Voksen mann søker hjelp

På mandag ringte jeg legen. Dette gikk ikke lenger. Tablettene har sluttet å fungere for lenge siden. De ytre faktorene virker uoverkommelige og bidrar i alle fall ikke til at stemningen skal stige der inne bak de rødmussede øynene. Kunne vi øke dosen mon tro? (Jeg har en voldsom tro på kjemi og “kvikkfiks), men den var visstnok på maks fra før, så der var det lite hjelp å hente.

 

Vi snakket lenge, dvs. han stilte spørsmål og jeg snakket mens han hamret hva remmer og tøy kunne holde mine ord ned på tastaturet. Om jeg sov om natta? Ja, herregud, det er jo det eneste jeg vil, så kan liksom ikke få lagt meg tidlig nok. Om jeg hadde vært på tauavdelingen på Biltema? Nei, ikke direkte, men har vel gløttet litt bort dit av og til når jeg har gått forbi.

 

På onsdag ringte det en dame fra VPP og ville ha meg inn for en samtale og lurte på om jeg var interessert. Veldig, svarte jeg. Har blitt så voksen at jeg ikke er redd for å spørre om hjelp hvis jeg trenger det, og selv om jeg har svært god erfaring med vekslende sinnsstemninger, så er jeg akkurat nå inne i en periode som jeg faktisk ikke ser noen ende på. Jeg har kanskje ikke vondt i ryggen og foten lenger, men smerten i hodet har blitt mye verre.

 

Helt siden jeg begynte å blogge har tunger jeg oppfatter som ikke spesielt vennligsinnede oppfordret meg til å søke “profesjonell hjelp” i stedet for å skrive blogg og det har jeg da faktisk også gjort. Jeg har vært veldig åpen om at jeg går på antidepressiva og jeg har også skrevet at jeg har vært noen runder hos psykolog. Det siste uten at jeg følte det hjalp meg noe nevneverdig, men jeg prøvde i alle fall. Har til og med, etter seks måneders ventetid, vært på VPP før, men av en eller annen grunn ramlet jeg ut av systemet etter kartleggingssamtalen. Dessuten var de fysiske smertene, og alt det som skjedde med Viruset og nedstengingen av bedriftene mine, i fjor så altoppslukende at det som eventuelt ikke fungerte inne i skallen måtte komme i bakgrunnen. Det er jo liksom grenser for elendighet en og samme mann klarer å ta inn over seg.

 

Hvorfor forteller jeg dere alt dette når jeg jo vet hvor mye stigma og latterliggjøring som kommer i etterkant? Jo, fordi jeg oppriktig tror på åpenhet. Jeg tror vi blir et bedre samfunn hvis vi ikke stenger oss inne i oss selv og ikke tør vise de svake sidene av oss selv. Jeg er så gammel at jeg husker godt all latterliggjøringen, “satiren” og pisset som ble sendt mot Kjell Magne Bondevik da han måtte ta seg en pause fra statsministerrollen pga. det de kalte en “depressiv reaksjon”. Det var ikke pent og helt ærlig tror jeg ikke vi har kommet så veldig mye lenger i dag.

 

“Hvor har det blitt av gode gamle Kokkejævel, skøyeren? Vi vil ha mer av ham!”

 

Jeg må bare beklage. Jeg er bare meg og jeg skriver i den sinnsstemningen jeg er i. Av og til er jeg oppe, av og til nede. Jeg kan ikke late som. Da dør denne bloggen. Den eneste jeg er slem mot er meg selv og kanskje “mekevaren” Kokkejævel. Beklager hvis jeg kjeder dere med mine daglige ord. Det verken kan eller vil jeg gjøre noe med. Da dør jeg.

 

Og det vil jeg faktisk ikke.

68 kommentarer
    1. Sånn e det, live e ikkje bære, bære!! Æ lika at du skriv det sånn som det e. Æ e heilt enig med dæ om at det fremdeles e mye stigma rundt depresjon og psykiske problema…
      Varme tanka sendes ~ alt godt tel dæ og dine ~ <3

    2. ORD OVER GRIND

      Du går fram til mi inste grind
      og eg går òg fram til di.
      Innanfor den er kvar av oss einsam,
      og det skal vi alltid bli.

