Størst av alt er kjærligheten til mine barn og min kone.
Dette var mine umiddelbare tanker en fredag i mars. Hva tenker dere?
Det høres ut som du/dere har tenkt tanken på at dere har lyst, og det må vel være et godt utgangspunkt 😊Du er jo ikke GAMMEL akkurat. Ungen er voksen før du takker for deg 😊 Ingen har uansett noen garanti for lengde på livet. Kos dere med søndagen og alt livet rundt dere ❤
Hvor mange blir det til sammen? 8-9? Og målet var å hjelpe dem alle inn i boligmarkedet? Lykke til,sier jeg bare 😀
Hvis vi velger å få en til, og den overlever, så blir det sju til sammen.
Min kar var 46 da vi fikk siste. Nu er ho konfirmant. Og gubben 60 år UNG. Det er stor forskjell på 60 og 60. Nei peis på 👍 Ingen har noen garanti for hvor lenge man lever så alderen din er IKKE et argument for ikke å få en til.
nåja du kan fort bli 100 år ,det sies att vi lever lengre nå enn før ,så da har du mange som er for deg om du skulle bli riktig så gammel ,og så må du plusse på noen barnebarn for dei kan komme raskere enn du aner i tillegg :=) lykke til
er man ikke født , ja da vet man heller ingenting
Men bortsett fra det , er dere begge to klare for en /ei til så er jo det opp til dere .
Men alder kan jo være en begrensning , men det finner vel dere ut av .
Føler kona di at ho ikke er ferdig,er det helt greit synes jeg.Litt rar den ferdig følelsen for da jeg hadde fått de to første og holdt eller var i nærheten av babyer ble jeg helt overvelda av babysyken eller verpesyk kan man kalle det,måtte ha en til,fort.Da tredje mann var født og hadde grodd litt og jeg holdt små babyer var det veldig koselig og jeg elska det men jeg hadde ikke den lysta jeg hadde hatt før på en til,jeg var liksom ferdig.Så hvis kona de fortsatt har den følelsen der er det jo ikke noen vits i og vente til dere blir eldre,stå på.
…tenker i grunnen bare “god helg.” Dette finner dere ut av uten vår innblanding. Dere er oppegående gode mennesker. Kanskje litt fort gjort å overtenke..? Det er dere som har fasit. 👍💐
Har du fått den tanken, er det bare og kjøre på
Du vil ALDRI angre på et barn. Lykke til
Nei, JEG vil ikke angre. Det jeg er redd for er at ungen vil “angre”, men som jeg skriver, alternativet til en gammel/død far er at det ikke blir født i utgangspunktet. Et dårlig alternativ for de fleste 🙂
Det går så fint vet du, jeg har en lillesøster som blir 12 og selv blir jeg 43. min far er født i 55 så han var godt voksen 😊 Om en ik har foreldrene med seg så lenge i livet så har en i hvert fall flere søskend at dele felles minner med. Kjekt med stor familie ❤️