Klokka nærmer seg halv ti en lørdags formiddag, og dagens første lur er allerede godt i gang. Han er så fin når han sover, men jeg foretrekker at han er våken. Spesielt de gangene han sover skikkelig dypt. De liker jeg ikke.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Lurer på hva han drømmer om, der han ligger med øynene igjen, men med bitte små rykninger i ansiktet. Kanskje drømmer han om brødskive med leverpostei. Eller kanskje å krabbe så fort han bare kan når han er nede i nettbutikken og utgangsdøra frister noe så sinnsykt. Eller om hvor vondt det gjorde da den første tanna som presset seg gjennom gommen.

Jeg vet ikke, men jeg er i alle fall HELT sikker på at han ikke drømmer om at han allerede i februar det Herrens år  2022 skal vandre rundt, helt nederst på jorden, som storebror.

Ja, du leste riktig. Konemor er drektig, og ikke bare litt, men nesten fire måneder framkommet. Det var bitte litt før tiden, men Herrens veier er uransakelige, og vi er bare lykkelige for det vi får beholde.

Jeg kjenner litt på at det kanskje er litt tidlig for Lillebror/Storebror sin del, at han liksom “fortjener” å være den minste lenger, men samtidig kan den være godt å ha en nesten jevngammel ramp å vokse opp sammen med, så det er vel både positivt og negativt tenker jeg. Som absolutt alt annet.

Hvordan Konemor har det? Vel, har vel ymtet frampå en stund at hun er trøtt. Dessuten kvalm, som hun har vært i alle de tre tidligere svangerskapene. Så er det denne voldsomme psykiske påkjenningen da; denne ulmende  redselen for at noe skal gå galt. Den må man bare lære seg å leve med, men når man har opplevd noe både inni og utenpå, så må du gå noen ekstra runder med deg selv før du tør glede deg fullt og helt.

Hittil har vi ikke snakket så mye om det, nettopp i frykt for at noe skal gå galt, men nå begynner ungen å bli så stor at den fortjener følelsen det er at foreldrene gleder seg. For Konemors del har kjærligheten startet for lenge siden. For min del starter den nå i dette øyeblikk. Jeg har bestemt meg for at jeg skal tørre å elske det med umiddelbar virkning, selv om jeg vet det kan blir revet fra meg når tid som helst.

Beklager det litt negative på slutten der, men det vil alltid være der. Alltid prege meg. Det nytter ikke late som noe annet.

Likevel MENER jeg det når jeg sier at jeg oppriktig gleder meg. Det er jo intet annet enn en GAVE å få lov til å få to tiår til med småbarnsliv nå som jeg har passert 40.. Det er jo egentlig bare dette livet med unger jeg kan. Vet ikke av noe annet, og jeg ser VIRKELIG fram til de neste to tiårene! 😀

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Småbarnsfar