Dette skjedde i går, men først nå har jeg fått roet pulsen såpass at jeg klarer å skrive om det. Som dere husker dro jeg en liten tur ned på jobb på morgenkvisten for å bestille snus. Etter en halv times tid lukket jeg gitterporten og gikk tilbake mot heisen og parkeringstaket. Det var da jeg så ham. Ryggen på ham i alle fall. En diger fyr som lusket rundt med hette på hodet. Lett haltende, men så absolutt kapabel ut til både det ene og, i verste fall, det andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke uvanlig at jeg møter folk på Amfi på søndager. De flinkeste butikksjefene har sjeldent helgefri, men det er ikke ofte jeg møter noen så pass tidlig. De fleste kommer etter tolv. Det er heller ikke vanlig at de lusker rundt med hette på hodet og haltende ben. Jeg ante ugler i mosen.

Først bestemte jeg meg for å følge etter ham å spørre om jeg kunne hjelpe. Det har jeg gjort en gang før en gang da jeg plutselig fant en forvirret mann inne på handicaptoalettet. En svært sliten fyr, men heldigvis vennligsinnet. Jeg slapp ham ut. Var visstnok noen folk som var på jakt etter ham, men jeg så ingen. Ikke hadde jeg lyst til å møte dem heller.

Tilbake til denne digre mannen som lusket rundt. Var vel ca 15 meter fra ham da han ble vár meg og huket seg ned bak et hjørne, som for å gjemme seg for meg. Nei, dette tar jeg rett og slett ikke sjansen på, tenkte jeg. Mine barn skal ikke bli farløse bare fordi jeg leker helt og prøver å stoppe knivdesperadoer tidlig en søndags morgen i et stengt kjøpesenter. Jeg snudde på hælen og sprang tilbake mot heisen med hjertet i halsen mens jeg frenetisk ringte senterledelsen og fortalte at jeg såvidt kom meg levende hjem  fra jobb.

Dette tok de naturligvis på største alvor. Når en mann på 115 kg kaller en annen mann for stor så er det gjerne noe alvor i det. De tok ingen sjanser og møtte opp mannsterk for å avvæpne desperadoen. Problemet var bare at han hadde rukket å gjemme seg og de kunne ikke finne ham noen steder. Ikke så de tegn til innbrudd heller. Dette var tydeligvis en slu faen, kanskje en del av et profesjonelt nettverk. Trolig er speider som skulle sjekke ut forholdene før det avgjørende angrepet.

Heldigvis har vi kameraovervåkning og da de sjekket disse så de klart og tydelig hvem det var.

Åpenbart en diger mann

men vennligsinnet. Det var bare sjefen på Bagorama som skulle på tidlig søndagsjobb. Han hadde ikke sett meg og det jeg trodde var en nedhukingsmanøver for å gjemme seg var bare bevegelsen da han bøyde seg ned for å sette nøkkelen til butikken i nøkkelhullet.

Kniven, og det mulige skytevåpenet, var bare et produkt av en mørk korridor og min egen fantasi som løp nesten like løpsk som jeg gjorde på vei mot bilen og tryggheten.

Om jeg var flau da senterlederen ringte meg og fortalte at de hadde fanget drapsmannen? Ja, litt.

Ha en spennende dag!