Selv om jeg av ulike private  årsaker, (skal fortelle en annen gang), har takket nei til omtrent absolutt alt av henvendelser fra media det siste året, og bloggen etter alle praktiske formål er lagt brakk, så syns jeg fortsatt det er hyggelig å kunne dele litt om meg og mitt til dere. Først og fremst på Facebook. Der “alt” startet.

 

Jeg har alltid likt kommentarfelt, og i den grad jeg har tid og helse til det, så prøver jeg fortsatt å være aktiv i mitt eget. Det er det ikke alle som liker. Det virker som om noen mener det nærmest er uhørt at den som kommentaren er myntet på faktisk svarer tilbake.

 

“Hvis man bretter ut livet sitt for klikk og oppmerksomhet, så må man tåle at ikke alle er enig!”

 

Ja, det må man i aller høyeste grad tåle, men å svare tilbake, “forsvare” seg, betyr ikke at man ikke tåler å bli motsagt, det betyr at man tar kritikken på alvor. Min erfaring er at dette gjør kommentatoren rasende. Det går i svart, og uansett hva man argumenterer eller skriver, så gjentas bare første poeng. Som selvsagt gjerne er sterkt syrlig og, sett fra mitt ståsted, et forvrengt, ofte nedsettende, og misforstått syn på mitt eget budskap. Eller meg som person.

 

Jeg føler ikke at jeg “bretter ut livet mitt for klikk og oppmerksomhet”. Selvfølgelig ønsker jeg en viss grad av oppmerksomhet, det ligger vel i selve kjernen av sosiale medier, men jeg har som sagt takket nei til alt som kunne gjort meg mer “kjent”, så føler meg ikke utpreget oppmerksomhetssyk.

 

Så var det heller ikke meg dette skulle handle om, men om deg. Se for deg at min deltagelse på sosiale medier er en slags personlig invitasjon til deg om å komme inn i mitt hjem, inn i min stue. Se så for deg at kommentarfeltet på en måte er sofaen min. Jeg serverer kaffe og kanskje noe godt å bite i. Jeg tåler godt, og tidvis liker også, en god diskusjon i sofaen min, men det er lite konstruktivt, og dårlig stil, hvis du skulle begynne å kalle meg ting over bordet. Sette diagnoser og kanskje begynne å rope de samme ordene igjen og igjen.

 

Hvis man kjenner at den du er på besøk hos og som serverer deg kaffe,  irriterer deg så voldsomt at du kjenner behov for å bruke ukvemsord eller kallenavn, da er det på tide å takke pent for kaffen og gå ut.

 

Tusen takk til alle dere flotte mennesker der ute som gjør mine kommentarfelt levende og vitale! Til sammen er det ca 85 000 mennesker som følger meg på sosiale medier. Det sier seg selv at ikke alle kan være enig med meg i ett og alt. Jeg elsker en god diskusjon, og har jeg tid tar jeg den gjerne med akkurat deg. Det eneste jeg krever er anstendighet og et minimum av saklighet. Jeg er fra Vesterålen, så er ikke hårsår, men tåler selvsagt ikke å bli spyttet på. Ingen gjør det.

 

Jeg håper du fortsatt vil komme på kaffe, men du står selvsagt også helt fritt til å takke nei.

PS! Håper dere forstår min kvasiintellektuelle metafor ikke egentlig, i alle fall ikke utelukkende, handler om meg selv, men om hvordan debattklimaet i stort har utviklet seg over hele fjøla. Det handler ikke lenger om å bli enig, men om å fornedre og latterliggjøre mest mulig. Vi gjør det sikkert, bevisst eller ubevisst, alle sammen i større eller mindre grad. Det er i alle fall verdt en refleksjon.