Tilbake på familievernkontoret

For meg er det slett ikke noe nederlag å være tilbake på Familievernkontoret. Det er egentlig helt fantastisk å ha en, i utgangspunktet, helt objektiv arena der man, sammen med en utdannet terapeut, kan komme fram til felles løsninger og kompromisser som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde klart å komme fram til på egen hånd.

 

Man er i imidlertid prisgitt at terapeuten er av det dyktige slaget, for det er jo tross alt både en, og sikkert mange flere årsaker til at  man gikk fra hverandre i utgangspunktet. Vil tippe at de veldig sjeldent får inn par som sitter i sofaen og stryker hverandre over låret mens de diskuterer barnefordeling og antall netter hos hvem og barnebidrag og pappahelger og mammapåske og god jul og fandens oldemor.

 

Vil anta at de fleste møter opp med relativt stor spenning i kroppen og selv om begge i utgangspunktet er både glad i ungen og ønsker det alt som godt er og vel så det, så er det ikke sikkert man er enig i hvordan dette skal gjøres, eller hva som egentlig er til barnas beste.

 

Da nytter det ikke å himle med øynene når den ene, les jeg, sier noe. Da mister jeg tillitt og alt går i stå. Som om ikke stemningen var amper nok fra før etter at jeg ba om penn og papir slik at jeg kunne notere, og av en eller annen grunn fikk nei til dette. Da låser det seg hos meg. Jeg er for sliten til å tåle det og blir sur. Kjærest, vi var der alle tre voksne, måtte se strengt på meg i flere minutter for å få meg til å roe meg ned. Jeg gjorde det, men seansen døde naturligvis litt etter det.

 

Husker forrige gang vi var på Familievernkontoret. Vi hadde en fantastisk dyktig terapeut som virkelig klarte, riktignok etter hvert, å få fram det aller beste i oss og vi fikk i stand en avtale alle sammen var fornøyd med. Hun var objektiv, og ingen av oss følte hun “tok parti”. Tar de parti, eller en eller begge føler det slik, er løpet kjørt. ‘

Den aller første terapeuten vi hadde tok virkelig parti, og det var ikke mitt for å si det slik, og det skar seg jo fullstendig naturligvis. Jeg tror heller ikke min “motpart” syntes disse samtalene med den terapeuten var sørlig konstruktive. Heldigvis flytta hun til en annen by og vi fikk inn hun flinke. Har takket henne i tankene mange ganger når jeg har møtt henne på gaten. Hvorfor jeg ikke har takket henne direkte? Nei, hvorfor gjør man ikke det?

Du gjorde en jævla god jobb med oss. Takk!” Nå har jeg i alle fall skrevet det, så hvis du leser bloggen min skal du vite at jobben du gjør er både viktig og riktig. Lær gjerne bort noen teknikker på pauserommet, he he. Ikke hold inne kunnskapen.

 

Ferdig! Nå er jeg ikke irritert lenger. Det har heller ikke vært min hensikt å henge ut noen, og håper inderlig ikke det blir tolket i den retning, men jobben som gjøres inne på disse kontorene hver eneste dag er så innmari viktig og kan påvirke ikke bare en, men flere familier i generasjoner framover. Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg hadde ikke klart det og hadde sikkert himlet med øynene av meg jeg også, så tror mange par kan takke både Gud vår herre, Allah og Jesus Kristus at det var kokk jeg ble og ikke samlivsterapeut.

 

En kveld med lavt konfliktnivå ønskes dere alle!

 

 

23 kommentarer
    1. Hehe… du beskriver på en arti måte situasjonen 🙃
      Har vært på sånne runda jeg også og jeg tok notater 🤭

          1. De fleste voksne skjønner ironi. Involverte mindreårige gjør det ikke. Og det må ansvarlige voksne skjønne.

        1. Se der, ja… Der var du jammen av meg igjen, Job! Lurte nesten på om du hadde fulgt rådene om å ikke lese denne bloggen lenger, skjønner du..

    2. Dem som tar parti er lite profesjonelle i jobben sin! Samme når de himler med øynene eller på annen måte viser at de ikke er helt enige i det som blir sagt. Upartisk sa du…
      Penn og papir. Herregud, hvor vanskelig kunne DET være da!
      Håper løsningen til slutt ble til det beste for datter og at dere foreldre kan leve med ordningen 😊
      Ha en fin kveld 🌺

    3. Jeg er av den oppfatning at tema som dette hører privatlivet til, og i skjerpende grad når ens barn kan lese noen av tankene og følelser i den anledning. Som barn ble jeg påpresset mine foreldres konflikter også i den settingen, og det er en av utallige ting jeg ikke tilgir dem. Kan ikke voksne bare ordne opp uten å involvere andre, og spesielt de små som skal få lov å være barn. Barn skal ikke bekymre seg for voksnes følelser eller valg. Alt skal, og bør, ikke ut hverken i tekst eller ord når små øyne og ører kan fange de opp.

