Vil ungene kjenne meg igjen når jula ringes inn?

Det ble sent i dag også. Ikke midnatt som i går, men både ungene og kona sov da jeg kom hjem. Det er litt trist, men slik er det. Kommer til å bli enda senere i morgen. De hjertene jeg liksom skulle skjære «etter jobb» (etter åpningstid) i dag fikk jeg ikke en gang begynt på. Ikke kjempekrise siden tørkeskapet ennå er «opptatt», men i morgen MÅ de skjæres og saltlakes, om jeg så må stå hele natta for å klare det!

Torsdagen denne uka er nemlig hellig! Da gir jeg jamt faen i langåpent og stenger dørene allerede kl. 16:00. Min kjære, kjære sønn, han som kom og lyste opp ruinene, han som sperret veien til avgrunnen og åpnet døra til framtiden blir nemlig to år på torsdag.

 

Tenk dere, to år! Så stor, så flink, så tøff, så storebror, men likevel så liten og til å spise opp med smokk i munnen. Jeg skal ikke trekke denne fantastiske gutten alt for mye inne i disse tekstene mine, men jeg er så glad, så inderlig, inderlig glad for at disse småttisene kom inn i livet mitt.

Helt ærlig, det finnes ikke lenger en eneste egosentrisk celle igjen i kroppen min. Jeg har absolutt ingenting mer å bevise, verken for meg selv eller andre. Absolutt alt jeg gjør gjør jeg for ungene mine og kona mi. Jeg har blitt en slags familiær munk i Kokkejævelkappe som vier resten av sitt lille liv til sin familie. De er min religion. Min mening. Med selve livet.

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg