Bråvåknet av et VOLDSOMT spetakkel nøyaktig 05:00 i dag morges og SPRATT opp av sofaen! Herregud, tenkte jeg, nå bryter faen meg trollet seg inn HJEMME hos meg! Hva faen ER dette for slags menneske???
Jeg tok tak i den franske kjevla som jeg, etter den oppsøkende episoden på butikken i går, har lagt ved sofaenden slik at jeg umiddelbart kan forsvare meg med vold hvis det skulle gå SÅ langt. (Det er jo det, når grenser så til de grader blir tråkket over, at man VET jo ikke hva et slikt menneske er kapabel til).
Heldigvis var det bare alarmen på telefonen som herjet noe grønnjævlig før min siste lørdag på Hoftepluss, så fikk lagt fra meg kjevla og roet ned pulsen. Hadde 40 minutter på meg før jeg måtte kjøre på jobb, men tiden på morgenen går usedvanlig fort! Har dere merket det? Man planlegger å få i seg en god kopp kaffe, men etter at man har tisset, (og vasket gulvet (og et par vegger) etter et voldsomt snabeluhell der det gikk i alle retninger en liten periode), pusset tenner og de tingene der, så er plutselig klokka ti på seks når man kommer opp, og man rekker bare å sluke i seg en neve piller og en halvliter vann, før man tar med seg de to søppelposene som ble lagt i gangen i går kveld og kaster dem i moloken og kjører på jobb.
Det vil si, kjører HALVEIS til jobb, for kommer plutselig på at telefonen (ja, jeg sier TELEFON selv om det er en iPhone!) fortsatt står til ladding på kjøkkenbenken. Jeg snur, henter telefonen, og kommer meg (til slutt) på jobb.
I morgentimene i dag så jobbet jeg med Kenneth, nysjefen, og Robin, soussjefen. Jeg er glad for at det var disse som var på jobb på min aller siste lørdag. Det ble 5,5 veldig trivelige morgentimer før jeg dro opp til det nye livet på nettbutikken.
Kommer nok mange ganger til å savne å ha et ARBEIDSMILJØ, men samtidig trenger jeg å være mye alene nå. Etter så mange år med INTENST mye folk rundt meg, både ansatte og kunder, så er det ensomheten jeg søker nå. Ensomheten gir meg stillheten og roen jeg trenger for å gro skikkelig.
Jeg kan naturligvis ikke subbe rundt her alene resten av livet, men akkurat her og nå er det det jeg trenger og jeg er dypt takknemlig for at DERE gir meg muligheten til gå gjøre dette. Uten dere hadde det jo ikke vært noen nettbutikk jeg kunne satse videre på.
Husker dere? Flere ganger i uka i november i fjor hadde jeg lange TOG med eksklusive godsaker som dere hadde kjøpt som gave til dere selv eller til noen dere er glade i.
Og ALT ble pakket hjemme i stua. Først jobb på Hoftepluss, så nettbutikk hjemme til langt på natt. Hver dag. Vi fikk MASSE hjelp fra familien. Uten dem hadde det ikke gått. En annen ting, Lillebror var bare en måned da det eksploderte.
Der og da bestemte jeg meg. Dette er min mulighet, og jeg må gripe den nå! Jeg må finne et lokale til nettbutikken og jeg må få solgt Hoftepluss.
Det første var lett. 22. september, 2 dager før jul, ble nettbutikken flyttet fra stua til dette fantastiske lokalet!
Herregud så deilig! Nettsuksess, jul og Lillebror <3
Juleferien var som vanlig over etter to dager, og jakten på kjøpere av Hoftepluss, midt i en pandemi, fortsatte. Det så lenge lovende ut med en kjøper, og jeg trodde at jeg endelig, ENDELIG kunne komme meg videre i livet. Slik gikk det imidlertid ikke, og jeg måtte ut på “markedet” igjen for å se om jeg fikk noen på kroken.
Alt gikk så fort, og bare et par-tre uker etter at de beit på kroken, var avtalen signert og pengene begynt å sige inn på konto. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. 1. august var det ikke lenger jeg som var eier av Hoftepluss AS (Hoftepluss og FyFader).
Tror du det var en stk glad avdanket kokk som gikk hjem den dagen?
Ja, det var det jeg hadde å by på i dag. Det var, som vanlig, ikke stort, men slik er det her inne på Norges kanskje største, men definitivt KJEDELIGSTE blogg. Litt godt det også, å få pulsen ned og bare sovne mens man leser. Kanskje det er DERFOR jeg er så populær! Har lest at forbruket av sovetabletter har gått KRAFTIG ned de to siste årene, og hvem var det som startet blogg for to år siden? Tilfeldig, neppe!
De siste 14 årene har jeg hatt EN stor interesse ved siden av jobben, nemlig å grave i hagen. Spa, måke, grave, plante, planlegge, luke, klippe, vanne. Min tid har jo ikke akkurat vært ubegrenset, men jeg vil si at den hagen jeg etter hvert klarte å skape der ungene bodde 12 år av sitt liv etter hvert ble ganske så flott i mine øyne. Hagen rundt huset vi bodde i tre år før bruddet rakk jeg egentlig aldri å gjøre særlig ut av, Plantet en syrin, blomster og noen andre busker, men plutselig var livet snudd på hodet og ræva ut.
Til høsten har jeg bodd like lenge her i Tollevika som i eneboligen, og det går ikke veldig fort, men det begynner virkelig å ligne en hage her også. I fjor sommer gjorde Konemor og jeg ganske mye ute sammen, hun høygravid og jeg nyoperert i skulderen, men plutselig eksploderte det både på jobb, i prolapsen min (orker IKKE si noe mer om den nå!) og i bekkenet hennes faktisk. Det ble slått skjevt.
