13 år skulle du blitt i dag. Tenåring. En milepæl i et liv. Jobba i butikken hos pappa etter påske og tjent dine egne penger. Lært deg verdien av at man må jobbe for pengene og at ingenting kommer av seg selv. Det er ikke sikkert at du alltid hadde like lyst, men skulle det bli ukepenger måtte du nok trått til i oppvasken annen hver helg. Det er “pappauke” så vi hadde feiret dagen her i Tollevika. Siden det er påske hadde grillet middag ute i grillgropa. Favorittkaka di hadde vært på plass. Ynglingsbrusen din kjøpt inn. Kanskje du hadde fått en ny sykkel i bursdagsgave, jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Det ble ikke slik. Man lærer seg å leve med alt. Må jo det. Etter hvert går det faktisk ganske bra til og med. Helt til disse dagene kommer. Fødselsdagen. Og den andre dagen. I dag er det fødselsdag. Kommer opp med blomster og lys. Blir gule tulipaner i år siden det er påske, men det spiller jo egentlig ingen rolle.

Har tenkt mye på deg det siste året. Mye mer enn vanlig. På en eller annen merkelig måte har du hjulpet meg gjennom det som skjedde med boren din i sommer. I alle fall i begynnelsen. Brukte erfaringen du hadde gitt meg til å komme meg gjennom dagene. Ukene. En erfaring jeg gjerne skulle vært foruten, men brukte den for alt den var verdt. Som et slags skall. En følelse av kontroll. En trygghet om at alt skulle bli bra igjen. Bare annerledes. Til slutt.

Jeg savner deg veldig, men jeg savner deg med godhet. Jeg kommer til å kjenne etter deg i hele dag og håper du kommer på besøk.

Fortsatt veldig, veldig glad i deg.

-Pappa