      Aldri trenge seg lenger fram,
      var lova som gjaldt oss to.
      Anten vi møttest titt eller sjeldan
      var møtet tillit og ro.

      Står du der ikkje ein dag eg kjem
      fell det meg lett å snu
      når eg har stått litt og sett mot huset
      og tenkt på at der bur du.

      Så lenge eg veit du vil kome iblant
      som no over knastrande grus
      og smile glad når du ser meg stå her,
      skal eg ha ein heim i mitt hus.

      Av Halldis Moren Vesaas

    3. Ja, vi må være mere åpen om det psykiske. Mange, for eks.unge, sliter og tør ikke si noe. De er redde for å bli latterliggjort blant andre elever. Det er synd. 😪 Fortset å være åpen, du. Setter pris på det. ♥️ Ha en fin dag. 🤗

      1. Du er et fantastisk flott forbilde ❤️ Deler absolutt din tro på det gode i mennesket, det er SÅ viktig det du skriver om ❤️ Alt godt til deg og dine 🥰❤️

    4. Så flott at du får profesjonell hjelp. Jeg er sikker på at du etter hvert vil komme deg ut av en negativ sinnsstemning.
      Dessverre er vi alt som barn lært til å ikke vise følelser utad. Vi skal ikke gråte. Tenker det er flott at du våger å skrive om dette i en blogg som mange leser.

      Ønsker deg god bedring.

    5. Ingen kvikk fix men fysisk aktivitet, også kalt trening, skal visstnok være godt for kropp og sjel. Og vekt;) Dette er ikke synsing, et er bevisst gang på gang å ha positiv effekt.
      Hodet vekk fra skjermen og negativitet du oppsøker og finner der og start rehabilitering på deg selv.

      1. For en idiotisk kommentar. Du forstår åpenbart ikke hvordan det er å være nedstemt eller deprimert. Og tro meg, som bipolar vet jeg hva jeg snakker om. Verden har ikke bruk for mennesker som tråkker på og slenger spydigheter mot de som allerede sliter. Håper du går i deg selv og innser at du bidrar til å gjøre ting verre for Asbjørn. Men, så mye dritt som du slenger i kommentarfeltene her, så er vel det for mye å håpe på og be om. Skaff deg profesjonell hjelp før det er for sent, Bob.

        1. Jeg synes kommentaren til Bob er god. Anbefaler Anna å ta noen enkle Googlesøk på psykiske problemer og trening. Det blir brukt i behandling og med gode resultater. Rådet er godt og bygger fysisk helse som gir naturlig avslapping etterpå. Sammen med psykoterapi er det genialt. Vet om folk som har prøvd og er kjempefornøyd.
          Mener å huske at han(kokken) prøver å slutte med sterke smertestillende? Morfin og opiater påvirker psyken, og når det tas bort kan det utløse sånne reaksjoner. Lurt å snakke med legen om det også? Har han sikkert gjort. Jeg bare peker på ting som kan være aktuelt.
          Ellers er det tidvis lurt å holde seg borte fra sosiale medier om sånt kan skape problemer. Å skjerme seg selv i sårbare perioder er et råd som er godt ment. Å dele sånn problematikk er helt ok men noe personlig informasjon kan bli i meste lage også for dem det angår. En hårfin balanse.

          1. Ja det er så sant, og det e forska mykje på også. Så det e eit godt råd Bob her kjeme me. Forstår ikkje at kommentaren blir oppfatta som spydig og ondskapsfull.
            Hos personar med psykiske lidingar kan fysisk aktivitet og andre helsefremmande tiltak betre livskvaliteten og redusere symptom på depresjon, viser ein studie frå Folkehelseinstituttet.

            https://www.fhi.no/nyheter/2020/fysisk-aktivitet-og-sunt-kosthald-paverkar-bade-psykisk-og-fysisk-helse/

        2. Anna, dokumenter hvilken dritt jeg har slengt i kommentarfeltet her! Og vennligst forklar hva som er galt med fysisk aktivitet etter og ha slitt/sliter fysisk og psykisk.

      2. Saken er at når man er deprimert eller sliter med annen psykisk uhelse, så kan det å ta seg en dusj være et dagsprosjekt, og tanken på å dra på butikken helt uoverkommelig. Det vet ikke de som ikke har opplevd det selv. Det høres så enkelt ut; slanke seg, trene, turer i skog om mark.
        Slik er det ikke når hodet er fullt av tanker, og energien er på bunn og målet er å komme seg gjennom nok en dag.

        1. Sååå enig med deg Eline. Trening har ikke vært i mine tanker når jeg har vært syk. En kamp å komme seg opp fra senga, gå på wc, dusje, prøve å tvinge ned noe mat. Rett å slett en kamp å komme igjennom en dag. Når jeg har vært på det sykeste har jeg bare fått i meg næringsdrikke fra apoteket. Men selvfølgelig er aktivitet bra, for de som har litt energi.

    6. Lika ærligheten din🙂
      Æ e og for åpenhet rundt temaet psykisk helse. Mange fler sku gjort som dæ🙂

    7. Believe it or not, så er du faktisk et forbilde for veldig mange, en stor inspirasjon 🙂 det at du er åpen om dine fysiske OG psykiske problemer, bidrar til større åpenhet i samfunnet ellers. Og er et bidrag til at det kanskje kan bli mindre stigma rundt psykisk sykdom. Vi er mange bak deg, og støtter deg i kampen din ❤️ synes det er helt topp at du ikke later som at du gir av deg selv sånn som du er ❤️ håper du finner hjelp, det er forfryktelig vanskelig å skulle “klare selv” ❤️

    8. Takk for åpenheten din, helt sikker på at den vil hjelpe mange og ikke minst deg selv.
      Blir så glad når jeg seg folk får hjelp og tar den i mot. Skulle såklart ønske ingen trengte det, men sånn er livet!

    9. Vær deg sjøl og si som det er. Vet godt at det er mange der ute som er redd for alt som har med å si som det er rett ifra lever’n, men det er de som ikke tør være seg sjøl. Fortsett å være en”outsider”, det er fler av oss her ute 🙂 og ikke en “sau”. Vi må snu skuta og skape et samfunn som står sammen og ikke ha et hvor man konstant leter etter “feil og mangler” hos andre. Stå på! 🙂
      Ha en flott dag med din lille familie 🙂

    10. Om det kan hjelpe med en digital klem så sender jeg det. En god og varm en. Samt en virtuell blomst fordi du stadig tør fronte vanskelige tema til tross for at du vet det blir pes for deg selv.

    11. Jeg syntes bare det erfint at du skriver om opp og nedturer
      Folk har smerter, går på smertestillende og kjenner seg igjen i deg. Ssmme med depresjon og angst
      Stå på

    12. Du deler mye, og det er fint. Det hjelper andre som har det vanskelig. Men jeg leser mellom linjene at det er ting du ikke deler også. Leserne av bloggen vet mye, men ikke alt. Det er mange som angriper deg, kritiserer deg og aktiv leter etter noe de kan bruke for å gjøre dagen din verre. De burde skamme seg. Til dem har jeg lyst å si:

      Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about.

      Be kind.

      Always.

      Kjære kokkejævel – jeg sender deg varme tanker og en god klem. Kjemp den kampen som er nødvendig for å få det bedre. Ta i mot hjelp og omgi deg med mennesker som vil deg vel. Ønsker deg en fin dag.

    13. Flott med åpenhet rundt at man sliter psykisk.
      For mange år siden toppet min manns psykiske helseproblemer seg etter store belastninger bl.a på jobb. Han var så nede at han bare gråt. Min store, sterke,trygge klippe….jeg var livredd og forvirra. Skjønte ikke hva som skjedde, eller hvorfor. Tenkte det var min feil som ikke greide å få han til å ha det bedre.
      En dag etter masse episoder med gråt og fortvilelse, han nede i sitt svarte hull, satte heg hardt imot hardt…..”nå får du hute dæ t lege, æ takla ikje d her, og du skrem ungen våres!!”
      Han fikk en fantastisk lege som satte han på lavdose antidepressiva, og fulgte godt opp med samtaler og rådgiving. Det gikk sakte oppover, med masse tilbakefall, panikkangstanfall og i det hele tatt et helvete å leve sammen med. Men den absolutte livredderen var åpenhet. Vi fortalte gode venner hvordan ting sto til, og sjokkert oppdaget vi at så mange andre sleit med det samme, både meir plaget og mindre.
      Mange var sjokkerte over at han, verdens sterkeste, morsomste fyr kunne være så syk i perioder, han skjulte det godt, og klarte å holde maska helt til det bare var vi.

