For meg er det slett ikke noe nederlag å være tilbake på Familievernkontoret. Det er egentlig helt fantastisk å ha en, i utgangspunktet, helt objektiv arena der man, sammen med en utdannet terapeut, kan komme fram til felles løsninger og kompromisser som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde klart å komme fram til på egen hånd.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Man er i imidlertid prisgitt at terapeuten er av det dyktige slaget, for det er jo tross alt både en, og sikkert mange flere årsaker til at  man gikk fra hverandre i utgangspunktet. Vil tippe at de veldig sjeldent får inn par som sitter i sofaen og stryker hverandre over låret mens de diskuterer barnefordeling og antall netter hos hvem og barnebidrag og pappahelger og mammapåske og god jul og fandens oldemor.

Vil anta at de fleste møter opp med relativt stor spenning i kroppen og selv om begge i utgangspunktet er både glad i ungen og ønsker det alt som godt er og vel så det, så er det ikke sikkert man er enig i hvordan dette skal gjøres, eller hva som egentlig er til barnas beste.

Da nytter det ikke å himle med øynene når den ene, les jeg, sier noe. Da mister jeg tillitt og alt går i stå. Som om ikke stemningen var amper nok fra før etter at jeg ba om penn og papir slik at jeg kunne notere, og av en eller annen grunn fikk nei til dette. Da låser det seg hos meg. Jeg er for sliten til å tåle det og blir sur. Kjærest, vi var der alle tre voksne, måtte se strengt på meg i flere minutter for å få meg til å roe meg ned. Jeg gjorde det, men seansen døde naturligvis litt etter det.

Husker forrige gang vi var på Familievernkontoret. Vi hadde en fantastisk dyktig terapeut som virkelig klarte, riktignok etter hvert, å få fram det aller beste i oss og vi fikk i stand en avtale alle sammen var fornøyd med. Hun var objektiv, og ingen av oss følte hun “tok parti”. Tar de parti, eller en eller begge føler det slik, er løpet kjørt. ‘

Den aller første terapeuten vi hadde tok virkelig parti, og det var ikke mitt for å si det slik, og det skar seg jo fullstendig naturligvis. Jeg tror heller ikke min “motpart” syntes disse samtalene med den terapeuten var sørlig konstruktive. Heldigvis flytta hun til en annen by og vi fikk inn hun flinke. Har takket henne i tankene mange ganger når jeg har møtt henne på gaten. Hvorfor jeg ikke har takket henne direkte? Nei, hvorfor gjør man ikke det?

“Du gjorde en jævla god jobb med oss. Takk!” Nå har jeg i alle fall skrevet det, så hvis du leser bloggen min skal du vite at jobben du gjør er både viktig og riktig. Lær gjerne bort noen teknikker på pauserommet, he he. Ikke hold inne kunnskapen.

Ferdig! Nå er jeg ikke irritert lenger. Det har heller ikke vært min hensikt å henge ut noen, og håper inderlig ikke det blir tolket i den retning, men jobben som gjøres inne på disse kontorene hver eneste dag er så innmari viktig og kan påvirke ikke bare en, men flere familier i generasjoner framover. Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg hadde ikke klart det og hadde sikkert himlet med øynene av meg jeg også, så tror mange par kan takke både Gud vår herre, Allah og Jesus Kristus at det var kokk jeg ble og ikke samlivsterapeut.

En kveld med lavt konfliktnivå ønskes dere alle!