Jeg har snakket en del om kreft i det siste. Ikke for å lokke lesere inn til (enda mer) død og elendighet, (noe jeg alltid får spyttet mot meg når jeg tar opp vanskelige personlige temaer), men fordi jeg begynner å bli oppriktig, ja kall det gjerne bekymret, for at det kan være en realitet.
I dag gikk jeg, (eller kjørte da, he he), tidlig hjem fra jobb. Det skjer ikke ofte. Nesten aldri egentlig. Tror klokka var bare tre. Min gode sønn og kollega tok vare på KuliNarnia slik at jeg kunne overraske kone og barn med superduper-fiskekaker fra Kranes kjøkken til middag. (De var også ferdig på jobb og barnehage klokka femten).
Det har vært en helt fantastisk ettermiddag. Vi har for så vidt egentlig ikke gjort så mye. Jeg har vært ekstremt trøtt på øynene, så har mest “knødd” på sofaen etter middag, men vi har hatt det så fint. Virker som ungene også har kost seg veldig med at pappaen plutselig lå på sofaen “midt i arbeidstiden”.
Jeg har alltid jobbet mye. Siden jeg var 14 år har jeg egentlig fullfinansiert meg selv, og fra jeg var 19 år også jobbet for å gi min “egenproduserte” familie en trygg økonomisk plattform. Dette har selvsagt gått ut over andre ting, som relasjoner. Døgnet har bare 24 timer. Min tid har de senere årene gått til jobb og familie.
Det er mer enn nok for meg, men hvis dødsleiet skulle komme før jeg fyller 50, kommer jeg nok til å angre litt på at jeg ikke tok meg en jobb i det offentlige da jeg ble pappa på nytt, fikk en ny “sjanse” så og si, i stedet for å starte opp enda en bedrift. Samtidig vet jeg at jeg aldri ville klart å ha en “vanlig” jobb. Dessuten, hvis alternativet for ungene var å få meg som far, eller ingen far i det hele tatt, så trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet.
Likevel kommer den inn i mellom. Noen ganger snikende. Andre ganger som artilleri. Teppebobing. Selv om jeg gjør så godt jeg kan. Alltid og hele tiden. Eller nettopp derfor.