Reklame | Kokkejævel.no

Helt siden jeg var bitte liten og far min skydde meg som pesten fordi han (feilaktig) trodde jeg var skapt i en annen manns seng, så har jeg vært kontroversiell. Barndommen generelt var også nokså kontrastfylt. Noen sparka, slo og spytta, mens andre prøvde så godt de kunne å være gode og snille.

Årevis med ensomhet lærte meg å trives i mitt eget selskap. Måtte jo det siden jeg stort sett bare hadde meg selv, så da var det like greit å bare sette i gang med å trives først som sist liksom. Mens jeg satt der i mitt eget selskap og trivdes, så måtte jeg jo finne på noe, hvis ikke kunne dagene, (og årene) bli fryktelig lange. Jeg fylte dem med fortellinger. Fortellinger jeg fant i musikken, i litteraturen og i tegneserienes verden.

Alle disse tusenvis av fortellingene viste meg at det var en verden bortenfor blånene. Mulighetene var uendelige for den som bet tenna sammen, krummet nakken, kjempet seg gjennom dagene og gikk framover.

Så sitter jeg her da, 44 år gammel, med trolig flere dager bak meg enn foran meg.  Skulle skrive om hvor kontroversiell jeg var, men havnet i en sentimental suppe av gamle erfaringer og bla bla bla, som har gjort meg til den jeg er i dag.

Så hvem er jeg da her jeg sitter, en torsdagsmorgen i begynnelsen av september etter at både kone og barn har dratt på jobb/barnehage ,44 år gammel i bare boxeren ved det kombinerte spisebordet og kjøkkenbordet i den lille leiligheten i Tollevika og ser på vimplene Konemor har hengt opp for å gjøre meg glad på bursdagen?

Bortsett fra ungene mine, så har jeg kastet vrak på hele fortiden min. Jeg har tatt sats og startet absolutt helt fra scratch. Det er både befriende deilig og spennende skummelt på samme tid. Likevel er jo jeg den samme. Det kan jeg ikke rømme fra, uansett hvor mye jeg prøver.

Jeg må våge å stoppe opp, se rett framover og bare bli stående en stund. Nyte de gode øyeblikkene enda litt bedre. Som nå når Lillebror er i den alderen at han krabber bort til beina mine, reiser seg opp og strekker armene opp mot meg og vil opp på armen til pappa. Det er jo egentlig i disse gigantiske øyeblikkene jeg kjenner at det er en mening med alle de tunge dagene jeg har kraumet meg gjennom. Likevel står jeg der og er rastløs. Jeg må låse øyeblikket for pokker!

For bare to år siden på denne dag, så visste jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å komme meg gjennom resten av livet. Lille Vakre hadde dødd bare to måneder tidligere, men jeg var tilbake for fullt på jobb fordi jeg av hensyn til driften og de øvrige ansatte rett og slett bare måtte. Det var naturligvis alt for tidlig, og ble en stor tilleggsbelastning. Ikke fantes bloggen heller som jeg kunne sutre og klage på. Alt var bare fælt.

Børs og katedral skrev jeg i overskriften, og det er en god definisjon på ikke bare bloggen min, men på selve livet, (som jo bloggen også handler om). Vi kraumer og strever så godt vi kan alle sammen for å klare oss økonomisk, og gjerne også enda litt til, men samtidig prøver vi å fylle livet med et slags innhold. Vi har alle våre metoder, og vi snubler og aller alle sammen, men vi gir aldri opp. Noen dager er betraktelig verre enn andre, men klarer vi å fange disse gammaglimtene med mening som plutselig lyser opp foran oss, som for min del kan være når en liten gutt strekker armene opp og vil til bare meg i hele verden akkurat da, så tror jeg veldig mye er gjort.

I fjor skrev Kjærest, (som hun jo “het” den gangen), det fineste brevet du kan tenke deg på bursdagen min. Hvis du vil kan du få lese det, men jeg advarer deg, dette er sterke saker! Les “Kjærest” sitt bursdagsbrev til meg HER

En av de tingene jeg syns var aller tøffest etter at Lille Vakre døde, var den massive, (føltes i alle fall slik), kritikken jeg fikk da jeg skrev om det på FB-siden Kokkejævel, altså FB-siden min. Jeg hadde i blogg den gangen, men skrev en liten “tilstandsrapport” hver enste dag fra han døde til han ble begravd. Ca 10 dager tror jeg. I en av disse postene skrev jeg noe slikt som: “Jeg hater dette, jeg vil heller reklamere for reker!”

Altså, jeg hata at sønnen min var død, jeg ville mye heller at han skulle leve, alt være noe normalt og jeg kunne bruke siden til å reklamere for reker og annet snadder.

Herre gud så mye tyn jeg fikk! Dere aner ikke. Ikke bare på min egen side, men mange reagerte virkelig av en eller annen grunn skikkelig på dette. Det tok faktisk halvannet år før jeg slapp å se kommentarer som “Bruke sin egen døde unge for å selge reker”. Det var så vondt.

Det var sikkert noe med den utradisjonelle blandingen av børs og katedral som av en eller annen grunn provoserte mange så voldsomt. Dette var også før “En tier til en kaffe“, så de kan ikke skylde på det heller. Voksne folk i flokk kan være nådeløse.

Nei, faen mann, opp med haka, du har bursdag! 

Jeg ønsker dere alle en helt fantastisk dag. Håper millioner av dere klikker dere inn på Kokkejævel.no, nettbutikken som samler alt det beste på ett sted, og formelig fråtser i godsakene på bursdagstilbud!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Bursdagsgutt