Det var denne karen som slo det skjevt. Han til høyre altså. Hunden til min bror. Han er snill som et lam, men minst 80 kg og kom mot oss som et lokomotiv uten bremser. Han sprang rett i Konemor (da Kjærest), og bekkene ble slått 5 eller 15 cm skjevt. (Husker ikke nøyaktig, men etter kollisjonen ble i alle fall svangerskapet veldig mye vondere. Da trekkes du liksom ikke til en hage under utvikling der masse regelrett hardt arbeid må gjøres.
Konemor har mange ganer spurt meg hvorfor jeg ikke skriver om det eller det eller det prosjektet jeg holder på med der ute, men jeg har liksom ikke hadde noe godt svar på det før jeg gikk ut nå i kveld. Et av prosjektene i pr har vært å fjerne bringebærskogen og heller plante bringebærhekk mot naboen nedenfor. Begynte på det i fjor, men rakk nesten ingen før, ja dere vet.
Mens jeg sto der og gravde gikk det opp for meg at dette faktisk er fristedet mitt. Jeg suller rundt og tenker ikke på å ta bilder til bloggen der ute. Noe jeg jo ellers selvfølgelig tenker på i omtrent alle situasjoner, men der ute er jeg bare meg, Asbjørn P. Sandøy, ikke Kokkejævel. Jeg vil rett og slett ikke slippe der inn der. Ikke ofte i alle fall.
Dette rakk vi i fjor før alt skjedde. Vi “åpnet” opp berget og lagde et bergbed av ikke ubetydelig størrelse. Vi ELSKER å gjøre slikt sammen. I år har Lillebror gjort det litt vanskelig å holde veldig mye på der ute, og jeg har vært mye på, vel jobb.
Har jeg fortalt dere hvorfor jeg måtte bli 29 år før jeg i det hele tatt kjøpte meg en gressklipper? Sikkert, men til glede for nye lesere: Sønnen min hadde dødd og det nærmet seg begravelsesdagen. Vi fikk hjelp til alt og trengte ikke tenke på det praktiske hvis vi ikke absolutt ville. En slik praktisk ting man liksom gjør før en begravelse er å ordne det pent og stelt, både ute og inne.
Min stefar kom bort til meg og spurte om vi hadde gressklipper. Han tenkte å klippe gresset. (Han sa “gresset” og ikke “plenen”, for det var absolutt ingen plen på det tidspunktet, men det var jo gress hist og her. (Og ugress.)
Jeg svarte, nesten 30 år gammel, mens jeg gremmet meg i skam, “nei, men tror det står en kantklipper i uteboden”. Eller, tror faktisk jeg husker feil her jeg sitter og skriver. Det var ingen kantklipper i boden. Det var HAN som kjørte ned på Felleskjøpet og kjøpte en.
Dere vet den intense, summende lyden av en kantklipper, Som et digert, illsint insekt. Husker den lyden så godt. Der og da bestemte jeg meg for at etter begravelsen skulle jeg gjøre det fint rundt huset. Tror til og med jeg jallet noen lovnader til han som skulle begraves. Dere vet hvordan det er, men jeg holdt lovnaden og for hvert år som gikk ble det finere og finere. I alle fall i mine øyne.
Her ser dere meg fra verandaen for noen uker siden da jeg slaktet bringebærskogen.
Og her ser dere meg når jeg går inn i en tvekamp med døden som innsats med en rot. Jeg vant, men det så stygt ut et par ganger og utfallet kunne like gjerne gått i rotas favør. Så ærlig må jeg være.
Her ser dere forresten også meg fra verandaen. Tett mann 43 og et halvt, ikke ta slike selfier av deg selv. Du ser teit ut! (Sjekk om jeg bryr meg…)
Å herregud, still deg i alle fall ikke opp og “sku utover havet” i bare trusa!
Jeg har det godt når jeg har planter rundt meg. Jeg tror det er veldig bra for meg at jeg nå både får tid og overskudd til å stulle ute i hagen. Kanskje plantene kan bidra til gi meg “den hjelpen han trenger” som enkelte omsorgsfullt og varmt skriver om meg og min psyke? Jeg tror det (selv om jeg prøvde å være litt sarkastisk der)
Til tross for den fullstendig uakseptable episoden i butikken i dag, så er det en mann med lett hjerte og stor tro på framtida som legger seg på sofaen i kveld. I morgen tidlig venter min aller siste lørdag på Hoftepluss, og på tirsdag min aller siste dag. Da blir det tilbake til ektesengen igjen, og det gleder jeg meg veldig til! Ikke bare fordi en seng til en verdi av et middels stort afrikansk land utvilsomt holder langt bedre madrasskvalitet enn en sofa, men mest fordi jeg savner FELLESSKAPET av å sove i samme seng som Konemor og på samme rom som Lillebror.
Hvorfor jeg ligger på sofaen? Det er en litt lang og ikke spesielt artig historie, men hovedgrunnen er at jeg står så tidlig opp og i motsetning til hva jeg har gjort i alle år, at jeg som regel har våknet før klokka, så har jeg i år vært så trøtt at jeg har vekket hele rommet fra klokka fem fordi jeg har utsatt og utsatt å stå opp, og alarmene har bare ringt og ringt og ringt. Da “tar man en for laget” og legger seg på sofaen, gjør man ikke?
Reklame | Innlegget inneholder link til Kokkejævel.no
Egentlig er det smått utrolig at det sitter flere hundre tusen mennesker som følger livet til en forholdsvis vanlig kar fra Nord. Ja, noen blir sikkert lei av å få servert den samme spikersuppa, dag etter dag, år etter år, men det kan jeg ikke gjøre noe med. Dette er livet mitt. Noe annet har jeg aldri lovet dere. Beklager hvis det er kjedelig. Syns for øvrig ikke man skal kalle andre sitt liv for en suppe. Det er nedlatende.
