Gjesteblogger: Kjærest: Snakk om det!

SNAKK OM DET!

Ja, det er ubehagelig. Men det er ikke farlig.

Det uendelige ønsket om å bli mamma ble til virkelighet, men like etter snudd om til et mareritt. Lange dager, timer og minutter med fortvilelse, sorg, sinne og til slutt, utmattelse.

Døden snakkes om, den gjør det. Av de som tørr. Av de som tørr å trø ut av komfortsonen sin for å spørre hvordan det går, eller si at de ikke vet hva de skal si. Hvordan skal de vite hva de skal si? Det er nemlig ikke noe å si. Men det snakkes om.

 

Det som ikke snakkes om er alle de kroppslige påminnelsene en mor går gjennom, og som en far er vitne til. Alt som er naturlig, men som blir til en evig  retraumatisering av ditt livs verste mareritt. Alt håret som faller av og som legger seg som et ullteppe over hodeputen din, eller tetter sluken i dusjen bare du tenker på å dusje. Når man kler av seg for å gå i dusjen å tilfeldigvis går forbi speilet og ser den nakne, slappe magen som en gang bar et barn og som fortsatt bærer preg av det. Brystene som henger og dingler i stedet for å være fulle av melk.

Alle klærne som du ikke passer enda etter et svangerskap og fødsel. Å for ikke å glemme de klærne som faktisk passer. Gravidklærne. De passer! De som en gang brakte frem gode tanker og følelser overrumpler deg nå med vonde følelser og tårevåte øyne. Men du må gå med dem så lenge du ikke vil gå naken. Ja, det går og ant å kjøpe seg nye klær, men planen var jo å bruke gravidklærne i ammetiden. Den tiden som skulle være nå. De kroppslige påminnelsene er uendelige og mange. Dette er bare noen.

 

Så kommer lykken og banker på døren igjen. En uendelig stor glede, frykt og sorg overtar følelsesregisteret igjen. Ikke hver sin tur, men samtidig. Som et sammensurium av kaos der du skal prøve å balansere gleden av det største et menneske kan få oppleve med sorgen av det verste et menneske kan gå igjennom. Å glede seg over et barn på vei mens sorgen av tapet av et annet barn er så nært i tid at du egentlig bare kan gått to skritt tilbake for å oppleve den gleden av å bli forelder som vi kjente på i sommer. Å balansere dette å samtidig skulle være kjærest, datter, søster, tante og prøve å gjennomføre livet. Gå på skolen. Puste. Det er vanskelig. Men det går greit. Vi har noe å se frem til i mørket. Vi skal bli foreldre, igjen. Det er sårt, trist, skummelt, men så fantastisk.

 

Men så. Er det over. Hjertet banker ikke lenger. En spontanabort, missed abortion kalte hun det. Ny runde med fortvilelse og sorg. En annerledes sorg sådan. Det er ikke likens som den sorgen over å miste et barn, men sorgen er nå over det som skulle komme. Sorgen er over det hjertet som sluttet å slå. Det håpet vi hadde ble borte. Lykken over det fosteret som skulle vokse seg stor og sterk og klar for verden ble knust. Det er ubeskrivelig trist. Ny runde med sorg, men denne gangen på en annen måte. Men det er vondt.

 

Så skal det skje. Det som er skapt skal ut. En utrivelig dag. Veldig. De som har opplevd det vet. De som ikke har opplevd det håper jeg forblir uviten. De som vet, vet også at de kroppslige påminnelsene er der nå også. De svikter ikke. De kom og de ble så sterke og såre.  Så følelsesmessig vondt og uutholdelig. Jeg er glad vi var to. Hadde vært uutholdelig uten han. Er glad vi var to og fortsatt er det.

 

En måned etter prosedyren skal det tas en graviditetstest der testen skal vise negativt. Det forteller at alt vevet er ute. I en mnd gikk vi og tenkte, håpte og ønsket at den skulle være negativ. Det var den altså ikke. En ny runde. Tilbake til start. Bare på en litt annen måte. Nå skal det utskrapes. Fortvilelsen sprer seg i kroppen. Har bare lyst å hyle. Gjør det ikke, men jeg gråter. Jeg gråter mens jeg ringer han. Er så fortvilt. Han kommer hjem, jeg gråter. Vi er to. Vi er sammen.

