Vi møttes på Tinder

“I dag skriver jeg bloggen!” sa hun bestemt mens vi spiste middag. Noe kjøttdeig med grov spagetti, pastasaus fra glass og en hot wokblanding. Helt grei mat, men har skjedd mye i det siste som ikke har vært helt bra. Dette preger meg og tar voldsomt mye fokus og krefter. Krefter som ikke alltid finnes.

 

Du skriver bloggen? svarte jeg. Må du gjerne gjøre, for jeg har ingenting. Ikke et eneste ord. Dessuten må jeg skrive de vaktlistene. Henger etter så det synger. Og en bok! Hva har du tenkt å skrive om du da? “Vent å se, men jeg er veldig, veldig glad i deg, så ikke vær nervøs. ”

 

Hun setter seg ned og fingrene løper over tastaturet. Fra tid til annen ser hun opp på meg, eller ned da, siden jeg ligger som et litt fyldig slakt på sofaen og synes synd på meg selv, arme stakkar, og smiler. Lenge. Før hun klimprer videre. Irriterende lykkelig.

 

2 dager før hadde jeg tenkt å slette Tinder. Det var kjedelig. Ingen som klarte å fange interessen min. Eller var jeg kanskje ikke interessant nok? Ikke vet jeg, men jeg skulle slette Tinder.  Det skjedde jo ikke, men jeg brukte den ikke. 

 

Plutselig fikk jeg opp en varsel om at noen hadde `superliket`meg. Jaja, tenkte jeg. Jeg må vel gå å se hvem det er. Åpnet appen å sveipet. Å der kom han opp. Jeg lo litt mens jeg så på bildene av han. Kanskje av forlegenhet, jeg vet ikke, men jeg gjorde det og bladde gjennom bildene hans. Da jeg hadde sett meg ferdig var jeg på vei til å sveipe mot venstre, altså nei. Men noe inni meg sa at jeg ikke måtte gjøre det, så jeg ble veldig usikker. Jeg lukket appen, uten å ta et valg, og la telefonen vekk.

 

Jeg har jo i lang tid visst hvem han har vært, i 10 år faktisk, men han har ikke fanget interessen min. Har alltid likt øynene hans, de synes jeg er gode, men liksom ikke vært interessert.

 

Jeg tok opp mobilen og gikk inn på Tinder igjen. Der kom han opp igjen, jeg visste jo det, men nå måtte jeg kanskje ta et valg. Gjorde ikke det. I stede lukket jeg appen igjen og la vekk mobilen. Slik gjorde jeg noen ganger før jeg bestemte meg.

 

Jeg gikk inn på tinder igjen, han kom opp og jeg sveipet til høyre. Its a match!

 

Vi begynte å skrive samme kvelden. Det var hyggelig. Han var hyggelig. Og morsom. Vi skreiv og skreiv. Jeg moret meg under samtalene våre. Virkelig. Koste meg faktisk.

 

Vi gikk fort over til messenger. Da ble det litt mer avslappende å skrive. 

 

Det gikk ikke så lang tid før jeg begynte å håpe på at det var han som sendte meg en melding når mobilen ga lyd i fra seg. Som regel var det fra han. De gangene det ikke var fra han ble jeg litt skuffet. Jeg kjente at jeg begynte å bli interessert i han. Mannen som hadde de gode øynene, men som jeg opprinnelig ikke var interessert i.

 

En kveld så ringte han meg. Jeg skalv. Hvorfor skulle det være så skummelt å snakke med han? Han som jeg har skrevet så mye med. Jeg var begynt å like han. Han ga meg sommerfugler i magen. Skikkelig også. Vi snakket i flere timer. Om alt. Jeg lo mye. Vi lo mye. Stemmen hans var behagelig å høre på, så da vi omsider la på begynte jeg ganske snart å lengte etter å høre den igjen. 

 

Tiden fremover skreiv vi mye. Hver kveld snakket vi i telefonen. Jeg begynte oppriktig å like han. 

 

Da vi skulle møtes var jeg nervøs. Jeg var så nervøs for at han ikke skulle like meg likevel. Han hadde nemlig sagt at han likte meg. Skikkelig. 
Så da vi møttes skalv jeg litt. Tror ikke han merket det. Han sa ikke noe om det. 

 

Vi gikk oss en tur til båthavnen. Kjente det kriblet litt i magen. Det var så koselig. Han var så koselig. Å så kjekk! Etter som tiden gikk klarte jeg ikke å forstå at jeg ikke hadde lagt merke til dette før. Husker jo øynene hans, men ja.

 

Jeg var blitt betatt.

 

Vi fortsatte å være sammen. Han kom til meg etter jobb. Det var dagens høydepunkt. Jeg gledet meg alltid. Fikk sommerfugler i magen. Jeg ble forelsket. Skikkelig også. I denne kjekke mannen, med den gode stemmen og de snille øynene.

 

Min kjærest. Min fremtidige ektemann. Min bestevenn. Min hjertevenn. Mitt alt <3 

 

 

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene slike ord. Kanskje ingenting, men jeg får dem hele tiden likevel. Veldig, veldig glad i deg også, Kjærest, og du, vi kommer til å klare det! <3

61 kommentarer

Siste innlegg