      For å forkorte en laaaaang historie: nå, over 20 år senere går han fortsatt på lavdose antidepressiva, han sliter av og til, men da helst med lavt energinivå, spesielt vintertid. Han fixer jobben, men har ikke overskudd til mye annet.
      Vi har lært oss å leve med det. Har absolutt ikke vært lett, men d har gått. Og hans erfaring med dette viste seg å være livsviktig da yngste barnet vårt også fikk panikkangstepisoder i veldig ung alder. Hans erfaring med å takle sånt, hjalp oss å hjelpe barnet som nå har det mye bedre.

      Uansett, om noen prater drit for at du ” syt og klaga” på bloggen, så skal du drite i det. Du hjelper garantert mange med å være åpen, sjøl om de du hjelper lanskje ikke greier stå fram å si det.

      Ha en så bra dag som du greier. I morgen kommer en ny, kanskje bedre.

    14. Har du mulighet til å komme til psykiater i steden for psykolog? De har mer innsikt i hva du kan prøve ut av medisiner. Kanskje er det du får nå ikke det rette for deg? Selv fikk jeg prøve mye forskjellig uten og nevne hvorfor. Men det meste gjorde dessverre ting bare verre. Så nå har jeg vært uten et par år og kjempet en jævlig kamp med meg selv. Noen dager er gode og noen er fortsatt helt jævlig, men man kan jo aldri glemme. Må på et vis lære seg og leve med det vonde som har skjedd og det er forferdelig vanskelig.
      Kan bare ønske deg masse lykke til og håpe du får hjelp for den gnagende smerten jeg tror du føler. Syns det er flott at du tør dele så mye på bloggen.
      Masse, masse lykke til!💖
      Stooor styrkeklem fra meg til deg♥️

    15. Jeg synes dette var et sterkt og fint innlegg. Dersom noen vil latterliggjøre deg for din åpenhet om psykisk helse, så er det faktisk deres problem.
      Det er noe som kan ramme alle på et tidspunkt i livet. Og stigmaet rundt det burde fjernes.
      Med fare for selv å bli latterliggjort siden jeg til tider har blitt sett på som et nettroll, så vil jeg si at jeg forstår akkurat hva du snakker om. Jeg er selv uføretrygdet pga angst og depresjon. Hos meg preger angsten mest med en indre uro som er så sterk at jeg til tider holder på å bli gal. Problemet er at når tabletter, samtale hos psykolog, samtalegrupper og korttidsopphold på psykiatrisk senter ikke fungerer, hva gjør man da? Da har ikke samfunnet mere å tilby, og man må klare seg selv så godt man kan. Når folk spør hvorfor jeg ikke jobber svarer jeg alltid at det er av helsemessige årsaker. Det er forsåvidt sant, men får meg ikke til å si at det skyldes dårlig psykisk helse.
      Ønsker deg, sånn helt oppriktig, god bedring. Håper du får en type hjelp som kan hjelpe deg og gjøre dagene dine litt lysere. Der er ufattelig tungt å bakse i den sorte gjørma, og man blir alene selv om man har folk rundt seg.

      1. Det er mange ulike meninger hvor åpen man burde være, også når det gjelder psykisk helse, men selv jeg kjenner veldig på stigmaet når jeg skriver om disse tingene. Nå har jo jeg vært nokså åpen lenge om at jeg sliter, men det virker som om mange hyller åpenhet om psykisk uhelse, men dagen etterpå skal man være frisk og glad igjen. Selv om du er anonym så vil jeg takke deg også for DIN åpenhet og ønsker også deg, helt oppriktig, god bedring 🙂

