“Setter du deg ned?” sa Kjærest da hun kom hjem fra ultralyden. Jeg ble ikke redd, for hun hadde sendt meg melding før hun kom at alt så fint ut, men jeg skjønte jo at det var skjedd noe. Gjorde som hun sa og satt meg ned. For å være helt ærlig satt jeg jo fra før av, så egentlig var akkurat den kommentaren unødvendig.

 

Hun satte seg ved siden av meg. Sa ingenting mens hun tok opp ultralydbildene fra vesken. “Herregud, hva er det? Er det noe feil? Du sa at hjertet banket og alt var fint. Er det noe galt?”

 

“Nei, kanskje snarere tvert i mot” svarte hun uten en mine og ga meg bildene.”Ser du?”

 

Jeg kastet meg over bildene og studerte dem nøye. Så jo, med litt godvilje at det så ut som en liten unge, men klarte ikke se noe oppsiktsvekkende. “Ser du det ikke?” spurte hun, “det er jo to”.

 

Mitt eget hjerte stoppet opp et øyeblikk og flere millioner tanker raste gjennom hodet på brøkdelen av et mikrosekund. Noe som er nokså uvanlig, for som regel er det rimelig tomt der oppe. Går ikke så fort si. “Hva i all verden er det du sier?” Stirret ned på bildene igjen og joda, nå så jeg at det var en til der bak. Var det ikke enda en?” Herregud! tenkte jeg for tusende gang. Tvilling, eller trillingpappa, i en alder av snart 43 år. Ville jeg klare det? Jeg vet jo så inderlig vel hvor slitsomt det kan være med tre på rappen, men samtidig. Herregud! Enda en gang.

 

Skrekkslagen ser jeg opp fra bildene og registrerer at Kjærest endrer form og bryter sammen i den ondeste latteren du kan tenke deg. “Hahaha, lurte deg! Det er bare en. Ble du redd?”

 

Neida, ikke i det hele tatt sier jeg helt rolig. Ble faktisk veldig skuffet nå. Hadde faktisk håpet på to. Dobbel lykke liksom. Vet ikke om hun trodde på meg, men det kan jeg ikke tenke meg. Var tross alt gjennomvåt av svette og helt grå i ansiktet. Ikke artig. Ikke artig i det hele tatt!

 

Ok da, var litt artig, men innrømmer at jeg er veldig glad for at det bare var en spøk. Er det feil å innrømme?