Jeg har vært pappa siden jeg var 19 år gammel. Over halve livet. Det er den eneste mannerollen jeg kan skikkelig. Den eneste jeg er helt trygg på. Hvis jeg gjør noe feil, og det gjør jeg ofte, så vet jeg hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvordan jeg kan gjøre det bedre. Vet hva som skal til. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver. Gjør mitt beste. Alltid.

Det blir så stille når hun drar. Tiden stopper liksom opp. Du hører plutselig lyden av kjøleskapet som durer og naboen som skraper bilen i 32A.  Spesielt hvis vi er litt slitne og trøtte begge to, Kjærest og jeg, og ikke sier så mye. Hvordan er det mulig at et lite menneske på 11 år klarer å skape et så stort tomrom etter seg? Til om med katta rusler rundt, leter og mjauer lengtende. Det er noen som mangler. Noen som hører til.

Da jeg var yngre misunte jeg litt de skilte kompisene som hadde “barnefri” annen hver uke, i alle fall annen hver helg. Få et pusterom for seg selv, for livet er jo tross alt mer enn unger. Slik tenker jeg ikke lenger. I alle fall ikke annen hver fredag. Dagen hun drar. Da er det bare litt trist egentlig.

Klart det er deilig å bare være to også! Kunne prate fritt. Krangle litt hvis vi vil. Se på skumle filmer. Slippe å bite i puta hvis man finner ut at man plutselig vil produsere et dåpsbarn. Slike ting. Og mange andre ting. Fordeler, masse, men jeg savner henne likevel.

I kveld skal vi spise noe enkelt kjøttdeiggreier. Greit av og til når livet er litt slapt. Se på en litt skummel film. Drikke noen lavkarboøl. Være kjærester. Fylle kvelden med hverandre. Det er viktig. Spesielt når det er noen som mangler. Hos oss vil det alltid være noen som mangler. Ikke bare annen hver fredag. Det må vi lære oss å leve med. Vi er ikke der riktig ennå, men vi prøver. Hver eneste dag. Så godt vi kan.

Alt godt!