        1. Takk for det 🙂
          Jeg opplevde kommentarer som at jeg burde være glad siden jeg hadde friske barn, burde sette pris på det jeg hadde, burde snart se å komme meg tilbake til jobb, burde slutte å dyrke diagnosene mine, burde være frisk etter å ha vært sykemeldt noen uker, for da ER man uthvilt osv osv.
          Har også opplevd at sykdommen har blitt brukt mot meg. I konfrontasjoner med familie om opplevelser i barndom, har jeg blitt stemplet som psykisk syk og nærmest utilregnelig. En man ikke fester tillit til. Det er vondt. Selv om man sliter med angst og depresjon som påvirker livet, så er man fortsatt seg selv samtidig, inni seg.
          Den følelsen da jeg innså at jeg ikke kom til å bli bedre, at uroen (det indre stresset) ikke ble borte, at energien ikke kom tilbake og at det gikk mot uføretrygd etter et år med sykemelding og fire år på AAP, det var vondt. Da kjenner man seg ikke særlig stor eller særlig mye verdt 😢 50 år og «pensjonist». Det stikker. Man vil være usynlig da. Helst være innenfor husets fire vegger.
          Nå har jeg etterhvert erkjent at det er slik situasjonen er, og har jobbet mot å akseptere det. Men lett har det ikke vært. Har lært meg å ikke ha for mange aktiviteter på planene, da blir jeg sliten, stresset og irritabel. Jeg trenger mye stillhet og alenetid for å kunne fungere i hverdagen og i familielivet.
          Vet ikke hvorfor jeg forteller alt dette, men er vel fordi dette er noe som berører meg og som angår meg, gjennom å ha kjent det på kroppen selv i mange år.
          I tillegg vil jeg si at jeg er bare en vanlig person, selv om jeg kan være uenig i en del av det du skriver om. Jeg er ikke et nettroll, men har nok ikke vært flink nok til å påpeke alt det bra du skriver, men kun kommentere på det jeg har reagert på. Jeg har aldri ønsket deg noe vondt, virkelig ikke. Men jeg, som deg, blir nok lett revet med av følelser rundt temaer som engasjerer 😉

    16. Ble du ikke ryggoperet? Uansett heier på deg. Går selv på antidepressiva og vet hvor tunge dagene kan være. Ønsker deg alt godt

    17. Takk fot at du til stadighet minner oss på det ekte livet. Det som går opp og ned og det livet som ikke er så rosenrødt som vi prøver å gi inntrykk av. Du er, sjøl om du ikke tror det sjøl akkurat nå, et forbilde med dine innrømmelser om depresjoner og det de medfører av utfordringer. Glem for all del disse nettrollene som antakelig har det langt verre enn deg, rent psykisk. Hent din styrke fra dine nærmeste og blant dine følgere. Vi som heier på deg utgjør jo 98% av dine følgere. Stå på, vi heier fortsatt. ❤️🌹🎼

    18. Vil bare si TAKK for at du er så åpen💖 er selv bipolar, veldig åpent vel og merke, men merker godt hvor tabu og skambelagt det å slite med psykisk helse fortsatt er i 2021….. og det må vi endre! Derfor er det så viktig at du, med den plattformen du har, kan være med å ufarliggjøre dette temaet💖
      Åpenhet er en viktig nøkkel👍

    19. Lykke til! Jeg har tro på en kombinasjon av samtaler, kjemi og fysisk aktivitet/frisk luft! Og så er skriving terapeutisk også, for oss som er skrivende mennesker. Heier på deg! Du er en fin fyr, Asbjørn, selv om mange prøver å overbevise både deg og andre om noe annet. Tror man må være nordnorsk for å forstå «måten», rett fra levra og noen ganger mørk galgenhumor. Jeg liker det du skriver.

    20. Livet e itj for pingler, blir det sagt. Heldigvis e det hjelp å få. Holdningan te psykiske problemer e itj bedre no enn da Bondevik tok en “time out” for mange år sia.
      Æ trur at åpenhet kan gjær nåkka med holdningan. Og en blir itj sykere av å være åpen. Håper det blir bedre å være Kokkejævel/Asbjørn ette kvart. Klempådu 😘

    21. Lykke til. Håper du får hjelp. Du er tøff som tør å skrive om dette. Det hjelper andre til kanskje å tørre si høyt hva man tenker. Å søke hjelp. Å sette ord på de tankene man har gjemt for andre. For ikke å være en belastning. For at de andre ikke skal være redd for deg. Åpenhet er ofte bedre enn å tie selv om det for de rundt en kan være et sjokk eller skape reaksjoner som man ikke klarer å ta imot. Håper du får ryddet og sortert litt i toppetasjen.

    22. Du skriver rett fra levra og kaller en spade for en spade. Godt gjort å be om hjelp når man innser at man har ett problem man ikke klarer å fikse på egenhånd. Lykke til og drit i all negativitet som måtte komme. Heier på deg:-)

    23. Har du hele tiden gått på de samme medisinene? Og er de sikre på at det er depresjon du har, og ikke en av de andre (psykiske) lidelsene? Målt serotonin og dopamin? Hvis du er på maks dose, og du fortsatt føler deg blæh, så fungerer ikke medisinen slik det skal. Så da har du feil diagnose eller feil medisin.

      Husk også at du slanker deg (antagelig mindre protein i kosten? Det betyr i så fall mindre tryptofan (som er den aminosyren som omdannes til serotonin), og du har sluttet med nikotin (nikotin, kaffe, alkohol, sukker og sjokolade antas å øke serotoninnivået).

    24. Nettet gjør deg deprimert og ulykkelig. Eksperter advarer mot sosiale medier, er du nedfor bør du ikke surfe på nettet. Spesielt Facebook. Facebook knyttes til stadige flere konsekvenser for den psykiske helsen vår. Eksperter ber folk være oppmerksomme, og advarer spesielt mennesker med depressive symptomer.

      Alt fra lav selvtillit til sjalusi og depresjon har de siste årene blitt satt i sammenheng med bruk av sosiale medier. Ekspertene jeg nevner er forskere ved University of Houston i USA og Psychological Sciences ved University of Leeds.

      Den glimrende dolumentaren på Nettflix “Det sosiale dilemmaet” er vel verdt å se. Knutsen og Ludviksen sin sang “Det piper i telefonen” har fått en ny betydning.

    25. Takk for at du skriver ærlig å etter sinnsstemning å det er drt som gjør bloggen din så fantastisk å følge med på så fortsett med det å for all del det er ingen skam for en gost voksen mann å få hjelp for ingen kan takkle alt alene her i livet 🌺🌹

      1. Jo, det er STOR skam knyttet til psykisk uhelse, SPESIELT for menn, men også for kvinner. Kanskje kan det jeg skriver hjelpe litt i riktig retning 🙂

    26. All ære til deg som orker fortelle om nedetid også. Du har nok dessverre helt rett i at ting ikke er noe særlig bedre nå enn da Bondevik var «deprimert» som det het, altså i «». Selv så snakker jeg knapt om angsten og depresjonen min, eller mitt møte med den berømte veggen som gjør at jeg knapt husker noe fra 2009, ikke engang når jeg ser på bilder fra da. Ikke fordi jeg er flau, men fordi jeg blir dømt. Det er jo bare å bite tenna sammen – not… Det finnes den dag i dag, nokså nære familiemedlemmer som ikke vet om det. Som bare trodde det var knute på tråden med mannen som gjorde at jeg var sengeliggende. Og det er fort gjort å om ikke dømme, så ihvertfall såre, når man selv prøver alt man kan for å fungere, mens samfunnet og de rundt deg forventer mer, forventer bedring. Ta vare på deg selv, sett på deg selv oksygenmaska før du hjelper andre. Jeg er glad du skriver når du orker 🙂

    27. Jeg synes det er flott at du er åpne. Å ta i mtr hjelp er langt i fra et svakhetstegn.
      Å innse at man trenger hjelp er i mine øyne en utrolig bra egenskap og en styrke.
      Håper du får god hjelp som gjør hverdagen din bedre.

    28. Nå står lysere tider for døren og to store merkedager for derei neste måned 🙂 Du får grave frem fra dypet litt humor og glede for dine nærmeste, vi andre klarer oss nok til du kommer ovenpå igjen. Riktig god bedring og lykke til alle gode ønser for merkedagene i neste måned 🙂

    29. Ynskjer deg masse lykke til med å finne ut av din måte å takle alt som går opp og ned i livet. Profesjonell hjelp er viktig bidrag på vegen. Alle trenger me å få litt “drahjelp” iblant. 🤩👍

    30. Kjære Asbjørn KokkeJævel!
      Du skal bare stå på, selv om store deler av samfunnet henger fast i myra. Stigma og latterliggjøring vil fortsette å leve, til det også en gang rammer en av de som bryr seg mer om alle andre enn seg selv.
      Respekt for din åpenhet, det er tøft å stå i det.
      Livet er jammen en tur med berg og dalbanen inni mellom!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg