To røde streker

Vi trodde det var over, men det var det ikke. Vi håpet på det beste, men det var for godt til å være sant. Vi fryktet det verste, og fikk dessverre rett. Kroppen tror fortsatt den bærer på et barn, selv om barnet  er borte for flere uker siden. Alle som har vært gjennom dette, og det vet vi er mange, vet hva dette betyr. Utskrapning. Herregud, for et iskaldt ord, men det er det det er. Skrape ut de siste restene av det som en gang var et håp, en forventning om noe godt.

 

Det har vært et par tøffe døgn. Spesielt for henne naturligvis, men også for meg. Se henne slik. Kjempe seg opp, for så å falle igjen. Slag i trynet er aldri spesielt behagelig. Tablettene gjorde ikke jobben godt nok. Når noe blir tilbake er det fare for infeksjon. Da må det skrapes. Så må det gro. Igjen. Før vi på nytt kan prøve. Å skape. En framtid.

 

Vi valgte et smilebilde. Dette er ikke skrevet for å få trøst, det er skrevet for å fortelle hvordan det er for veldig mange, og dessverre også oss. Dette er livet mens det leves. Dette er vår kamp. Vår intense streben etter å få det til, slik så mange andre kjemper sine kamper. Vi gir oss ikke, aldri!

 

Selvfølgelig er det tungt. Vi smiler ikke i virkeligheten, ikke på ordentlig, men på mandag, når alt dette er over, når smilet øynene igjen. Det gleder jeg meg til, for jeg vet vi vil lykkes. Til slutt.

 

Les også Gjesteblogger: Kjærest: Snakk om det!

Les også To blå streker

 

 

 

 

 

 

63 kommentarer

Siste innlegg