      1. Tusen takk for at du påpeker dette viktige tema. Kloke ord til ettertanke for alle og enhver du formidler.

        1. Job; Takk for at du gir meg aksept for det jeg understreker. Som barn ble jeg sviktet på disse tingene fordi mine foreldre forstod ikke sitt voksenansvar i det å skjerme meg. Jeg er sterkt preget av deres fremferd og egoisme. Som barn skjønte jeg ikke deres svik mot meg, og jeg fikk ikke mulighet til å vokse opp som en trygg og glad jente. Jeg håper og ønsker at det må være lov å si fra i beste mening.

            1. Hei. Jeg vet ikke hvorfor du påstår at jeg er Job. Ord og meninger er mine. Jeg er meg, og sånn er det. For ordens skyld presiserer jeg det.

    4. Hvis en som skal være fagperson himler med øynene når en av partene snakker, da burde vedkommende ta blokka og penna med seg og skrive oppsigelsen sin. Slike mennesker har ingen av oss bruk for, og vil ikke være i stand til å være medvirkende til barns/ungdommers beste.

    5. Mødreværnkontoren kalles det dessverre på disse kanter. Og ja, det er nok synd for de som “faktisk” er flinke i jobben sin, for det er nok noen av de også. Tror dog ikke at det er flertallet…

    6. I sommer var alt rosenrødt, eksen og ny dama ler og drikker kaffe i lag. Dokker har et toppers samarbeid. Du får 1000 vis av 👍, verdens beste pappa som alle skriver. Det skulle ha vært flere fedre som deg skriver de. Du skryter ny dama i sky, skikkelige kjærlighets erklæringer. Ex dama di må føle seg som søppel og resten av din familie. Du fokuserer på din nye lille familie. Du legger ut mye som føles veldig privat. Hvorfor ikke holde det innenfor familien. Skjønner godt datter at hun føler seg svikta, og ikke vil bo mer hos deg. Du må begynne å bruke hodet. Penger er ikke alt for å ligge på topp på blogglista. Tenk heller mer på familen og ta vare på dem. Kanskje forholdet kan reddes før det er forsent.

      1. Jeg orker ikke kommentere alt det ondsinnede du skriver, det er for infamt, men hva forholdet mellom meg, Kjærest og Ex angår, så jobber vi alle tre i samme bedriftsledelse og har daglig kontakt. Ingen har klort ut øynene på hverandre ennå. 😉

    7. Men er det ikke rart at dine barn ikke vil ha kontakt? Du har jo sakt selv at sønner ikke vil på trykk, kommer ikke på besøk. Det samme har jo datter også sakt. Enda så legg du ut. Har du lav Iq?. Kanskje begynne å få et godt forhold til dine barn, enn å holde på med å legge ut om privat livet. Trur du har mye å jobbe med, og heller bruke fritiden på dem. Skal du blogge, så legg ut om deg selv, og ikke bruk familien. Har du tenkt på at dine barn kan bli mobba? Pga deg.

      1. Jeg er litt usikker hvor høy min iq er i forhold til deg, men det jeg vet er at mine “barn” er ca 23, 21 og 19 år. Skriver ikke om den på bloggen etter ønske fra dem. Han ene er veldig lite på besøk siden han bor på New Sealand. Har faktisk ikke hvert hjemme på nesten tre år. Han yngste bor på en annen kant av landet og er bare av og til hjemme. Sist for et par uker siden. Det var veldig koselig og godt. Ellers så føler jeg ikke at jeg at jeg bruker min barn og min familie i bloggen. Føler heller ikke at jeg er for privat. Vi er åpenbart uenig og det er helt greit. Det som imidlertid ikke er greit er at du har en voldsom aggressiv debatteknikk og slenger rundt deg med udokumenterte påstander. Ja, du får meg i tale på den måten, men hva i all verden ønsker du å oppnå?

      2. Men kjære vene…. kan du ikke la være å lese bloggen da ??
        Asbjørn skriver om sitt liv, da kan ikke du sutre over at du ikke liker det du leser 😆😆🤪

    8. Synes det er fint du deler dette. Flere burde vært åpne om sine erfaringer i sånne situasjoner. Og hvor privat var du egentlig? Alle vet at du har et familiekratt og ikke et -tre og da er det vel helt naturlig å være innom det kontoret. Mange opplever kanskje det flaut eller privat, og du har akkurat bidratt til litt mer åpenhet. Takk🙏

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg