Siste gang pappa så deg lå du helt stille med øynene lukket nede i kista. Jeg så det trolig var siste dagen vi kunne ha åpen kiste, men likevel var du så nydelig der du lå og” svettet” litt på nesen og i pannen. Hendene var blitt varme og myke av all strikingen, men resten av kroppen var kald og stiv. Det var helt forferdelig. Det er fjorten år siden i dag, men tårene bare fosser ut likevel nå når jeg skriver om det. Akkurat nå ser jeg ikke tastaturet foran meg en gang. Det er så vondt nå at det nesten føles som begravelsen bare var for noen timer siden.
Tårene bare renner og renner. Savner deg av og til så ufattelig mye, men det er lenge siden jeg har grått så mye for deg som i dag. Så ærlig må jeg være. Det begynner jo å bli noen år siden. 14 år og konfirmant skulle du blitt i år. Det er så ufattelig trist å tenke på at jeg blir kvalm. Vet ikke hva som skjer med meg, men hulker faktisk nå. Klarer ikke. Må ta en pause.
+++
Jeg har det litt bedre nå. Mammaen til Lillebror ringte faktisk akkurat i det jeg tok pause. Jeg klarte ikke si et ord, bare lyder. Hørte henne bare si “Vi kommer!” og fem minutter senere sto det en gråtende kone og en smilende Lillebror i døråpningen på kontoret. De kom mot meg og holdt rundt dette vraket av en mann som var i full oppløsning.
+++
Nå hører jeg de plundrer ute i nettbutikken, mens jeg er tilbake til kontoret for å gjøre ferdig bloggen. Den ble jeg overhodet ikke slik jeg hadde tenkt før jeg knakk fullstendig sammen. Egentlig skulle jeg fortelle deg hvor fantastisk glad og lettet jeg var i dag etter at Hoftepluss i går offisielt og på ordentlig ble solgt, og pappa ENDELIG kanskje kan ta seg ordentlig fri en helg uten at det skjer noe eller uten at jeg er REDD for at det skjer noe på jobb.
Husker du natta du døde? Du må ha vært litt pjusk på kvelden, (nå i ettertid vet jeg jo at du var dødssyk), for du surket litt på kvelden. “Ka e nu han remje førr denn ungen??!” hadde jeg visst sagt før jeg irritert gikk å la meg i lag med deg. Jeg var sliten. Hadde vært en intens sommer på jobb, (det er det jo alltid), og nå skulle vi ENDELIG på sommerferie. Dagen etterpå faktisk. Kunne du ikke bare sovne så det ble stille i huset?
+++
Vi skal dra på kirkegården nå. Tror heller pappa skal skrive til deg en dag når forsvarsverket har blitt sterkere. Det har vært rimelig intenst noen år nå og pappa er skikkelig, skikkelig sliten. Det går bra altså, pappa er en kriger, men trenger bare hvile meg litt noen uker. Om jeg skal ta fri og bare knipse med tærne? Nei, ikke ennå. Skal jobbe et par uker fra seks til tolv på Hoftepluss, (slik at de nye eierne får litt innføring), før jeg drar opp i nettbutikken noen timer hver dag, men jeg slipper personalansvaret. Det er et stort ansvar som kan være tungt vanskelig når du egentlig burde tenke mest på deg og ditt for å bli frisk, men du simpelthen ikke kan fordi du har plikter som arbeidsgiver som bare MÅ komme foran deg selv og din egen familie, slik ER det bare.
Det er nok det som har slitt meg mest ut. Det at jeg har måttet forsøke å tilfredsstille så mange, så lenge, samt jobbe så mye for andre, selv om jeg på så mange plan kanskje kunne trengt en lantidssykemelding eller to selv. Nå slipper jeg det, og det kommer til å gjøre meg, og familien veldig godt.
+++
Vi kommer til å tenne et lys for deg i kveld, Michael. Du var pappa sin aller minste. Jeg savner deg sånn.
Jeg kjente jeg brakk meg umiddelbart, og spyet bare fosset oppover halsen da han sa det. De hadde ombestemt seg. Ble for mye arbeid. De hadde jo egentlig mer enn nok. Akkurat det jeg hadde gått rundt og fryktet helt siden vi skrev under kontrakten. Jeg visste jo de hadde veldig mye arbeid fra før, og nå skulle de overta alt slitet mitt. Jeg har opplevd noen store mareritt før, og har på mange måter blitt en sterkere person på grunn av dem, men dette var på grensen av hva jeg kunne tåle. Hele bordet foran meg var full av spy. Jeg visste ikke hva sjeg skulle gjøre, hva jeg skulle si. Hele det nye livet jeg hadde planlagt og gledet meg til var på brøkdelen av et sekund bombet sønder og sammen. Igjen.