 

Jeg ante lite og ingenting om hva jeg hadde i vente da marerittet inntraff igjen og igjen og igjen. Jeg visste at minner og enkelte ting ville trigge sorgen. Men jeg hadde ikke anelse om hvor mye som trigger. Jeg ante ingenting om de kroppslige påminnelsene som kom. Jeg ante ingenting om prosedyrene ved en spontanabort, jeg ante ingenting om at det var tre typer spontanaborter, jeg ante ikke. Men nå vet jeg. Jeg vet også at det hjelper å snakke om det. Jeg vet at det hjelper å være åpen. Jeg vet det fordi jeg har måtte og fortsatt må.

 

Hvorfor snakkes det ikke om disse tingene? Hvorfor snakkes det ikke om de tre spontanaborttypene når det snakkes om diabetes type 1 og type 2. Hvorfor er døden vanskeligere å snakke om enn livet? Det er jo like naturlig. Det er bare vondt å snakke om noe som treffer følelsene dine. Følelser er ubehagelig og til dels skummelt. Man blir sårbar. Ingen liker å være sårbar. Å snakke om de ubehagelige temaene er både ubehagelig og vanskelig, men det er ikke farlig. Det kan faktisk også gjøre godt.

Kjærest.

 

 

Dette var fryktelig vondt å lese. Faktisk noe av det sterkeste jeg har lest. Egentlig er det ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe. Plukker opp håret fra sluken, sier du er fin, men det får jo ingenting tilbake. Jeg syns du er sterk som klarte å skrive ned disse ordene og at du tør dele tankene dine omkring dette med så mange. Håper det kan hjelpe både deg og de mange i samme situasjon. Jeg er med deg. Overalt. Alltid.

Din Kokkejævel

 

Les også:

To røde streker

To blå streker

Gjesteblogger: Kjærest

 

 

144 kommentarer
      1. Det er sterkt at dere kan sette ord på det mange fortrenger i hverdagen. Man sitter med klump i halsen og føler med. Her er det ikke rom for skittkasting men ærlig rom for omsorg for dere som har opplevd livets mareritt.

      1. Har ikke ord, jeg leser hva dere går igjennom, men kan ikke sette meg inn i det. Det eneste jeg kan gjøre er å sende dere ett ❤️ og håpe dere får bedre tider!!!

    1. Så utrolig sterkt og nakent skrevet.❤.måtte all lykke blåse dokkers vei snart.D har dokker fortjent❤

    2. Huff.
      Vet hva dette siste innebærer.
      Men det ble ikke snakket om.
      Så da bæres det i meg som et sår som alltid er sydd sånn halvveis igjen, litt sprikende, sånn at det aldri gror.
      Takk for at dere setter ord på det.
      Det er ingen som riktig forstår sorgen uten å selv ha vært gjennom akkurat det samme.
      Dere er så sterke oppi alt.
      God styrkeklem

      1. Jeg har ikke mistet et barn som har lagt i mine armer, men jeg har mistet 10 som har vært på vei… Noen har bare vært på vei en bitteliten stund – noen litt lengre… Ingen ser hva kroppen din går igjennom. Ingen kjenner følelsene og tankene som river i deg. Smerten føles som den ikke er til å bære. Men du bærer den – fordi du må. Å velge å dele smerten og snakke om den gjør den litt lettere å bære. Om andre ikke forstår, så er det greit – hvis de bare vil være der for å lytte og dele byrden. Dere har min medfølelse. Dere er gode som deler. Gjør det litt mindre tabu. Det er ikke bare de gode tingene som skal deles, men også de vonde. Jeg ønsker dere lykke til videre på ferden ❤️❤️

