Plutselig tar gamlingen sats og med et imponerende fraspark setter han til å jogge opp av grøfta. Som en reinbukk i brunst. Jeg har så pass avstand at jeg, frasparket tatt i beregning, regner med at han er over veien i god tid før jeg når han smurt inn i frontruta panseret. Jeg liker ikke å innrømme feil, men denne gangen bomma jeg. Skikkelig.

Like brått som han satte inn spurten stanser han og alderen innhenter han med all sin grosomme elde. Mannen hiver etter pusten. Beina stivner fullstendig og jeg innser at han trolig ikke kommer over før i slutten av november. Hvis noensinne.

Han ser på meg med panikk i blikket før han vender det oppover, smiler forsiktig og finner tydeligvis fred med både Faderen, Sønnen og den hellige ånde. Den får han IKKE av meg!

Jeg tramper på bremsen! Skrenter over i motsatt veibane. Skrenter tilbake da et vogntog plutselig dukker opp over BP-bakken. Valgets kval, men jeg valgte mitt liv der og da. Akkurat i det jeg tror mitt håp er ute og hans bønner hørt stopper bilen. Treffer mannen så vidt i armen så avisen ramler ned. Asfalten er tørr så avisen blir ikke våt. Var enda godt, så slapp jeg å kjøpe en ny til han.

Ruller ned ruta. Spør om det går bra med han. Nei, sier han. Måtte kjøpe VG. De var fri for Dagbladet. Ertesuppe til kvelds. Reidun pleier å koke i store porsjoner og fryse ned. Reidun er snill, men sliter kanskje med litt overvekt. Man skal ikke være tjukk sier dem. Det kan man dø av, men det kan jo gjøre av alt nå til dags. I dag er det til og med farlig bare å gå over veien. Hvorfor kjører du ikke? Kan ikke stå her hele kvelden. Suppa blir kald. Kjenner du Reidun? Hun er skilt, de gjør det nå til dags, men jeg liker det ikke.

Du får ha en fin kveld da, sier jeg, og beklager at jeg skremte meg. Så kjørte jeg hjem.