2. september 2022 er det 45 år siden jeg ble sendt ned til menneskene, og jeg vil anta at jeg har færre dager igjen på jorda enn de jeg allerede har brukt opp. Jeg er, statistisk sett, godt over halvveis i livet, og det er egentlig helt greit for meg. ‘
(Hadde det ikke vært for:)
I går kveld la jeg ut en blogg som jeg postet på samme dato i fjor, nemlig bloggen der jeg fortalte dere at Lillebror skulle komme. (Les den HER hvis dere vil.) Nå er han blitt over 7 måneder, krabber rundt, spiser brødskiva si selv og klatrer opp trappa. Tipper han går av seg selv i løpet av juni.
Han bruker fortsatt pustealarm på natta, men den tynne, fine huden på magen tåler snart ikke mer at festeplasteret, og vi må på snart rett og slett bare ta sjansen på at han puster når vi står opp. Han er jo så sterk, frisk og stor, men jeg er ikke klar for det riktig ennå. Blir kvalm bare ved tanken hvis jeg skulle finne enda en livløs unge når jeg våkner. Tror ikke jeg hadde tålt det.
Glem alderen et øyeblikk, klarer jeg å gjennomgå alt dette på nytt. Klarer jeg et år til der man våkner flere ganger i løpet av natta og sjekker om det er pust i den bitte lille kroppen? En ting er å klare, en helt annen ting er om man burde utsette seg for en slik belastning og risiko en gang til.
Toget har allerede begynt å rulle fra perrongen. Til neste år fyller jeg 45 år og det er helt uaktuelt for meg å vente noe lenger enn det. Da har jeg ennå 20 relativt gode år før jeg blir “gammel”. Det er selvfølgelig ingen garanti verken for eller mot noe som helst, men har jo allerede merket helseutfordringer som kommer snikende med årene. Regner med at disse akkurat blir færre i årene framover, og burde også være med i regnestykket.
Med sine fire levende søsken er det ikke synd i lillebror, men ingen hans egen aldrer å vokse opp sammen med. Ingen å krangle med, leke med, dele med, kjede seg med, dra på ferie sammen med, legge seg med, stå opp på julaften med.
Alt dette dette ønsker vi å gi ham. Jeg må bare komme meg over dødsangsten først. Både den der jeg er livredd for at unger når som helst bare kan slutte å puste, men også redselen for at jeg skal dø fra mine egne unger før de er i stand til å klare seg selv på en god måte.
Jeg har vært uten far siden jeg var 13 år. Den arven vil jeg ikke videreføre til mine egne barn hvis jeg kan unngå det. Alder er ikke bare tall. Det er en nedtelling, enten vi vil eller ikke.
Hadde ikke Konemor vært ti å yngre enn meg ville ikke dette vært et tema i det hele tatt, men hun er nå en gang det, og hun har hwlt siden vi mættes vært åpen om at hun ønsket seg to unger. Det har jeg jo for så vidt skjenket henne, men tror nok hun, uten at hun kanskje har spesifisert det klart og tydelig, hele tiden har ment to unger som faktisk lever.
Dette blir også tema i dagens direktesending og podkast. Følg med klokka 16:00 hvis du har tid. Hvis ikke kan du høre programmet som podkast, når og hvor du vil.
God pinsehelg!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
FACEBOOK INSTAGRAM PODKAST NETTBUTIKK YOUTUBE KONEMOR
Skjønner redselen din godt jeg. Brukte alarmmadrass til min sønn i 2 år jeg. Fant hele tide en grunn for megselv til å beholde den. D handler litt om at den tryggheten jeg følte,merket også ungen.
Fungerer de bra eller er det mange falske alarmer?
Jeg kjenner en mann som fikk sitt første barn da han var 50. Nå, 30 år etter, lever han, men hans litt yngre kone, er død. Man vet aldri hva fremtiden bringer.
Ja, men det er en anekdote.
Anekdote?
Ja, en anekdote. Ingenting galt i anekdoter, men statistisk sett lever kvinner lengre enn menn, selv om det selvfølgelig finnes eksempler på ektemenn som overlever sine koner.
Kan vel ikke akkurat kalle det anekdote – med mindre du mener å antyde at GB lyver. At det er en enkelthistorie som ikke sammenfaller med statistikken kan jeg være enig i.
Joda, det kan kalles en anekdote, type personlig. På samme måte som jeg kan fortelle om min bestefar som røkte 40 on dagen sidn hav var 13 år og drakk frityrolje til frokost, men var både slank, kvikk og rask og levde til han var 98 år. Det betyr ikke at røyking ikke er farlig.
Aller først , 45 år er ingen alder. Mange har fått barn etter den alderen. Men jeg skjønner det du skriver ut fra dine tidligere opplevelser som ikke har vært så bra. Men det du skriver om at unger trenger søsken, det tror jeg er veldig viktig. De trenger noen å leke med, å sloss litt med og ikke minst noen å dele hemmeligheter med. Sånne småting som foreldrene ikke har noe med. Foreldre skal ikke vite alt, men selvsagt skal en prøve å få med seg det som kan være store og farlige hemmeligheter. Og ikke minst,de trenger noen å ha nær om det skulle skje noe leit i familien. Jeg vet om voksne som er helt alene i verden. I alle fall har de følelsen av det når all annen familie er borte. Så ikke vent for lenge med å forsøke å få neste. Jeg er sikker på at du klarer å være en flott far og sprek far til du er langt over 70. Og da er alle ungene voksne og klarer seg fint. Og du har gitt dine barn mulighet til å oppleve søskenkjærlighet. Klem fra ei gammel kjerring som snart blir 80 og som tidvis føler seg ung enda.
Mannen blir 45 i juni og jeg er 13 år yngre, vi venter vår 3 barn i juli. Da er kommende storesøstre (ene i himmelen) 21 mnd gammel. Her har mannen følt på de samme bekymringene som du beskriver over med tanke på alder og barn, men nå er det bare glede <3 ønsker dere alt godt og en fin pinse!
Gratulerer! 😀 Det er for øvrig ikke det å være småbarnsfar som 45-åring som jeg problematiserer, det er det at om bare 20 år er vi ikke 45 lenger…
Dere er ikke de først, og ikke de siste. Langt eldre menn som blir pappa 🙂 La fokuset på alder ligge. kos deg heller med barn og konemor, skap masse gode minner! Investering i helsen har du jo allerede startet, med alle fjellturene 🙂
Det kommer ikke ann på hvor gammel du er….MEN hvor du er gammel😃 Så lenge du er ung til sinns, noe du nok er med din humoristiske måte og ordlegge deg på, og med en ung kone så ser jeg ingen problemer her. Du er dessuten voksen nok til at barna blir førsteprioritet og det er det mange unge som glemmer i jaget på selvrealisering. Fikk selv mitt første barn som 21-åring og min siste som nesten 40 ( manglet 6 dager —så sier egentlig 39🤣) og angrer ikke. Gi konemor det hun ønsker seg og glem bekymringene. Husk….Happy wife — happy life👍🏻
Helt ærlig så kan det se ut til at du bør ta hånd om egen kropp og psyke før du setter flere barn til verden. Med ref til det du stadig forteller om disse tingene. Skal du fostre opp barn må du være i stand til det 24/7/365, og du virker skjør. Skap trygghet og forutsigbarhet i stedet for stadig fokus på elendighet. Man kan ikke leve i fortida, å dyrke det negative. Du overfører sånt til de små, husk det. Foreldre er referansepersoner, og det MÅ være positivt.
Takk for din tilbakemelding!
Jeg ser ikke på deg som en svak og psykisk syk person…
Jeg tenker at du er utrolig sterk som har kommet deg igjennom det du har opplevd. Jeg personlig hadde dukket hvis dette hadde skjedd med meg.
Gunhild, Man kan være skjør og svak på enkelte områder, uten å være ute av stand til å sette til verden og ta seg av barn på en god måte. Jeg er småbarnsmamma og uføretrygdet. Er jeg en dårlig mamma pga at jeg er uføretrygdet? Noen dager klarer jeg ikke være med på forskjellige aktiviteter, de dagene finner vi på enklere ting hjemme. Gjør d meg til en dårlig mamma? At jeg ikke klarer å yte 100% 24/7/365, gjør det meg til en dårlig mamma? Jeg foreslår du passer på deg, så passer jeg på meg, og så tipper jeg kokken og hans konemor passer på seg og sine ♡
Sorry. Den var til Janne…
Jeg ser på meg som både sterk og svak, slik vi alle sammen er, innerst inne. At jeg er åpen om mange av de tingene jeg sliter med gjør meg i alle fall ikke svakere, kanskje snarere tvert i mot. 🙂
Janni, tenker du at man skal avstå fra barn pga angsten for at de skal dø?
Har man lyst på, takler man det.
Husker angsten mår mitt barn skulle sove i barnehagen i halvannen time som ettåring. Grusomt lenge, men gjør det meg til en dårligere mor? Neppe.
Pustemaskinen, som den du nevner, hadde vi glede av til krabbingen startet. Droppet den da, og det gikk bra.
Sliter ennå med å se små sovende babyer (etter 26! år) men en dag kan jeg bli bestemor, og da er jeg klar for å leve med angsten….
Ønsker dere lykke til i framtiden «kokkejævel». Dere klarer en lillebror/Lillesøster til minstemann om dere vil.
Vi brukte pustealarm på våre barn. Det var en plate som lå under madrassen, ingen plaster og sånt. Kanskje dere skulle vurdere en slik, for sjelefred.
https://www.mimmis.no/babysense-7-babyalarm
Eller en mere avansert
https://www.komplett.no/product/831417?feature=freightwidget
Ja, men slik vi har forstått det er det kun den som sitter fast i magen som er “100%” sikker