De siste dagene har jeg vært i tenkeboksen. Det koster relativt mye å være personlig blogger. Ikke i rene penger, men i tid, fokus og energi. Hver eneste dag legger jeg hodet mitt, helt frivillig, på blokka og inviterer gud og hvermann til å kappe det av. Av og til står folk i kø. Egentlig er det den skjæreste galskap å holde på med dette. Hadde enda millionene rullet inn, men jeg har ikke sett noe til dem ennå.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Egentlig er jeg ganske hardhudet og bryr meg ikke så mye om hva andre sier om meg, men det er rart med det. Sakte men sikkert siver giften inn i porene og fester seg. Det trenger slett ikke være ondsinnet. Det rister man bare av seg som useriøst, men såkalte velmenende råd som går rett på meg som person. Misforstå meg riktig, en personlig blogger som ikke tåler kritikk av seg som person må finne seg noe annet å gjøre. Jeg tåler det, men prøver bare å fortelle på en personlig måte at det av og til koster mer enn det smaker.

Egentlig burde jeg ikke klage, og gjør det heller ikke. Jeg har trolig Norges mest positive leserskare som følger meg i tykt og tynt, og jeg får ufattelig mange positive tilbakemeldinger på det jeg skriver. Det har hjulpet meg på gode og dårlige dager. Jeg ønsker å takke dere for det. Betyr utrolig mye for meg.

Hva er det så jeg sutrer over? Det hører jeg ofte, at jeg sutrer og klager, enten over økonomi, sykdom, overvekt, død og jeg vet ikke hva. Det sårer meg faktisk. Føler ikke at jeg jamrer og bærer meg. Jeg forteller hvordan jeg har det og prøver å gjøre det på en åpen og ærlig måte. Forsøker til og med å gjøre det med både humor, selvironi og glimt i øyet. Jeg kan vel ikke noe for at jeg har dårlig humor, he he.

Ofte føles det litt urettferdig. Spesielt dette med at jeg er “brautende”, “snobbete” og “høy på meg selv” finner fremmed. Jeg, en egentlig stille og litt sjenert kar med all verdens komplekser og lidelser, klarer rett og slett ikke å forstå at noen har et slikt inntrykk av meg. Det sårer ikke, men jeg finner det veldig underlig. Sett bort fra enkelte bilder så er tekstene mine rimelig ydmyke og ganske lite selvforherligende. Verden er rar.

En annen ting som jeg gjentatte ganger har registrert skrevet er at jeg skal være så “dårlig å ta i mot kritikk”. Jeg innrømmer at jeg ofte svarer kritikerne med mine motargumenter, og det er langt fra alltid jeg er enig i kritikken, men det betyr vel ikke at jeg er dårlig å ta i mot kritikk likevel. Hva er det egentlig forventer at jeg skal svare? Legge meg flat og si “Unnskyld, du har rett. Beklager at jeg finnes”. Det gjorde jeg nok av da jeg var liten. Jeg er ferdig med å legge meg flat bare fordi noen mener de har rett til å trampe på meg.

Ingen kan bli likt av alle. Det er heller ikke noe mål for meg. Jeg har mer enn nok med å like meg selv. Det gjør jeg ikke alltid. Jeg forsøker å tro på meg selv og at det jeg gjør er riktig og viktig. Klart jeg anger noen ganger på det jeg har skrevet. Går av og til litt for langt, av og til for kort. Jeg ble sendt ned til menneskene for å spre kulinarisk nytelse og glede, men jeg ble sendt i en menneskekropp. En stor en. Og mennesker feiler. Også jeg. Det har jeg aldri vært redd for å innrømme. Kanskje til og med litt for ofte.

Vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne bloggposten, men dere som har fulgt meg en stund, noen av dere kanskje i mange år, vet at sinnstemningen min går i bølgedaler. Jeg kan være voldsomt kreativ, til og med artig, og produsere godt innhold flere ganger om dagen i ukevis og jeg kan være det stikk motsatte. Tvilende. Usikker. Kjedelig. “Kulinarisk bipolar” kalte jeg det litt humoristisk i Dagsrevyen, men det er nok en liten sannhet bak spøken.

Facebook renner over av “visdomsord” og memes om at vi alle er gode nok og at vi skal være trygge og tro på oss selv, men gjør vi det blir vi kaldt kjepphøye og innbilske. Er vi ydmyke og deler tro og tvil om oss selv snakker vi oss selv ned og folk etterspør selvtillit og ståpåvilje. Egentlig er man dømt til på tape uansett.

Jeg hadde en “lang barndom” som jeg kaller det. Da jeg var 18 år skrev jeg dette diktet om hvordan det var å stå på utsiden som liten.

Krigen er faen ikke over

Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet ikke hva du kan gjøre

Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Du klarte det aldri, det ble med forsøket

Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting du kunne gjøre

Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det er faktisk deg det er feil med?

Men du reiser deg opp!
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag

Men krigen er faen ikke over!

Når jeg leser dette diktet nå går det opp for meg at jeg for alltid kommer til å stå på utsiden, men denne gangen står jeg der med hevet hode. Jeg er meg selv og verken kan eller vil være noen andre. Jeg er stolt over hva jeg har fått til og jeg er ikke redd for å fortelle om det. Jeg er heller ikke redd for å fortelle om det jeg ikke har fått til. Jeg er meg og jeg er faktisk god nok, uansett hva andre måtte mene.

Ha en selvransakende dag!