Ha ha, nei da, tulla bare med dere! (Knegg for en artig mann. Framstår ruset. Er det pillene eller er han rett og slett i lykkerus?)
Jeg har vært livredd for at de av en eller annen grunn skulle trekke seg, men alt er i orden. Wenche og Kenneth er nå de nye eierne av Hoftepluss AS. Er det ikke bare helt fantastisk dere?
Tipper i alle fall de ansatte puster lettet ut, for i morgen når jeg kommer på jobb, så er jeg ikke lenger den perfeksjonistiske sjefen som skal pirke på hver minste lille ting, men bare en helt vanlig ansatt som møter opp og gjør sin jobb så godt han kan. De nye sjefene kommer begge på opplæring i morgen tidlig, så det blir jo litt gøy.
Ja, jeg vet at det sikkert kommer en enorm reaksjon, kanskje til og med tomhet og savn, om et par uker når jeg er helt ferdig der, men akkurat nå er alt bare godt. Den litt roligere framtiden kan endelig starte.
Hvor mye jeg fikk for Hoftepluss? Det kan du lese om HER
Det er i dag det skjer. Faktisk har det allerede skjedd! Da klokka passerte midnatt var jeg brått og plutselig ikke eier av Hoftepluss AS lenger. Jeg var likevel en mann, et menneske, men ikke ikke lenger eier av byens største alkoholfrie serveringsted. Når jeg så drar dit på jobb i morgen tidlig, fra 6:00-12:00, ( selv om jeg har sagt opp, så har jeg lovet de nye eierne å hjelpe dem litt i gang), så er jeg bare en helt vanlig arbeidsmaur.
Mange lurer nok på hvor mye penger jeg fikk for Hoftepluss, og det forstår jeg godt. Er jo litt spennende. Dessverre er slike avtaler konfidensielle av en eller annen merkelig grunn. Har aldri forstått hvorfor det er så mye hemmelighetshold, heller ikke i slike saker. Jeg er en mann av mine ord, så må overholde den konfidensielle avtalen. Vil jo ikke ha Wenche på nakken, ha ha.
Det jeg imidlertid KAN si, uten å bryte noen avtale, er at jeg ikke blir rik, men kan senke skuldrene et par-tre år uten å ha økonomiske bekymringer. Alle andre bekymringer blir heldigvis værende, og har jeg litt flaks dukker det til og med kanskje opp noen nye jeg kan skrive om, men husleia blir i alle fall betalt et par år.
(Ha ha, prøvde bare å være litt artig igjen.)
Det har vært korona i to år, og selv om ingen som får sin lønn fra stat, fylke eller kommune har gått rundt å bitt negler for om de står arbeidsledig neste måned, så finnes det hundretusenvis av andre som har gjort det, og som fortsatt GJØR det. For min egen del har jeg prøvd å bevisstgjøre de ansatte den alvorlige situasjonen, uten at jeg kanskje har vært helt ærlig hvor ille det egentlig har vært. Vanskelig balansegang mellom alvorlig informasjon og skremselspropaganda.
Det har vært to helt forferdelig vanskelige år. Neddynget i sorg, tårer, smerter og tenners gnissel, måtte jeg likevel brette opp ermene i mars i fjor da landet stengte, og vi småbedrifter måtte ta regningen og risikoen. Ja, vi fikk etter hvert litt hjelp, men det var bare småpenger. Det sier seg selv at Staten ikke kan holde liv i hundretusenvis av bedrifter, det er det utelukkende tilstrekkelig med kunder, samt en god økonomistyring, som kan.
Det har vært (økonomiske) oppturer, som sommeren i fjor, da jeg seriøst vurderte å bare begjære meg konkurs, men så eksponerte det i et inferno av sommerkunder som Norge verken før eller siden har sett maken til. Det pustet ny gnist inn i bedriften, men samtidig holdt alt arbeidet den sommeren førte med seg på å knekke meg fullstendig som menneske. Smertene var helt ufattelige, og kan egentlig ikke sammenlignes med de jeg har i år i det hele tatt. Ikke arbeidsdagene heller. Ja, jeg har kanskje ikke en dag under 10-12 timer de siste ukene i år, men i fjor hadde jeg formelig JUBLET for så korte arbeidsdager.
Hvordan jeg klarte det? Sett i ettertid aner jeg virkelig ikke, men jeg gjorde det for bedriften min og for mine ansatte. For at både de og jeg skulle ha en jobb å gå til også etter sommeren. Jeg gjorde det for DERE, kundene, for at dere, til tross for absurde besøkstall og lav bemanning (flere hadde jo sluttet etter fire måneders tvangstenging av FyFader), skulle ha et tipp topp produkt når dere besøkte oss. Jeg gjorde det for UNGENE mine, som ikke skulle være nødt å gå rundt med en far som ikke klarte det og gikk konkurs.
Siden har det vært mange opp, men egentlig mest nedturer. Julehandelen ble god, men på den tiden visste ingen om vi plutselig, på dagen, måtte stenge igjen , så jeg turte ikke, fordi likviditeten var så skjør og usikkerheten var så stor, å ta inn tilstrekkelig med varer, slik at vi gikk fri for alt for mye alt for tidlig. Det førte til at vi på langt nær fikk den juleomsetningen vi er helt fullstendig avhengig av for å overleve vintermånedene uten permitteringer eller, i verste fall, nedleggelse.
De fleste har likevel levd nokså normale liv, men jeg har vært konstant bekymret for nye oppbluss. Oppbluss fører, (i alle fall FØRTE) til at senteret tømtes for folk og omsetningen gikk ned igjen. Senest under utbruddet i Hammerfest nå i vinter. Selv om det, heldigvis, ikke smittet over til Alta i særlig grad, så skapte det frykt som gjorde at vi tapte penger noen uker.
Uten en “kistebunn” har du ikke råd til å tape penger noen uker, igjen og igjen og igjen og igjen, så så sent som 10. juni måtte jeg LÅNE Hoftepluss 100 000 kroner for at vi skulle ha til den dagens regninger etter at lønna var betalt ut. Også da vurderte jeg å begjære meg konkurs, men jeg gamblet på at det ville komme mange kunder og så denne sommeren. Spørsmålet var bare om vi kunne vente så lenge. Heldigvis slapp jeg å ta beslutningen om jeg skulle spytte inn ENDA mer penger, for vi klarte å ligge å vake rund 0 noen uker.
Prøv å forestill deg hvor nervepirrende akkurat det er?
Så begynte kontoen å øke forsiktig noen uker før plutselig sommeren SMELTE til og nå sitter jeg her, og kan kan overlevere en bedrift med OVER en million på konto og et STORT varelager. Det gir de nye eierne en MEGET god start, for august er også tradisjonelt en veldig god økonomisk måned, før det roer seg til høsten, før julehandelen igjen kommer som en reddende engel, hvert eneste år.
Hvor mye jeg får for Hoftepluss?
Jeg får veldig mange mindre bekymringer og ondt stress som sitter i skuldrene mine absolutt hele døgnet. Jeg får tid til å være til stede for familien min uten enten være sliten inntil beinet, overbelastet i rygg og fot eller bekymret for framtida. Jeg får se Lillebror vokse opp på en helt annen måte enn jeg ellers ville. Jeg får muligheten til å kunne ta familien med meg på en helgetur hvis det skulle høve seg slik, uten å være bekymret for at det er nok folk på jobb, og at jeg ikke MÅ være tilbake mandag kl. 06:00.
Så var det framtiden da, den lille nettbutikken med den STORE smaken, Kokkejævel.no. Kanskje ikke stedet for kjøp av hverdagskaffe og billigsåpe, men for litt eksklusive gaver, både til deg selv og andre du er glad i, som ikke er direkte billige, emne som heller ikke koster en månedslønn.
Nå får jeg tid til å VIRKELIG satse på å gjøre dette til Norges DESIDERT beste nisjebutikk på nett. De siste ukene har jeg knapt hatt tid til å dra innom etter jobb for å pakke ordrer, men nå endrer alt seg. Dette er framtiden til meg og min familie. Kanskje ikke for alltid, men i alle fall de tre neste årene.
Stikk gjerne innom HER hvis du vil se hva Konemor, Lillebror, Datter og jeg har å tilby. Her er hele familien i arbeid. Kanskje ikke hele tiden, men alle har sin oppgave. Lillebror for eksempel, hans rolle er å være en vitamininnsprøytning når han kommer innom. Konemor tar, blant mye annet, seg av kundekontakten, spesielt hvis det er noen som har fått noe feilsendt, for hun er, vel, MILDERE i stemmen enn meg kan du si, he he.
Datter klistrer lapper av sin far på krydderboksene. Hvor underlig må ikke det være egentlig, å sitte der og klistre tusenvis av klistremerker av sin egen far. For det første er det jo jævlig KJEDELIG arbeid, og for det andre må hun jo tro at faren er forskrudd og skyhøy på seg selv. Og det er han jo.
Det var det hele. Dagens drev fra meg til deg har kommet til veis ende. Nå skal jeg pakke litt forsendelser, (kanskje til og med din?), fram til klokka er to. Da er det møte med de nye eierne, og styremøter, generalforsamling, endelig overtakelse og fandens oldemor. Dette er virkelig en stor dag for meg. Har ventet på den siden jeg ga opp alt og satte meg ned med koppen. Nå er den her. Jeg sto i det. Holdt ut. Den ene utfordringen etter den andre. Klarte det. Stolt og glad. Veldig sliten. Klar. For framtiden.