(De fire siste dagene har det vært noe feil med topplista på Blogg.no, så mange bloggere spekulerer naturligvis over andres lesertall og både egen og andres plassering på lista. Siden jeg er en åpen og ærlig kar, så kan jeg røpe, til de som bryr seg om slikt, at mine sidevisninger har variert fra 29 til 34 000 disse dagene.)
Mange fikk med seg at Lillebror kom til verden
Om en drøy måned har jeg blogget i to år, og bortsett fra når det skjer noe HELT spesielt, som hvis det fødes Lillebrødre for eksempel (tror jeg hadde rundt 100 000 lesere hver eneste dag i et par uker, både før og etter. Vanvittig interesse!), så ligger lesertallene normalt (hvis jeg blogger den dagen) mellom 20 og 30 000.
Arkivbilde fra september 2019
Det viser at jeg har en stabil leserskare, og det er jeg både glad og stolt over. Etter to år som blogger, så kan jeg nikke kalles for et frisk pust lenger. Jeg ville heller sagt dårlig ånde, men igjen, humor er ikke min sterkeste side. Jeg er best på sorg, depresjon og kroniske lidelser.
Arkivfoto fra det året jeg bare var litt over 100 kg
Jeg vil ingen noe vondt med denne bloggen. Jeg prøver å ta opp livet store og små spørsmål sett gjennom øynene på tett mann 43 og et halvt år. Jeg er ærlig om mine nedturer. Det er vel ingen i hele Norge som tør å dynedrøfte alle sine feil, mangler og svakheter som jeg gjør ukentlig.
Med så mange feil og mangler er det viktig for meg, for i det hele tatt holde meg stående, å også vektlegge alle de STERKE sidene jeg jo også er velsignet med. Jeg ser at enkelte opplever dette som litt brautende selvskryt, og det forstår jeg godt, for det ER det jo.
Vi SKAL fortelle oss selv hva vi er gode på. Vi SKAL se oss i speilet og være STOLT over hva vi ser. Skal vi ikke det?
Jeg syns i alle fall det er viktig. Jeg er VELDIG åpen om det jeg ikke er god på og det jeg ikke kan, men også åpen om, og stolt over, de relativt få gode kortene jeg jo også har på hånden.
Arkivfoto
De fleste oss er jo bare helt vanlige mennesker som gjør så godt vi bare kan. Innser at dette bildet fra november 2020 kanskje ikke er det aller deiligste bildet som flyter rundt på sosiale medier, men på det tidspunktet var jeg liksom “Rekekongen”, (lang historie…), i Alta og en dame ville sy noe i rekemotiv til hele familien. Konemor, (da Kjærest), og jeg fikk begge truser, Datter fikk et slikt krøllete hårstrikk og Lillebror fikk en body. Alt i rekemotiv.
Klart man da (stolt) må vise fram herligheten! Fikk en del kritikk for at jeg var halvfeit og at jeg hadde liten tisselur, men jeg syns jeg var flott jeg. (Hadde ALDRI kommet meg inn i den trusa i dag!)
***
Dere ANER ikke hva som plutselig skjedde her! Jeg er jo alene på Kokkejævel.no og skriver dette blogginnlegget til og fra pakking, besøk av Konemor og Lillebror, et par kunder, litt småjobbing, ja dere forstår.
PLUTSELIG kommer det inn et rasende menneske som regelrett TRUER meg med både det ene og det andre. Et voldsomt sinne som jeg bare har sett i kommentarfelt før. Det var faktisk som å HØRE enkelte av de aller verste av de hundrevis av hets-kommentarene dette mennesket har skrevet tikl og om meg. Ubehagelig, men kanskje ikke en politisak. Likevel var det EN setning som gjorde at jeg nå likevel velger å ringe politiet, og det var ordene: “Æ ska vise dæ ka kan gjøre!”
På et eller annet tidspunkt må man sette foten ned!
***
Det ble en lang samtale. Politiet tok dette svært seriøst. Hvis vi holder netthetsen utenfor, så er det jo egentlig ingenting å anmelde, men episoden ble loggført og hvis jeg ble oppsøkt igjen skulle jeg ringe rett til 112 og de ville prioritere å komme.
***
Arkivfoto
Nei, jeg vet ikke. Trodde nettroll hadde en slags intern justis at man kunne skrive så mye dritt man bare ville om andre på internett, men man OPPSØKTE dem ikke på privaten. Da har man liksom trått over en grense.
Da jeg begynte på denne blogposten hadde ingenting av dette skjedd. Likevel var både overskrift og de første avsnittene skrevet. Det har vært noen rimelig intense dager. Ja, jeg har sikkert lagt litt opp til det selv, med å ha disse bloggpostene, men jeg følte jeg ikke hadde noe valg etter at “Arne” kom med sine første kommentarer.
Det gikk i mye av det samme som ble sagt under “besøket” i butikken i dag, spesielt at det er “nesten ingen som liker meg i Alta”. Hvorfor er det viktig å spytte ut, igjen og igjen? Tror ikke jeg har gjort en eneste sjel noe galt, har nu bare styrt med mitt i butikkene mine i alle år, men det kan godt hende det stemmer. Har ikke sett noen spørreundersøkelse på det heller, så det er jo litt vanskelig å bevise både den ene og den andre veien.
Men det svir. Det svir å høre slikt om seg selv, år etter år. Er det verdt det liksom? Ja, jeg liker å skrive, liker å dele smått og stort med dere, men alt dette negative som følger med, disse INTENST negative ordene. Konstruktiv kritikk kaller det det. Jeg er ikke enig. Det kalles hets. Ferdig snakka!
***
IKKE bestill varer fra “den lille nettbutikken med den store baken”, Kokkejævel.no, før jeg sier i fra! Holder nemlig på legge inn MASSE nye varer SAMTIDIG som vi setter prisen ned på ALT. Tenkte nemlig å “feire” at Hoftepluss var solgt med å gi dere FJOTTPRISER på alt fra tørka reinhjerter, tørkakjøtt og røkt havlaks til saltfrie krydderblandinger, lokalbrent kaffe, alvekokte såper og de deiligste bon-bons du kan tenke deg. Regner med at jeg får alt klart i løpet av helgen og kommer til å kjøre tilbudene HELE NESTE UKE, siden min aller siste dag på Hoftepluss er på tirsdag.
Arkivfoto
Nok ord, nå er det HELG! Konemor, (sjekk forresten henne egen blogg HER 😀 ) har vært på Sushipoint Alta, Norges DESIDERT beste sushibar! (som jeg har vært på, og det har blitt noen etter hvert) og kjøpt meg et DIGERT brett med de lekreste biter, som står på kjøkkenbenken og venter på meg. Sushien min MÅ være romtemperert. Nam!
Konemor er IKKE glad i sushi, så hun smekket opp Kokkejævels skikkelig gode kjøttboller i går, som hun og Lillebror skal ha til middag i dag også. (Hun reduserer mengden salt, men krydderet går ned på høykant. Jeg er så glad i den gutten! Dere aner ikke. Nå ser jeg for meg han sitter der på stolen sin med sikkerhetsselene på, og smiler til meg mens poteter, gulrøtter og kjøttboller flyger veggimellom, ha ha 😀
***
Mens jeg sitter her og skriver så kom det inn en kommentar på bloggen fra en Janne B:
“Kan du ikke vær så snill å slutte å skrive BARE om hat og hets og troll?🙏🏻Enig i at det e en viktig ting å ta opp. Men synes det blir for mye når nesten alle innlæggan dine nu handler om sånt.❤️”
Nei, detter er altså IKKE verken hets, hat eller mobbing, men akkurat det jeg selv føler selv etter 2-3 ganske negative dager. Det tar slik på, og når da til og med trollende OPPSKØKER meg, da må jeg sette meg ned å tenke. Kan jeg fortsette med dette, eller sagt på en annen måte, har jeg egentlig noen annet valg nå enn å bli værende her inne?
Jeg har jo solgt og sagt opp min relativt trygge og godt betalte jobb på Hoftepluss ,til fordel for en ikke veldig trygg framtid som netthandelsmann, kokebokforfatter og blogger. Jeg er jo avhengig av en viss synlighet for at folk i det hele tatt skal vite om at “den lille nettbutikken med den store smaken”, Kokkejævel.no, finnes!
Jeg svarte Janne B:
De siste dagene har det vært vært i overkant mye hat, hets og troll, enig der, men prøvde med det innlegget du faktisk kommenterer under å sette en strek. Så skjedde det noe på jobb i dag. Ja, jeg ringte politiet.
Jeg vet ikke om det var et veldig godt svar, men det var i alle fall et svar. Har jo skrevet om andre ting også, men kanskje hun ikke har klikket seg inn på de “kjedelige” innleggene. Jeg vet ikke. Vet bare at det var en ubehagelig grense som ble passert i dag.
Det eneste riktige jeg kan gjøre nå er i alle fall å dra hjem, spise sushi (gi fan i vekta) og Stroopwafel som Konemor har vært og kjøpt på Normal. Kose med Lillebror. Susse Konemor. Savne Datter litt (det gjør jeg alltid på fredager). Opprette depositumskonto til Sønn og investere litt i kryptovaluta SAMMEN med sønn. (Spennende! Jeg har ikke peiling, men artig å “gjøre” noe sammen. For meg er dette gambling, men jeg satser ikke mer enn jeg har råd til å tape, altså veldig lite.
Arkivfoto
Gå ut på verandaen i kveld og bare sitte der og se. Tenke. Roe kroppen litt ned. Kjenne etter hva som er riktig å gjlre for meg og min familie. Jeg er veldig, veldig glad i bloggen, og når jeg “mister” alt styret som følger med et såpas stort serveringsted som Hoftepluss og Fyfader, så trenger jeg jo NOE å følge med på. Lesertall som går opp og ned. Svare på kommenterer. Følge med på topplista. Den har, som sagt, vørt “frosset” i fire dager, og den frøs seg selvfølgelig fast på en “dårlig” dag for meg, med “bare” 18 000 sidevisninger. Dagen etterpå hadde jeg over 30, men det er det jo ingen som får se, og da er liksom litt av moroa borte. Så ærlig må jeg tørre å være. Jeg legger IKKE skjul på at jeg liker å bli LEST når jeg først skriver.
Arkivfoto
Har jeg sagt at jeg har verdens beste svigermord? I dag hadde jeg flaks at hun HELT tilfeldig dukket opp i butikken når jeg trengte folk rundt meg som mest. Vet ikke hvordan det hadde gått hvis jeg ikke hadde tilfeldighetene så til de grader på min side som jeg hadde da trollet bare buste inn.
Arkivfotoe
Ok, jeg tar hintet, bloggen ble litt i OVERKANT lang i dag! Skal ikke kjede dere mer. Klokka er 16:20. Nå drar jeg hjem til familien min! Kos dere, med eller uten meg! 😀
Jeg er ikke inne på bloggen 24/7 og da jeg våknet opp fra sofaen i morges så så jeg at det hadde vært et yrende folkeliv i natt. (Natt for meg er fra 20:00-05:00, ha ha)
Jeg måtte til og med FJERNE et par kommentarer. Begge kommentarene kom fra den “gode siden”. En handlet og skuddpremie. “Det skulle vært skuddpremie på” er et helt vanlig nord-norsk utrykk, som ingen mener bokstavelig, men like fullt har uttrykket ingenting i et kommentarfelt å gjøre. Derfor slettet jeg det.
Den andre kommentaren devaluerte et trolls evne til å ha egne bestevenner. Det er ikke antall venner som avgjør hvor god du er som person. Selv har jeg jobbet bort en menge venner opp gjennom årene, men det betyr ikke at jeg er et troll for det om. Hadde selvfølgelig ikke slettet en kommentar grunnet pin personlige mening, men dette tidligere anonyme trollet er det enkelte som vet hvem er, og for å ikke synke ned på samme nivå, så vil jeg beskytte vedkommende.
Har akkurat våknet og må på jobb nå, så har ikke fått finlest alt sommer skrevet, men TROR ikke det er mer som må slettes. Vil takke dere alle for støtten, men nå foreslår jeg vi bare ønsker hver andre GOD HELG! 😀
Ja, en siste ting, så også det ble litt fokus på den innringede kommentaren, (fra innlegget i går), og den ble selvfølgelig misforstått med vilje. Avslutningen var ment som en spøk, type dårlig. Har aldri tenkt tanken en gang. Det skulle bare illustrere det jeg har fortalt flere ganger, at etter at Lille Vakre døde, og det ble så enormt mye arbeid og styr i kjølvannet av hans død, så har jeg ikke klart å gjøre en god nok jobb der nede. Det ble til slutt et sted jeg måtte komme meg bort fra. Ikke verre enn det. Ingen grunn til å være bekymret for ungene mine.
Alt føles så rart. Jeg merket plutselig i dag har jeg nesten var blitt en fremmed på mitt eget livsverk. Ikke er jeg sjef lenger og ikke eier jeg noen ting der nede heller. Makten er solgt. Man kan med respekt å melde heller ikke kalle meg for en “vanlig ansatt” heller, for det ER jeg jo ikke. Jeg ER OG BLIR gammelsjefen. Han som alltid skulle pirke og perfeksjonere på hver minste lille ting for å være best, best, best.
Plutselig står jeg der, totalt blottet for makt. Gammel storhet falmer overraskende fort. En keiser uten klær. Hva ER jeg liksom på denne arbeidsplassen som jeg snart skal forlate?
I dag gikk jeg fra jobb klokka 10. Jeg tok dagsoppgjøret fra i går, produserte og forberedte det aller mest nødvendige og satte opp varmbuffeten på FyFader. Kom klokka seks og jobbet stort sett i stillhet hele tiden. Arbeidsfolket kom klokka sju og halv åtte, og i den grad det er særlig med samtaler så tidlig, så deltok jeg ikke i dem. I dag var jeg en fremmed. En slags beforeigners, hvis du forstår hva jeg mener.
Da jeg var ferdig gikk jeg så fort som jeg bare klarte til den ensomme tryggheten i nettbutikken noen hundre meter over et par gater. (Jeg er nok fortsatt ikke helt frisk…). Satte meg ned i kontorstolen på kontoret med egen dør, og kjente litt etter om det var riktig av meg å selge. Konklusjon: Penger fra salget, litt ro og fred er MYE bedre enn å kaste seg ut fra Kåfjord-brua.
Klokka er nå 18:02. Jeg har kommet meg hjem, og snart er også Konemor og Lillebror tilbake. De kjørte ut da jeg kom hjem, for vi prøver å begrense eksponeringen av meg på ham til maksimalt to timer pr døgn. Konemor har lest litt av det som skrives om meg, og funnet ut at her tar vi INGEN sjanser! Lillebror skal IKKE bli like ødelagt, selvsentrert og hjerneskadd som meg, derfor blir det mest, hei og ha det en periode framover. Jeg er enig. Herre Gud, jeg vil jo heller ikke at han, mitt hjertegull, skal ende opp like ynkelig, patetisk og ødelagt som meg.
Blir litt hoppende og usammenhengende her, men det får gå. (LITT fordeler må det da være av å ha en så sykt elendig blogg som jeg har! ). Nysefen kom bort til meg, i dag også, og sa: “Asbjørn, slik det ser ut nå så er TIRSDAG i neste uke din aller siste dag på Hoftepluss.”
Jeg svelget litt. Ikke tårer, skal bittelitt mer til, men kjente at dette var BÅDE veldig trist og veldig gledelig. Siden jeg per definisjon har solgt og DEFINITIVT har valgt å bli kastet ut selv, så velger jeg å si at dette var
Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig bare eksploderte kommentarfeltet fullstendig i går og dagen før. Det dukket opp en “kritiker” som enten må ha vært full, ruset, besatt, (eller en kombinasjon), for innlegget var så intenst hatefullt og hard skrevet at ordene hadde stokket seg fullstendig. (Les den første kommentaren HER). I løpet av en kveld hadde denne ene personen klart å lire av seg absolutt alt, og litt til, av all jævelskap jeg har lest om meg selv på to år! (Dagen etterpå var skrivefeilene borte, så vi snakker IKKE om et menneske med dysleksi.)
Etter hvert var det flere predatorer som hadde fått ferten av blod, og kastet seg inn i kommentarfeltet med stadig kraftigere glefsing og skarpere klør. Jeg er jo vant til å daglig få passet mitt påskrevet, og får høre hvilken dust jeg er og hvor moralsk forkastelig hele mitt kyniske forretningsimperium er, men DETTE HER kom litt bardus på, selv for meg!
Poenget mitt med dette innlegget er ikke å dvele med alle de negative kommentarene. Det nytter ikke, uansett hva jeg svarer dem, de hisser seg bare enda mer opp, som en flokk med lemmen som blir pirket på med en kvist. DERE derimot, kjære hjertegode følgere, DERE utgjør en stor forskjell!
Tusen hjertelig takk for at dere står opp for meg og forsvarer meg mot de aller mest hårreisende påstandene. De kaller det saklig kritikk, med det aller meste disse to dagene har vært intet annet enn hat-retorikk. Det er som man liksom HØRER fråden som renner fra dem når man leser enkelte av kommentarene, som selvfølgelig er skrevet anonymt. Hvis denne personkritikken det er så “saklig”, hvorfor kan de ikke kritisere meg på Facebook da, så jeg har et navn og et ansikt jeg kan svare?
Dere husker sikkert min aller største frykt for tiden, at de nye eierne plutselig skal dukke opp med et kamerateam bak seg og kauke: “Smil til det skjulte kamera, du har blitt lurt! Vi overtar ikke Hoftepluss likevel, ha ha ha ha ha!”
Jeg vet at alt er klart, kontrakten skrevet, pengene klarert og papirene sendt til Brønnøysund, men likevel sa han det på en slik måte at jeg svelget litt ekstra før han fortsatte:
“Wenche og jeg har jobbet med vaktlistene og vi får det til! Lørdag 14. august er din aller siste dag”.
Aller siste dag på Hoftepluss. Det hørtes så rart og endelig ut da han sa det. Ble fylt opp av en blanding av panikk og fullkommen lykke.
“Bra” svarte jeg nonchalant, “for merker jeg begynner å bli ferdig nå. Er klar til å dra på dagen når du gir meg beskjed om det sjef”.
Da er det altså helt slutt neste lørdag, Kjenner det er greit jeg 🙂
Hadde DU turt, i en alder av førti år og feitræv, å gi slipp på den ENE tingen du beviselig var god på, og som du hadde levd godt på i to tiår, til fordel for en egentlig usikker økonomisk framtid med et nystartet firma du ikke aner har livets rett før om et par år? Og det endatil med en bitte liten unge i vogna!
Hvert år blir 60 000 skoleelever mobbet 2-3 ganger i måneden, eller oftere. Folk som mobber vokser det ikke av seg, de har det i seg, og tar med seg den uhyrlige adferden inn i voksenlivets arenaer som jobb, lag, foreninger, foreldregrupper i skolen og, ikke minst, på sosiale medier.
Hvert år er det over 600 mennesker som har det så uutholdelig vondt i livet at de velger ta sitt eget liv. På ti år blir dette faktisk like mange tapte liv som hele Målselv kommune. Det er hårreisende! Til sammenligning var det i fjor 459 Covid-19 relaterte dødsfall…
Jeg har aldri hatt selvmordstanker. Likevel har jeg opplevd såpass mye opp gjennom årene at jeg har INGEN problemer med å sette meg inn hvordan han har det, (72 % er gutter og menn), der han står helt på kanten av stupet, og døden og dypet der nede lokker mer enn livet på jorden.
I hele mitt liv har jeg stått på utsiden. Faktisk helt siden jeg ble skåret ut av buken på mor mi, og faren min ikke anerkjente meg som sin sønn, og behandlet meg deretter, til mobbing, ensomhet og utenforskap gjennom hele barneskolen, til jeg som voksen har våget, (eller ikke visste om noe annet), å bevisst skille meg litt ut fra mengden, og fått, i egne øyne, ufattelig mye tyn for det. Spesielt etter at jeg også havnet på sosiale medier.
Det er ikke synd i meg. Jeg er en svært privilegert mann. Går av og til i kjelleren, men kjemper meg alltid opp igjen. Likevel får all denne hetsen meg til å tenke, (selvsentrert som jeg er), på hvorfor jeg i en alder av 43,5 år fortsatt regelrett blir mobbet for åpen scene? Hva er det meg meg som gjør at enkelte mennesker finner så stor glede i hatretorikk, latterliggjøring og devaluering av meg, ikke bare som person og mann, men også som del av en bygd, et fellesskap?
Mulig jeg skryter for mye av meg selv, men er det alene grunn til å HATE meg og latterliggjøre alle som faktisk finner glede i å lese meg/like meg? Jeg forstår rett og slett ikke dette? Jeg har også et par mennesker jeg ofte blir fysisk dårlig i magen av å se navn eller bilde av, men det er fordi de har terrorisert meg så mye, så lenge. Jeg OPPSØKER dem jo ikke for å fortelle dem hvor KVALM jeg blir av dem.
Jeg er ikke noe offer! Jeg er Norges største mannlige blogger og har titusenvis av lesere hver eneste dag, uke etter uke, år etter år. Selvfølgelig er det ikke bare fans som leser, og SELVFØLGELIG må jeg tåle at folk diskuterer både store og små spørsmål som jeg bringer på banen, og, selv og det er JÆVLIG IRRITERENDE, ikke alltid er enig i mine geniale konklusjoner 😉
Det er dog en STOR forskjell på diskusjon og devaluering av et menneske. Jeg NEKTER å gå gjennom byen min med bøyd hode bare fordi jeg er meg. Jeg NEKTER å ta i mot regelrett HETS fra anonyme folk som “Arne”, som hevder de snakker “for mange”, ja sågar nesten en hel by.
Denne gangen startet det da jeg skulle hedre en av mine døde sønner på hans dag. Jeg fikk en kjernepsykisk nedsmelting, og plutselig var jeg tilbake på den forferdelige dagen for 14 år siden. Tårene bare flommet ukontrollert av sorg, savn og sikkert masse andre følelser. Dette prøvde jeg å formidle i all sin brutale nakenhet.
Tilbake blir jeg latterliggjort og får jeg høre utsagn om at folk i min egen by begynner å brekke seg av mine historier. Det nekter jeg faktisk å godta!
Det er ikke greit å skrive slik til eller om andre mennesker! Vi må si i fra når folk holder på på denne måten. Vi må våge å ikke flire når en på arbeidsplassen eller idrettslaget blir latterliggjort, oversett eller trakassert. Det er ikke slagene som gjør mest vondt, det er latteren eller stillheten til de som står rundt og ser på. Det vet jeg av dyrkjøp erfaring.
Nei, det riktige er ikke å tie dette i hjel. Dette er et samfunnsproblem som må SNAKKES i hjel! Selv om jeg tåler det, så hender det at jeg blir såret og lei meg jeg også. Jeg har heldigvis en plattform der jeg kan tale både mobbing, hetsing og trakassering MIDT I MOT. Ikke alle har det. Alt for mange bøyer til slutt hodet og går mot mot stupet. Vi kan ikke godta det!
Og til dere som mente jeg hengte ut stakkars anonyme “Arne” i innlegget mitt i går kveld: Før det første er det jo smått urolig at det var DET dere syns var verst med det jeg la ut og for det andre, kan man egentlig henge ut en som er fullstendig anonymisert?
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Bloggkonge
“Finnes det noen ansvarlige voksne der ute som tør å si fra og stå opp mot mobberne?”
Les Simen Moes MESTERLIGE innlegg om mobbing blant voksne HER
Etter at jeg la ut dagens innlegg, som egentlig var en slags fortsettelse fra i går, så har jeg holdt meg helt unna sosiale medier. Vi har spist middag sammen, (speilegg, men middag er middag…), vært ute i hagen og vannet blomstene, vi har hatt besøk, spist kveldsmat, (havregrøt, men kveldsmat er kveldsmat…), badet, sunget nattasang og sovnet, (ja da, vet at det er Lillebror som skal sovne, ikke faren, men søvn er søvn…) og vi har sett tre episoder av verdens ARTIGSTE serie, “Never have I Ever” på Netflix. Kost oss SKIKKELIG rett og slett.
Vi er begge trøtte for tiden, (jeg fordi jeg står opp så tidlig, og hun fordi hun fortsatt er ganske mye våken om natta), så halv ti var vi klare for natta. Hun i ektesenga og jeg på sofaen. Skulle bare sjekke bloggen før jeg sovna helt…
Vel, dere bare MÅ gå inn og lese selv. Denne “Arne” er fortsatt i kommentarfeltet. Han har vært der før, senest i går da jeg skrev at jeg brøt fullstendig sammen på dødsdagen til sønnen min. Orker ikke gjengi det igjen, les det selv HER.
Men Konemor og jeg lå og flirte høyt i hjørnet av sofaen mens vi så “Never have I ever”, så var “Arne” i et HELT annet humør. Dette er EN av hans analyser:
“Det er helt frivillig også å lese ha jeg eller andre kommenterer. De som ligger på bloggtoppen har like mange lesere som middels lokalaviser, og i noen tilfleller flere. Likevel slipper de igjennom praktisk talt uten noe som helst etisk- og redaktør-ansvar for hva de skriver. ‘ Du har ikke fått med deg denne debattens om har pågått i årevis? Kanskje fordi blogg-skuta er døende og i ferd med å synke engang for alle, heldigvis. Det er sikkert og visst mtp at den er 100 % overtatt av foreldre og besteforeldregenerasjonen. Nei, bloggere er ikke hevet over enhver kritikk. Denne klompen som jeg i beste fall velger å kalle han spyr ut av seg ren sosialpornografi, igjen med de fineste orda man kan kalle dette.
Konstant offerrolle. (dvs alle som kritiserer ham er “Grusomme”. og kritikken mot han er seff “ubegrunnet”) Regresjon nesten: “Å stakkars meg, sutre sutre klage klage” “Krav” om omsrog og sympati.
KLart det er synd i karen som har mistet to barn. Men oppi årene så mister vi alle etterhvert noen nære og kjære. MANGE i omvendt og feil rekkefølge. Men hvor lenge skal man melke den kua? Det er seff opptil klompen selv. Men det er klart at etter to år med likbilder og Stakkars meg stakkars meg stakkars meg- så kan noen og enhver etterhvert begynne å brekke seg. Først et sosialpornograqfisk innlegg om en død sønn, IGJEN. vel vel. SÅ et krav om offerrolle og mer-sympati, med svulstige ord som selvmord.
Herregud har ber jo om å bli latterliggjort. Og når de som ikke er i målgruppen (bestemødre som er ukjent med blogg som forum) kritiserer og harselerer; så kommer et oppfølgende jamre-innlegg.
Hvorfor leser jeg denne bloggen? Det er jo bare å la være.. Svar en: Jeg bodde engang i Alta, så er nysjerrig hvordan han driter ut kommunen i dag: Og jeg kjenner oerhodet IKKKE igjen hans selvbilder sett utenifra. Jeg vet ingen som har ttilegnet ham særlig oppmerksomhet og viktighet gjennomm årene. SElv mener harn han har hatt ENORM betydning for amfisenteret og lokalmiljøet. Sorry bestemor, vi har ikke merket det…
Svar to: På samme måte som bloggen “kjerringtanker” (som klompen ofte har hevdet har stått for dagens selvmordstanker(!), og som jeg stod for gårsdagens….) så lar vi oss underholde av sosialpornografien, og hvordan klompen som gjennomsnittlig kjøpesenter-kokk (Virkeligheten kaller!) beskriver seg selv som rene skjære MIchelin-guden, samt melker to krybbedødsfall for alt de er verdt.
Bloggen er underholdende! Gratulerer! Men mange av leserne, myself included, ler AV klompen. Ikke Med klompen. Akkurat som når vi ser på nyheter, og leser avisa. Mye underholder oss pga at det er så latterig og kritikkverdig, og ikke fordi det er så imponerende.
Det er klart at man må kjempe seg gjennom livet med en neve full av piller, og selvmordstrusler; dersom man ikke har forstått følgende: Ter du deg som en idiot. Vil du bli omtalt som en idiot.
Beklager bestemor, men dagens unge leser blogg med like kritisk blikk som til media generelt. Og dersom bloggeren selv ikke har forstått det, etter to år på blogglisten, så ønskes selvmordstruslene hjertelig velkomen som en del av sosialpornografien; også i fortsettelsen.
Nå komer kanskje et oppfølgingsinnlegg om dette, som årsak til DAGENS mentale sammenbrudd og selvmordstanker. Blir høye lesertall også i morgen. Og høylytt applaus fra bestemorsgenerasjonen, for “ærlihet og følelser” (som har stått på pornografisk repeat i to år).”
Han har MASSE slike kommentarer. Hvor kommer dette hatet egentlig fra? Dette startet ikke med bloggen. Var ofte lange tråder på Jodel, (Sosial plattform der alle er anonyme), om hvilket jævlig menneske jeg var flere år før jeg i det hele tatt tenkte tanken på blogg. Facebook var også et yndet sted for å snakke meg ned lenge før bloggen.
Har mange ganger, helt siden jeg var liten, tenkt på hvorfor jeg åpenbart har et eller annet som noen, enkelte eller mange, (jeg vet jo ikke hvor mange det er )og det er kanskje det verste), reagerer så kraftig på, men det er helt åpenbart at det er NOE.
KRIGEN ER FAEN IKKE OVER!
Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet det ikke er bra, men hva kan du gjøre?
Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Du fikk ikke til, det ble med forsøket
Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting mer å gjøre
Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det ER faktisk deg det er feil med?
Men du reiser deg opp!
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag
Men krigen er faen ikke over!
“Arne”, jeg kommer ALDRI til å gi meg! Ingen kan bli likt av alle, og det er en ÆRE for meg å bli mislikt av deg. Ikke fordi jeg syns det er spesielt morsomt, men fordi jeg er et levende bevis på at man kan klare seg, og klare seg GODT, selv om det finner masse små “Arner” overalt, i skolegården, i klasserommet, på fotballbanen, på arbeidsplassen, på sosiale medier. Dere er som ROTTER, umulig å bli helt kvitt, men man kan lære seg å leve med dere. Ikke BLANT dere, da dreper dreper dere hvis dere får sjansen, men en eller flere etasjer lenger opp går helt fint. Vi vet dere er der nede, vi hører dere kravler, kryper og eter dritt, men det er helt greit.
Jeg tjener i alle fall penger på dette hatet ditt “Arne”, men hva i all verden oppnår du? Bruke timevis av livet ditt til å følge en person som du helt åpenbart hater så intenst at jeg nesten tror ikke ikke har sett maken i løpet av min tid som patetisk blogger, og jeg har VIRKRELIG sett mye stygt. I tillegg biter du deg altså fast i et kommentarfelt og skriver side opp og side ned om denne ufyselige “klompen”, som du kaller meg.
“Dyssosial much” Veel, skal ikke skryte på meg at jeg er helt i vater, men noe sier meg at begge vi to har vårt å stri med, for å si det slik.
Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde. Tårene bare flommet ut og den store kroppen skvulpet rundt i den kraftige kontorstolen i krampegråt. Jeg klarte bare å skrive en og en bokstav i brevet jeg skrev til min avdøde sønn, den første. Postet det her på bloggen. Hvor ellers? Hvor i HELVETE kan man kommunisere med de man har mistet? Ikke på kirkegården i alle fall, for der finnes det for meg ingenting. Har ALDRI opplevd tilstedeværelse på kirkegården. Hjemme har det skjedd noen ganger, spesielt de første ukene. Etter hvert nesten aldri.
Derfor skriver jeg. Kanskje de ikke får med seg selve ordene, men jeg er ganske sikker på at de får med seg FØLELSESE jeg legger i ordene. Når jeg skriver til dem, og med “dem” mener jeg de som er død, så skriver jeg til DEM. Tenker ikke på at DERE faktisk også leser disse brevene. Fikk litt kritikk i går fordi jeg var så selvskrytende. Ja, dere kan jo se selv:
Slike kommentarer, som på slike dager er virkelig vonde, er ulempen med å ha en så ærlig og uredigert blogg som jeg har. Selvfølgelig burde jeg ikke skrevet at jeg selv var sliten i det brevet. Jeg burde naturligvis ha pusset og gnikket på språket slik at bare den vakre, såre og fortvilte sorgen fra en far til sin avdøde sønn sto igjen, men nå har det seg nå en gang slik at min blogg er ikke fake eller halve sannheter.
Dette er ikke en film eller kunstprosjekt, det er er en blogg skrevet av en mann 43,5 som avskyr fasader og sminkede virkeligheter. Hvis jeg er stolt av noe, så forteller jeg om det og hvis jeg er misfornøyd med noe, som kroppen min, så er jeg like åpen om det.
Nei, jeg er ikke åpen om alt, men det jeg velger å fortelle er 100% sant. På ekte!
I dag har jeg det mye bedre, men jeg har vondt i hodet og øynene er sammenklistrede og stramme. Jeg er ikke trist, bare tom. Prøver å konsentrer meg om alt som har forfalt i nettbutikken mens jeg har jobbet som en idiot på Hoftepluss, men tenker det kan vente EN dag til uten at det gjør noe.
Vil takke for uendelig mange fine ord, både korte og lange. Det er så alt for mange som vet konkret hva jeg snakker om, og enda mange flere som er livredde for å få vite det, oppleve det. Så har du alle de som bare bryr seg, fordi de er gode mennesker. Tusen takk, alle!
Det kan også hende at det kommer et reklameinnlegg utover kvelden. Dere vet, en mann kan ikke betale husleia med hjerter og likes på Facebook 😉
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Åpen og ærlig
PS! Det er ikke flaut å vise litt følelser en gang i blant. Flere burde prøve det. Tror, i alle fall hvis folk som “Arne” klarer å holde kjeften sin, at færre hadde tatt sitt eget liv.