        1. Gode ord å støtte den sorg i innlegget Nina. Alle har det ikke lett, men må leve med det.. ❤️❤️

    3. Huff trist å lese.Takk for du deler dette.Sikkert mange som kjenner seg igjen i dette du opplever og må gjennomgå.Trøste klem.⚘⚘

      1. Flott,rått og ærlig skrevet om et av livets verste kapitler..klar dere om til “neste side”,så kommer det nye kapitler i deres historie,men de henger alltid sammen med de sidene som var foran i boka. Ønsker dere alt godt,og er så glad for åpenhet og ærlighet dere deler om så vanskelige temaer. Dere hjelper faķtisk mange. Håper mange hjelper dere også,der dere er! Take care🌹

    4. Den følelsen av tap er bunnløs, den tar kvelertak på deg, den slår føttene under deg, den sender deg til det mørkeste, den tynger deg…men så en dag kan det dukke opp et lysglimt i tunnelen. Men den veien helt fram er full av humper, dype daler, sinne, frustrasjon og dyp fortvilelse. Så jeg synes det er godt å lese at du klare å dele, at dere er to om sorgen. Derfor håper jeg at det snart vil komme både lykke og glede inn i livet deres igjen, bare dere tar den tiden det trengs.
      Lykke til Kjæresten og Kokkejævelen

    5. Kjære deg dette var flott skrevet😍du klarer å sette ord på det som er vanskelig og ikke som det snakkes om, nemlig døden. Det e en naturlig del av livet. Vi vet at det fødes og mennesker dør. Har selv vært igjennom noe av det du beskriver og æ vet det e ondt… både fysisk og mentalt….. smertan va uutholdelig.. så som du sier de som ikke har vært igjennom det, de treng ikke vite …..

      Noen tror de må si så mye men treng man å si så mye? Heller gå bort å bare gi en go klæm. Æ jobbe som sykepleier og møter folk i sorg over at de mister sine nære og kjære som har tilbrakt siste årene hos oss. Det e tungt.. de har levd et rikt og godt liv.
      I begynnelsen gikk det et program på nrk som het « det å miste et barn» det var stert å se de foreldrene og ta del i demmes sorg og planlegging av begravelse.. sorgen og fortvilelse. Det samme har dere. Dere er flink å sette ord på det som føles tungt å trist.. takk for at dere deler😘klæm til dokker toan❤️

    6. Å skrive, skrive skrive …og skrive litt til…snakke snakke snakke… DET hjelper!
      Det er det eneste som hjelper.
      Kjenner meg så igjen i det du skriver,Kjærest. Vet om det sjokket over å høre at abort kan være mer enn bare en type. Been there 😞

      Takk for at du var gjesteskribent idag 🙏

    7. Takk💟 Så utrolig sterkt skrevet! Skulle ønske jeg bodde i Alta akkurat nå….da skulle jeg kommet med mat på døra og klemt dere hvis jeg traff dere på gata💟 Hold ut dere vakre sjeler💟

      1. Takk kjærest.. akkurat sånn er det. Vondt å vanskelig å stå i.. men trøsten er at etterhvert blir det enklere å håndtere… aldri borte.. men enklere❤️ Klem til dere begge. Ta vare på hverandre 💕

    8. <3 <3 <3 På min sønn grav står det . En liten engel til oss kom , smilte blidt og vendte så om .. Det har vært en stor trøst for meg så vil dele dette fine verset med dere <3

    9. Jeg er så imponert over dere to. Dere snakker om det som er så forferdelig vondt, det som er som et sår som står åpent ominnredes dere begge på det som har vært. Men dere er og så sterke, dere snakker om det vonde og ikke minst dere er to. To som hjelper hverandre. Fortsett med det. Du skriver så godt om det dere har opplevd . Jeg ønsker dere alt godt midt opp i den store sorgen dere bærer i hjertene deres.

    10. Alle gode tanker og ønsker for dere❤ Det er vanskelig å finne ord i en slik sorg. Men hjertet mitt er med dere, og håpet for at dere får deres kjære vakre barn til slutt. Ikke gi opp, dere er så sterke.

    11. <3 <3 Klæmma til dæ Kjærest og til kjæresten din. Ønske lykke til med de tøffe dagan dåkker har i møte nu. Sende alt godt dåkkers vei og håpe på lyse og gode daga fyllt av barnelatter og små myke hender i dåkkers igjen en veldig vakker dag! <3

    12. Til kjærest: Stå på! Du e sterk og du får satt ord på det❤ Eg har sjøl mista en, å den følelsen av ubrukelighet eg hadde etter aborten va helt forjævlig… d va min feil, eg klarte ikke holde liv i ett barn engang, min kropp avviste babyen min 😭

      Til Kokkejæveln: Du e flink, å du e der. Det mangla eg da eg mista, mangla den som bare e der, en som bær sorgen me meg og ikke bare forsvinn i sine egne tanka.

      Heie på dokker, ønske dokker alt godt her i verden og eg håpe at d går bra neste gang det e to streka på pinnen ❤❤❤

      Klem fra en nordnorsk fløttsame i Sunnhordland 😊

    13. Tenker på når mine foreldre mistet sin sønn. 4 år ble han. Det rådet de fikk var å bli gravide snarest mulig. Så min søster ble født på dagen nesten ni måneder etter. Det var aldri snakk om at de måtte bearbeide sorgen.Grusomt å tenke på.
      Vi må aldri være redd for å snakke. Om døden,livet,tapet og det som har vært. Alle gode tanker til dere 2.

    14. For en styrke i ordene dine, Kjærest!
      Du er utrolig heldig som har en bauta ved din side!
      Du er utrolig sterk som klarer fokusere på lesing oppi det hele!
      En dag går det veien.💖
      Ta godt vare på hverandre i mørke og lyse hverdager. 💖

    15. Sterk lesning ,dere er flinke til og skriv og få det ut. Så godt det går annet.ønsker dere alt godt i fremtiden. Ta vare på hver andre.❤❤❤❣❣

    16. Takk kjærest før at du også deler 💟 Tungt garantert men det hjelper å dele! Og kanskje flere tør snakke om det unevnelige 💖

    17. Til kjærest
      Jeg forstår deg, ei førr jævli tid. Et vell av følelser. Hva har man gjort for å fortjene sånne slag mitt i fleisen? Og så skal det ikke snakkes om? Man kan bli gal av mindre, man har bare lyst å brøle hold kjæft og hør etter. Det vil komme mange påminnelser, ei vogn, ei lukt, et navn.

      Det verste er ikke de som ikke vet hva de skal si, for, som du skriver, det er ikke så mye å si, gi en klem, stryk meg på kinnet. Det verste for meg var de som krysset gata, som gikk inn første butikkdør, som lurte seg mellom hyllene på butikken for å komme lengst mulig unna. Var jeg spedalsk? Kunne det være smittsomt å få et stillefødt barn?
      Jeg takker enda en av naboene som hadde mistet sin egen baby noen år tidligere, som tok seg tid å komme på besøk og snakke med meg. Ikke minst forberede meg på alle de rare reaksjonene.

      Selv etter noen tiår blir jeg daglig minnet på tapet mitt, et arr nedover magen, hvis det kan kalles arr. Jeg syr kjøttrullen til jul med penere sting, snørpemage. Eier de ikke yrkesstolthet?

      Og så mistet du igjen, verden altså……. Så fint å lese at dere ikke gir opp.

      Både du og jeg har heldigvis bunningen, det er mye trøst i garn.

      Ta vare på hverandre. Alle intervjuer, TV-opptredener, alt kjendiseriet kan vente. Det nytter ikke å flykt, sorgen innhenter deg til slutt. Kanskje med et smell som er større enn dere klarer å fatte.

      Jeg var verdens sterkeste, både fysisk og psykisk, den som hjalp og trøstet, som aldri sa nei.
      Så gikk jeg i bakken. Det smalt hardt, verden gikk i svart. Jeg er på tur opp igjen men jeg er ikke verdens sterkeste lengre. Heldigvis. Selv om det tok tid å erkjenne det, føle på skamma over å være så svak. Velmenende sier jeg slutt å brenn lysene i begge ender, det er tross alt enda e barn i dette. Et barn med tanker og følelser det kanskje ikke er lett å dele med noen.

      Klem fra en nordlenning

    18. Kjære dere, det eneste jeg kan gjøre er å sende en styrkeklem. Håper den kommer fram. Dette var vondt og nakent.

    19. Kjære ungen min❤️ Du ba meg ta frem tårepapir før jeg leste og jeg har brukt opp pakken. Sterkt og tøft og veldig smertefullt å lese. Sorgen er uendelig, både over lille hjertet vårt, den nydelige lille som fikk 13 dager fylt av kjærlighet her på jorda. Sorgen over den nye lille som ga nytt håp og ble et nytt lys i mørket. Sorg over det tøffe og vanskelige både du, Kokken din, søsknene ,men også vi besteforeldre står i. Sorgen blir på en måte dobbel. Smerten over at dere står i dette tøffe blandes med sorgen over barna. I tillegg ligger det en til ved siden av i en egen grav, to små brødre- tapet er umenneskelig. Du og min svigersønn er de to tøffeste jeg vet om. Dere velger å være sterke, for hva er alternativet ? Du skriver så godt lillemamma og budskapet er så viktig. Snakk om det, vis at du bryr deg ! Selv om det er vanskelig, for det er det . Jeg er så stolt av dere begge, og spesielt deg ❤️ Ungen min, min førstefødte. Glad i dere

    20. Sitt her og kjenne taaran renn……. For alt du har gaatt gjennom og for alt dokker har maatta taale……
      Kan ikke gjoere naat for aa endre det desverre, men sende masse gode tanka, kjaerlighet og en skikkelig god klem!

    21. Sender mange varme tanker 💕 til dere begge 2 💕
      Hilsen ei som har 3 missed abortion bak seg 😢 men også 2 friske barn 💕

    22. Ja ska man si? Man blir litt fattige på ord, men full av beundring for måten dåkker takler den enorme sorgen og tapet dåkker står i❣Alt godt ønskes dåkker💞💞

    23. Takk for at dere deler, setter ord på det mange ikke klarer, åpner øyne på de som ikke vet. ❤ Masse kjærlighet sendes dere.

    24. Du er flink og modig som setter ord på de vonde opplevelsene – og følelsene. Jeg var gjennom det samme for 50 år siden. Da skulle det ikke snakkes om. Det er sårt, selv om det er mange år siden. Jeg må gråte en skvett når jeg leser det du skriver. Jeg var også heldig som hadde en som stod ved siden av – jeg har han enda🥰.
      Håper det ordner seg for dere – og at det går bra neste gang. Gode ønsker – og varme tanker til dere🥰

    25. Så bra at du klare og skrive og dele deres sorg og fortvilelse😢Ønsker alt godt for dere i framtiden🌺

    26. Følelsen av sorg går aldrig bort, vi kan bevisst skyve den tilbake. Snakk,skriv og opplys oss om alt dette, det leger oss og vite at vi ikke står alene med all den fortvilelsen.💖

    27. ❤️❤️❤️Til kjærest og ❤️❤️❤️ til kokkejævelen. Ord blir fattige. Klæm til dokker begge.

    28. Veldig sterkt å lese- men ekte- din kjære skriver veldig godt hun og. Ja hvorfor snakker man ikke om det, det er vel for at man skyver bort det ubehagelige. Stoor trøsteklem til dere begge <3

    29. Dere er heldige som har hverandre. At han er din bauta er det ingen tvil om, men du er også hans. Utrolig godt skrevet, akkurat som livet er. Om: gleden, lykke, tapet og sorgen! På godt og vondt.
      Dere er sterke – sammen❤

