Sommer/ høst 2020:
Det skapes opphetede diskusjoner i kommentarfeltet.
Kokkejævel har smerter, er sliten, ja, totalt utmattet. Men Kokkejævel er uunnværlig på jobb, og tilbringer all sin tid der med smerter, betonggulv og piller. De som kommenterer oppmuntrer han til å roe ned, ta vare på helsa si osv. De blir sablet ned av Kokkejævel, for de vet ingenting om å drive privat bedrift osv. De kan holde kjeft på seg.
Kokkejævel beskyldes for å eksponere datter for mye i bloggen. Kokkejævel klikker, og brøler ut i sinne at datter ikke er eksponert, at hun synes det er helt ok og at de som synes noe annet kan for faen holde kjeft eller ringe barnevernet.

Januar 2021:
Kokkejævel har tatt til vett og trappet ned jobbing. Ansatt ny kokkesjef på hoftepluss. Må ta vare på helsa si må vite. Funnet på det selv.
Kokkejævel eksponerer ikke datter på bloggen lengre. Lillebror blir også skjermet. Vises knapt bilder av gutten. Funnet på det selv.

Med tanke på reaksjonene til Kokkejævel i sommer er det jo litt morsomt at Kokkejævel egentlig er blitt enig med kritikerne og tatt alt til følge.
Eller, vent, ikke riktig alt. Fortsatt like dårlig til å ta kritikk, og svarer alt som ligner på sådan med en frekk, nedlatende tone. Akkurat som før.

 

Eline (gamle)

 

Vær hilset, Eline (gamle)!

Til tross for tonen i kommentaren din, så skal jeg likevel prøve å svare så lite arrogant, frekt og nedlatende som mulig. Grunnen til at jeg svarer deg her og ikke i kommentarfeltet er rett og slett fordi jeg har forståelse for at du ikke er alene om din oppfatning av meg, og det derfor kan være interessant for andre enn bare oss to.

 

Vi har jo diskutert en del tidligere i kommentarfeltet du og jeg, og slik jeg har forstått det, korriger meg gjerne hvis jeg tar feil, så har du alltid skrevet like høflig og saklig til meg  som nå. Likevel har du liksom alltid følt at jeg har svart deg frekt og arrogant tilbake. En mann helt uten evne til å ta til seg saklig kritikk på en skikkelig måte.

 

Jeg skal faktisk gi deg litt rett. I hele mitt liv har jeg vært en outsider som har gått mine egne veier. Noen ganger har det ført meg galt av sted, andre ganger, som i kokkfaget, har det gjort meg innovativ, spennende og særegen. Har aldri vært redd for å trosse de kulinariske normene som er satt i faget, men vært en slags “kulinarisk jævelunge” kan du si. Derav navnet Kokkejævel forresten. (Inspirert av Anthony Bordain).

 

Som Kjøkkensjef tok jeg svært sjeldent eller aldri til meg tilbakemeldingene fra gjestene hvis retten var tilberedt slik oppskriften min tilsa. Jeg serverte maten slik jeg var stolt av å servere den, så fikk man enten like den eller la være. Også med mat er det like mange meninger som det er munner, og det er umulig å tilfredsstille alle. Da blir maten pregløs og kjedelig, som fabrikkmat. Den er lagd slik at færrest mulig finner noe å klage på.

 

Heldigvis hadde jeg ikke bare høye tanker om mine egne kokkekunster og smaksløker, men også tilstrekkelig mange munner som gjorde at vi kunne være en kjempesuksess de ni årene jeg sto over gryta. Likevel betydde ikke dette at folk talte for døve ører. Jeg tok jo til meg hver eneste tilbakemelding og tenkte over den. Etter hvert så har du hørt de fleste tilbakemeldingene fra før. Da gjelder det å være høflig å late som man aldri før har hørt når det surt bemerkes at det “er hvitløk i alt”, men heller prøve på en høflig måte å forklare at det faktisk bare er hvitløk i 30 % av rettene, men at de rettene til gjengjeld er så populære at de står for 70% av omsetningen. Kanskje du en gang skulle prøve en rett der det ikke står “hvitløksdressing” i menyen?”

 

Relevansen i sammenligningen? I januar 2020 fikk jeg prolaps i ryggen. De kommer ofte snikende, så for ryggen og kroppen sin del var det en fordel av vi, på fire timers varsel, ble nedstengt i mars. Likviditeten trivdes ikke like godt. Januar og februar skaper alltid et underskudd på 5-600 000 kroner som vi fra mars og utover prøver å tjene inn igjen. Da passer det svært dårlig å bli nedstengt på ubestemt tid.

 

På det tidspunktet hadde jeg over en million kroner i regninger som skulle betales de neste 30 dagene. Min løsning ble å selge ned så mye som overhodet mulig av varelageret på salg. Det, samt de nye permitteringsreglene som ble innført, gjorde at jeg regnet ut at vi ville klare oss i fire måneder uten inntekter.

