Sommeren for tre år siden gikk jeg gjennom et samlivsbrudd etter over tjue år. Det var i sannhet et veiskille i livet mitt. Plutselig helt alene i  verden. Det føltes i alle fall sånn. Jeg var kjøkkensjef og høy på pæra, hadde jo omtrent ikke betalt en regning privat selv siden jeg kjøpte meg bil som 18-åring av siste rest av de 100K jeg fikk da pappa drukna. Jeg hadde ikke en gang tilgang til nettbanken. Bank-id, hva er det og HVOR er den?

 

Det var tøft, men som regel kommer man styrket ut av det aller fleste utfordringer. Nå betaler jeg ALT for mange regninger he he.

 

Jeg skrev meg litt bort, og ble litt mer sosialpornografisk enn jeg faktisk hadde tenkt til, for poenget var bare at den gang hadde jeg ikke en gang en sofa å sitte i, mens nå LIGGER jeg i en, og har gjort det i flere uker. Det begynner faktisk å nærme seg månedsvis.

 

Det begynte gradvis, at jeg gikk opp å sov hvis jeg skulle tidlig på jobb når han hadde “økedøgn” og slikt, men når sommeren eksploderte, og dagene på jobb ikke bare ble lange, men varte i flere uker i strekk, samtidig som tablettmengden økte for å i det hele tatt klare å gå, og han begynte å få tenner og dermed var urolig på natta.

 

Da var veien til sofaen kort. Ja, jeg fikk sove min skjerv, men det fikk faktisk de også siden de slapp å bli vekket av vekkerklokka som ble trykket mer og mer på snooze.

 

Jeg kan fortelle deg én ting, og det er at hvis du vil leve et langt og relativt godt liv, så vekker du ikke kjerringa klokka fem på morgenen/natta hvis hun har styrt med ungen noen timer først, og de begge to endelig har sovna.

Da rer du opp på sofaen!

 

 

Nok om det. Nå sitter jeg faktisk i Datters gamle rom og skriver kveldsbloggen til dere. Jeg liker ikke veldig å være her. Syns det er veldig trist, så ærlig må jeg være. Likevel har vi bare to soverom her vi bor, så rommet må pusses litt opp fra jenterom til gutterom.

 

(Ja, det ER forskjell på jenter og gutter! I alle fall mine unger, og jeg begynner jo etter hvert å samle meg et nokså imponerende empirisk grunnlag. Ta Lillebror for eksempel, kan har IKKE en motorinteressert far, snarer TVERT i mot, men likevel har han allerede i en alder av åtte måneder begynt å lage motorlyder når han ofte VELGER biler å leke med framfor andre andre leker)

 

I morgen er aller siste dag på Hoftepluss. Ja, dere begynner sikkert å bli lei av å høre meg gnåle om det, men for meg er det ikke bare et jobb-bytte, men i sannhet et av de største veiskillene i mitt liv. Akkurat nå har jeg mulighet til å prioritere annerledes enn jeg gjorde for ti, tjue, tretti år siden.

 

Sønnen min ringte i kveld. Han bor ikke i Alta, men vi snakkes på telefon (eller messenger) nesten hver enste dag. Han sa til meg: “Pappa, hva har skjedd med deg, du har blitt så rolig i stemmen?”

 

Tid. Allerede nå har jeg fått bedre tid – Til å være til stede i i øyeblikket akkurat når det skjer. Ikke stadig bare haste videre. I stedet for å feire et godt år, eller et godt resultat, så har jeg allerede dratt til neste kapittel for å forbedre det.

 

Jeg sier slett ikke at jeg har levd feil. Jeg har levd slik jeg har følt har vært riktig nødvendig for å oppnå de suksesser jeg faktisk har klart å bygge opp. Både profesjonelt og som pappa og familiemann. Jeg blir irritert over folk som skal fortelle andre hvordan de skal leve sine liv for å bli lykkelige. Det vet de ingenting om! FORTELL gjerne om ditt eget, gjerne også dine feilsteg, men selv om du har funnet noe som funket for deg, ikke hampre det inn som en sannhet også for meg og mitt liv.

 

(Ja, jeg blir litt fort irritert for tiden. Mye handler om den kroniske helvetessmerten i foten, men også fordi jeg har kommet meg nesten halvveis opp en bakke på høyde med Mont Everest (tror faktisk ikke jeg overdriver heller), og er så livredd for å falle. For æ krøke sammen den stadig rundere kroppen min og bare trille helt til bunnen av dalen igjen.

 

DET KOMMER ALDRI TIL Å SKJE!

 

Hvorfor skal godt voksne mannfolk, (i alle fall hvis de er litt for glad i mat og drikke, samt mitt småredd frisører), alltid gjøre seg slik til på bilder at ingen husker at den lå en hardt skadd katt, etter at den overraskende lå og slikket sol i det som var igjen av bringebærkrattet da kokken plutselig kom med durende med gressklipperen, på bilde nummer to?

 

Katteliv er heller ikke for pingler, det er i alle fall sikkert.

 

Tenker jeg avslutter med den fantastiskhimmelen fra i går. Og husk, også bildene mine er uten filter, så det var faktisk slik det så ut da jeg gikk å la meg i går. 😀 Hvis jeg kan få lov til å komme met lite ønske, både til hobbyfotografer som liker å dele bilder, men også profesjonelle, at det er jo enormt mye mer fantastisk å se bildene du tar og deler hvis de er EKTE, ikke manipulert gjennom alskens filter. Da kan du jo like gjerne MALE eller lage et eller annet i power point.

 

Keep simple, keep it real!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Visdomstann