    30. Sender noen 💕💕. Dere er sterke, sammen, Kjærest og Kokkejævel, som deler følelsene av savn og tap. Føler med dere. 😢

    31. Kjære dere…jeg føler med dere og alle de følelsene både fysisk og psykisk…jeg vet for jeg har vært der❤ kjærest,jeg syns du er flink å sette ord på det..ja,hvorfor snakkes det ikke om dette,denne bunnløse fortvilelsen og sårene/arrene på kropp og sjel? Man kan lure på det! Om det hjelper så kjenner jeg deres sorg. Kan bare sende gode tanker og ønsker om et godt liv,,,dere har hverandre❤❤❤

    32. Jeg bare gråter, så utrolig sterke ord❤️Nå må det snart være deres tur til å kjenne inderlig glede❤️💙

    33. Så modig! Så sterkt! Så uendelig mye smerte! Jeg sørger sammen med dere og håper mine varme tanker og gode ønsker kan gjøre en forskjell ❤️❤️❤️

    34. ❤️ Kjærest har også en sterk penn. Utrolig sårt og ærlig skrevet, og så utrolig viktig at noen «tørr» dele rundt dette. Alt for mye som ties i hjel/er tabubelagt omkring de barna som ikke blir.
      Det er tøft både å være i situasjonen og stå på sidelinjen, så utrolig godt å lese at dere er der sammen og for hverandre.
      Ønsker all mulig lykke i fortsettelsen❤️

    35. Så vakkert skrevet om noe så vondt 💔 Ønsker dere begge all mulig lykke❤️ Måten dere begge skriver på treffer og setter spor.

    36. Så vakkert skrevet om noe så vondt 💔 Ønsker dere begge all mulig lykke❤️ Måten dere begge skriver på treffer og setter spor.

    37. Kjære Kjærest (det var nu litt kleint å skrive).
      Takk for dine ord. Takk for at du deler. Har selv mistet flere søte små. Og født ei jente for tidlig. Når man liksom skal fortelle hvor mange unger man har, så har jeg tre. To i livet og ei i himmelen. Folk får litt sjokk da. Tenk om jeg skulle tatt med de andre også? De som har gitt håp, glede, forventninger, påbegynte strikkeprosjekt? Trur jeg hadde havnet på Åsgård da. Men ja, vi må tørre å sette ord på det. På sorgen. På følelsene. Hvem er alle de som kan si at «sånt skjer»? Ja det skjer. Men INGEN kan nekte oss å sørge. Vi er menneskelig. Vi føler ergo lever vi. Jeg heier på dere. Klæm fra ei medsøster.

    38. Jeg leser og gråter . Gråter for dere og før oss alle som har gått gjennom dette . Det er utrolig bra at dere klarer å dele . Så forstår vi at vi ikke er de eneste

    39. Så utruli sterkt å les, tåran trill! Kan ikke sett meg inn i korsn dokk har d, men eg skjønn at dokk har d ufatteli ondt💕 håp verkeli at motgangen dokkers no tar slutt, å eg bi så imponert over kor sterk dokk e ilag! Send mange goe tanka og mange ❤❤❤

    40. Dokker to e så hærlige mennesker,har selv fått samme beskjed om at fostret ikke hadde hjerteslag. Tøff å høre.
      Min bestemor sa da til meg : nu e du langt ned i kjelleren å rote å veien opp e tøff to skritt opp et med igjenMen æ klaret det, å det e æ sikker på at dokker å klare.Lykke til æ heie på dokker

    41. 💕hva skal man si . Nå må det snart være deres tur til å lyķkes nok motgang nå. Stjrkeklemmer yil dere begge ♥️♥️💙

    42. Du skriver så utrolig godt om livet og døden, håpet som brast. Ja det vi har problemer å snakke om er akkurat døden. Døden er så endelig, ingen vei tiibake. Jeg beundrer deg som klarer å sette ord på dine tanker og følelser i den tøffe tiden du er igjennom. Kjenner tårene bare renner når jeg leser innlegget ditt. Du er fantastisk som klarer dette. Ønsker dere alt godt i den tiden som kommer.