 

Også om dette var jeg naturligvis åpen om på bloggen. De fleste forsto min avgjørelse, men slett ikke alle. Løsningen på problemet mitt lå i kaste meg rundt å bli en cateringsuksess, for det hadde man lest at noen hadde lyktes svært godt med. Tror faktisk du også var en av disse selvutnevnte cateringekspertene.

Det var jo ikke slik at jeg ikke hadde vurdert det, men mine vurderinger var da, og er fortsatt nå, at det klokeste jeg kunne gjøre i det uoversiktlige sitasjonen var bruke så lite penger som mulig. For det er ikke slik at det er gratis å bli en cateringsuksess. For det første må man ha et varelager, det hadde jeg solgt ned. For det andre må du ha ansatte, de hadde jeg permittert. For det tredje må du ha kunder å catere til, det hadde jeg ikke. Bare 5% av vår omsetning er menyslag, som hamburger og slikt, og jeg anså det som svært lite sannsynlig at bare fordi vi stengte så skulle folk gå mann av huse og ringe inn bestillinger som vi kunne kjøre ut.

 

Ikke hadde jeg verken kropp eller krefter til å bli noen cateringsuksess heller. Jeg vet hva som kreves. Hvor uhorvelig mye arbeid som ligger bak. Jeg hadde vært nødt til å jobbet hele min våkne tid. Det var jeg rett og slett for gammel til. Det jeg derimot hadde både kropp og krefter til var å selge reker et par timer hver fredag. Folk strømmet til. Både fordi vi har gode reker, men også for å støtte bedriften. Rekeslaget gjorde at vi klarte oss og viste meg, nok en gang, hvor uhorvelig mange det er som bryr seg om butikken min.

 

Alt dette prøvde jeg å forklare alle ekspertene. De fleste forsto, men ikke alle. Du var en av dem. Det er mulig jeg, etter hvert, svarte litt irritert på disse hundrevis av rådene om akkurat det samme. Selv om jeg har mange lesere så er jeg bare et menneske. Hvor cocky jeg enn kan framstå, så tror jeg at jeg heller aldri har lagt skjul på akkurat det.

 

I hele den stengte Frykten for Viruset begynte å legge seg ute i samfunnet. I mai åpnet Hoftepluss forsiktig opp igjen. Jeg hadde, pga skulderen, prolaps +++, og fordi jeg hadde muligheten til det, vært sykemeldt 90% i den stengte perioden, og jeg fortsatte med det. Jobbet kun fysisk tidlig om morgenen. De faste ansatte kom tilbake 50%. Vi visse ingenting hvordan dette kom til å gå, men vi var tilbake og det var deilig.

 

Omsetningen økte uke for uke. I juni var alle faste tilbake i 100% stilling, og også et par ekstrahjelper var tilbake på jobb. Sommeren så grei ut. Fy Fader var fortsatt tvangsstengt, så bare Hoftepluss som var åpent. Veldig mye enklere og billigere. Ferielistene var skrevet. 2.3 stykker hadde funnet seg annet arbeid i permitteringstiden, men det gjorde ingenting, for FyFader var stengt. Til og med jeg hadde unnet meg tre uker ferie. Det har jeg ikke hatt siden jeg jobbet på Mega for over 8 år siden. Jeg gledet meg.

 

Så skjedde ting fort. Ryggen ble ekstremt mye verre. Buffet ble plutselig lov igjen. FyFader måtte åpne. Det kreves enormt med forarbeid å åpnet en slik type plass etter fire stengte måneder, men jeg klarte det på en helg. Mandagen etter åpnet vi med et brak og sommeren sto i brann. Uke etter uke etter uke med absurd mye arbeid. Sårt tiltrengte penger strømmet inn i kassa.

 

Åpningen av FyFader kom overraskende på oss. Jeg hadde regnet med at det skulle være stengt der til over jul og hadde derfor ikke erstattet de som sluttet. Vi var kronisk underbemannet. Ja, selvfølgelig fikk vi ansatt folk i panikk, men det er jo ikke bare å slepe folk inn fra gata og si “jobb”. Det er viktig for meg å understreke at det jeg driver med er et fag. Et fag jeg er stolt av.

 

Alt dette skjedde midt i ferieavviklingen til de fast ansatte. Det har alltid vært viktig for meg at de ansatte har fått seg en god ferie, så vi fulgte oppsatt ferieplan. Dette medførte naturligvis at jeg måtte jobbe enda hardere, og pillene gikk ned på høykant. Aldri noen sinne har jeg hatt så vondt, men jeg hadde ikke noe valg. Sommeren kunne redde oss og da måtte vi stå på mens vi kunne. Jeg har drevet med dette så lenge at jeg vet at en sommer aldri varer evig, og at høsten plutselig kommer som et knyttneveslag uka etter skolestart med halvert omsetning.

 

Den ekstremt gode sommeren 2020 ble et være eller ikke være for Hoftepluss AS, mitt, og 18 andre sitt levebrød. Også denne prosessen fortalte jeg åpent om. De fleste forsto, men ikke alle. Nå måtte jeg stole på mine ansatte og roe ned. Ta vare på kroppen min. Jeg prøvde å forklare at dette ikke handlet om at jeg ikke stolte på mine ansatte, men at vi var helt avhengig av at jeg faktisk var så mye på jobb som jeg var. Det var 4 måneder siden sist mange hadde jobbet og flere av disse var nye. Noen kunne ikke med kassa en gang. Ja, jeg var faktisk uerstattelig sommeren 2020.

 

Alt dette prøvde jeg å forklare alle ekspertene. De fleste forsto, men ikke alle. Du var en av dem. Det er mulig jeg, etter hvert, svarte litt irritert på disse hundrevis av rådene om akkurat det samme. Selv om jeg har mange lesere så er jeg bare et menneske. Hvor cocky jeg enn kan framstå, så tror jeg at jeg heller aldri har lagt skjul på akkurat det.

 

Ja, nå har jeg endelig kunnet trappe ned. Det er januar og vi omsetter på en uke like mye som vi gjorde på en dag i slutten av desember. Martin dukket plutselig opp av intet og framtiden ser faktisk lys ut hva min rolle på Hoftepluss angår. Ja, jeg er helt utslitt nå og har endelig anledning til å senke skuldene litt. Bloggen, boka og netthandelen har gitt meg en fot ekstra, som gjør at jeg ikke faller hvis Hoftepluss gjør det. I sommer ville jeg blitt tatt med i dragsuget. Jeg er personlig ansvarlig for nesten en halv million og det gir litt kalde skuldre når det går dårlig, men gjør også  at du står på absolutt alt du kan når du har sjansen. Som i sommer.

 

Jeg har forklart dette så mange ganger, både på bloggen, men også i kommentarfeltet. Jeg anser meg som relativt skrivefør, så jeg har, og nå er jeg helt ærlig, tolket det som vrangvilje når blant annet du ikke har forstått mine hensikter. At jeg på en måte har blitt misforstått med vilje. At uansett hvor mye jeg svarer så blir ikke svarene lest eller godtatt. Jeg sier ikke det er slik, men det føles av og til slik.

 

Hva Datter angår så er det hele tiden hun som har bestemt hvor mye hun ønsker å disponeres, hvilke bilder som brukes og hva jeg skriver om henne, men det er klart jeg også har lest hva som har blitt skrevet om disponering av barn, og det kan godt hende, jeg håper det, at jeg har blitt en klokere mann i løpet av 2020. Lillebror er en baby og kan ikke gi sitt samtykke, derfor vises han veldig lite i bloggen. Vi snakker jo daglig om disse tingene hjemme, for det er en balansegang å ha en personlig blogg. Verken jeg eller de fleste av leserne mine ønsker at den skal bli for privat. Da blir det bare kleint og ekkelt, men jeg bruker meg selv og mitt liv til å belyse, ofte uten at tema er nevnt i det hele tatt i bloggen, ting jeg er opptatt av, det er jeg helt ærlig på.

Hva kritikk angår, og dette er sikkert dumt av meg, så har jeg for vane å svare en kommentar i samme tone som den er skrevet til meg. Hvis jeg mener at et spørsmål, eller som oftest, en beskyldning er skrevet på en kvass og usaklig måte, så svarer jeg, forsøksvis, saklig, men kvast tilbake. Det tolereres ikke. Det virker som om enkelte, kanskje også du, mener at jeg skal legge meg ydmykt ned for enhver kritikk og beklage, men det går jo ikke. Da utsletter jeg meg selv. At noen kritiserer deg, hvor saklig det enn er, så trenger det jo ikke bety at denne kritikeren har rett. Det kan jo være at du, altså jeg, har vurdert problemstillingen på forhånd, for og i mot, og landet på en helt annen mening.

 

Jeg anser ikke kritikere som nettroll. Jeg liker faktisk en god diskusjon, men veldig ofte blir kritikk mot meg sauset sammen med ord som “tigging”, “dårlig likt på sitt eget hjemsted”, “høy på seg selv”, “selger både sjelen og familien sin for klikk”, “grådig”, “en million i lønn i fjor” osv., osv., osv., osv. Da hender det at jeg blir litt lei. Kan til og med bli litt lei meg, men det er ikke ofte lenger.

 

Nei, så jeg vet ikke. For å være helt ærlig så syns jeg kommentaren din var skikkelig usaklig, nærmest smakløs. Du spyr ut påstander som om det skulle vært sannheter. Det er uredelig og oppmuntrer i alle fall ikke til å få et saklig svar tilbake. Jeg mistenker tvert i mot at du fisker etter at jeg skal bli irritert og plumpe ut med en ufornuftig kommentar.

 

Hvorfor gjør du dette? Hva ønsker du å oppnå? Hva er egentlig din agenda?

 

 

Forsøksvis saklig hilsen

Kokkejævel