Nei, det var ingen kø som ventet på meg da jeg ankom på Ark i Alta et par minutter over 13:00 i dag. Faktisk var det ikke et eneste menneske der. Var mye folk på senteret generelt, inne i butikken også, men altså ingen foran signeringsbordet der Altas, i alle fall bokstavelig talt, store sønn skulle signere høstens faktisk mest solgte kokebok.

Ja, ja, jeg gjorde gode miner til slett spill og prøvde å både smile og være så hyggelig jeg bare kunne, både til betjeningen og de få som faktisk kom etter hvert, selv om hjembyen min hadde gitt meg en saftig reality check midt i trynet. Jeg er da profesjonell for faen. (Selv om jeg gikk min vei etter 35 fryktelig pinlige minutter…)

Fordelen med å ha opplevd så jævlig mye drit og faenskap opp gjennom, er at en slik fiasko som i dag egentlig ikke biter på meg. Jeg har opplevd det aller verste, så mange ganger, at dette rister jeg fort av meg. Et par “lovlige” lørdagspils nå, (jeg har lov å drikke fire hver lørdag.), så er jeg ferdig med dette. Har (heldigvis) fortsatt to igjen.

***

Lillebror og Konemor er syke. Klokka er snart fire og de har ennå ikke stått opp. Altså, de har vært oppe og spist, men gått rett ned og lagt seg igjen. Sover og sover og sover. Ikke alvorlig altså, men helt vanlige infeksjoner slår så mye kraftigere nå etter to år uten bakterier og virus i omløp. Kanskje jeg skal koke Influensavaksine som VIRKER til Konemor. Jeg er ingen flink sykepleier, men jeg er en ganske flink kokk, og god mat er jo også en slags pleie, er det ikke det?

Fikk akkurat en melding fra soverommet. Konemor altså. Hun har våknet, men han sover fortsatt. Hun ville at jeg også skulle komme. Bare være der. Se på TV. Snakke lavt. (Og ta smoothie og en Solo super med ned.)

Folkens, takk for at dere leser meg, finnes og er der ute!

Riktig god helg 🙂

(For ordens skyld, tusen, tusen takk for de 15 bøker som tross alt ble solgt <3 )