    43. Er det noe jeg kjenner meg så inderlig vel igjen i, så er det dette. Been there, done that. Og jeg mener det er på høy tid at også de uinnvidde får vite om det. Så slipper de å få sjokk eller føle seg lurt når det plutselig skjer dem. For min erfaring er at helsepersonell gjerne underkommuniserer den fysiske smerten som følger med, for ikke å snakke om den psykiske. Jeg har i tillegg også tre barn i himmelen som ligger i samme grav. Ord kan aldri romme den smerten. Det eneste rådet jeg har å gi, er å ta en dag om gangen – dere kommer dere gjennom dette også <3

    44. Æ sende dæ/ dokker en go klem 🥰 å sier som mamman din…. det hjelper å snakke om det….. om og om igjen🥰 æ heie på dokker🥰

      1. Så fint dere setter ord på det.
        Jeg hadde to missed abortions på 1 år. Som dere var jeg også åpen om det.
        Tenker på dere❤

    45. Og så endte det med kjukk hals og tåra igjen.
      Som tør, og som kan det å skrive om det…
      Den bloggen….
      Dåkker toan altså
      ❣️

    46. Jeg føler med dere. Har mistet 6 ganger. 2 ganger måtte de fjerne fosteret. Heldigvis gikk bra til slutt. Har nå 2 friske og flotte sønner på 5 og 8 år ❤️❤️

    47. Har forsøkt lenge å finne noen ord som kan beskrive hvordan dine ord traff meg rett i hjertet. Alt du må tåle, alt du har tålt. Takk for at du setter ord på det, slik at vi som ikke har opplevd det samme kan forstå bedre hvordan dere og andre i samme situasjon har det. Jeg kommer til å ha deg med meg i tankene og i hjertet, det er ikke mulig å legge deg bort etter å ha lest det du skriver. Alt godt ønsker jeg deg. Stor hjerteklem ❤️

    48. Hei
      Takk for at dere deler sorgen, og viser at den er en del av det som er livet mellom måltidene (Glansbildene)
      Vi mistet vår lille Johanne 23 Juni i 2011, stor og flott jente som bare plutselig døde noen timer etter fødselen, da var det aldri noen tvil om at vi skulle være åpen om sorgen. For oss er viktig at Johanne er en naturlig del av familien. Det å snakke om tapet og sorgen har gitt meg en mulighet til å være stolt av Johanne, for jeg er like stolt av henne som jeg er av de to storesøskene hennes.
      Atter en gang takk for at dere deler deres sorg.
      Ha ei fortreffelig helg.

    49. Har vært igjennom det du skriver om, og vet så inderlig godt hvordan du har det. Sender en holde rundt klem på begge kinn til dere begge to.
      Vær sterk ❤️

    50. …..hva kan man si annet en trist lesing 😥 Beundrer din styrke og ditt mot ❤🌹 Klem til deg, du flotte Kjærest-dame ❤🌹

    51. Takk for at du deler❤️ Du er ufattelig sterk. Ønsker deg alt det beste for fremtiden ❤️❤️❤️

    52. Jeg kom tilfeldigvis over dette innlegget i bloggen din, og jeg måtte lese det høyt for samboeren min❤️ Vi kjenner oss sånn igjen i det du skriver. Vi har en sønn fra før på 4 år, og i fjor ventet vi en til liten gutt. Vi var på juleferie på Gran Canaria hvor jeg plutselig en dag følte noe var galt. Mine foreldre skulle da passe på vår den gang 2-åring mens vi bare skulle en rask tur på sykehuset for å sjekke at alt var fint med vår lille gutt som hadde 6 uker igjen i magen. Det var da alt plutselig ble snudd på hodet. Ultralyden viste at hjertet hadde sluttet å slå.. jeg fikk panikkangst og ingen av oss skjønte hva som skjedde. Jeg ville bare våkne opp fra marerittet, men dette var faktisk real life.. jeg ville bare sette meg på første fly hjem, men det fikk jeg ikke lov til.. de var nå redd for livet mitt også.. babyen måtte ut, og det kvikt. Vi ble plassert i en Taxi som skulle kjøre oss 30 min videre til sykehuset på Las Palmas hvor jeg måtte føde.. jeg skulle føde, vårt døde barn. Alt var uvirkelig..vi var livredde i et fremmed land og fåtallet av personalet snakket engelsk deriblant også legene. Jeg ble satt igang på kvelden, og lå gjennom en normal fødsel med rier som bygde seg opp og epudiral.. vi ble nedprioritert fordi barnet vårt var dødt og ikke levende. Jeg hørte barn på barn kom til verden skrikende, mens jeg lå på fødestua og visste at vårt ville komme stille til verden.. og ikke engang i Norge. Lille Didrik ble født på formiddagen dagen etter, 30.desember 2017, på bursdagen til pappaen sin. Han var vakker, like vakker som sin bror, bare at han allerede hadde forlatt oss. Vi fikk han hjem til Norge etter obduksjonen og han ble gravlagt med full kirke på hjemstedet vårt 16.januar.
      Jeg klarte etter mye jobb og telefoner til Spania og endelig få obduksjonsrapporten tilsendt til Norge i mai 2018, men så måtte jeg finne en lege selv som kunne oversette legebegrepene fra spansk til norsk. Jeg klarte å finne en som oversatte for meg og det viste seg å være akutt infeksjon i navlesnoren. Gutten var fullstendig frisk. Alt var så uvirkelig.
      Men jeg kunne nå behandles for infeksjonen jeg hadde i kroppen. I mellomtiden før vi fikk resultatene ble jeg gravid på nytt. Dette resulterte i en BO og jeg måtte gjennom en utskrapning i juni 2018. I august var jeg gravid igjen og etter et knalltøft svangerskap med og livredd for at vi skulle miste dette barnet også, med 35 ultralyder og oppfølging på sykehuset hver uke kom vår lille prinsesse til verden 11.mai 2019. Når noen spør meg om hvor mange barn jeg har svarer jeg alltid 3. Men jeg har kun 2 levende. Didrik lever med oss i hjertet hver eneste dag, hele tiden.
      Jeg heier på dere, og vet at dere en dag vil få en vakker liten prins eller prinsesse. Det å miste et barn er en sorg og en bagasje man alltid vil bære med seg, og jeg syns dette var et flott innlegg og beskrivelse og en fellesnevner av noe av det man gjennomgår når man kun sitter igjen med «kroppen» og ikke noe premie. Mange tar det for gitt at alt går bra etter uke 12, og da er det trygt og man kan kose seg og slappe av resten av svangerskapet. For oss var dette et bevis på at dette ikke stemmer. Alt kan skje, og det burde ikke være noe tabu og snakke om dødfødsler, for det skjer med fler enn man aner. Og ingen kan forestille seg situasjonen man står i før man står i den selv. Vær sterke, stå sammen og jeg virkelig heier på dere❤️

    53. Vert der. Er vondt. Er der med 2 små å en på vei så tankene streifer å er vonde. 14 uker nå. Er det det di kaller safet tro???

    54. Hei. Utrolig sterk historie, og jeg kjenner meg veldig igjen. Vi har som dere valgt åpenhet rundt spontanaborten. Helt enig med dere i at de vanskelige temaene ikke blir snakket, om og man får en fölelse av at sorgen ikke er like akseptert når det var et liv som gitt bort veldig tidlig. Men sorgen og tapet er like reelt når barnet er veldig önsket, og gleden og forventningene over det ufödte barnet har begynnt og komme. Sorgen og smerten er sterk og ubegripelig. Vi har hatt 2 spontanaborter på rad, den siste konstantert nå 18 november. Det blir en annerledes jul for oss i år, på lik linje med dere. Alle forventningene og gledene man hadde er borte, og man må bare ta ting dag for dag. Jeg kjenner meg veldig igjen i den sorgen du beskriver. Ta vare på hverandre, og ikke gi opp håpet. Håpet er viktig for å komme seg igjennom dette, og veien videre. Masse lykkeönskninger på veien videre.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg